Norske Lynn Clair Feinberg og nederlandske Melcher de Wind er begge etterkommere av fedre som overlevde Auschwitz. Torsdag er det 75 år siden frigjøringen av konsentrasjonsleiren, og for å markere dette har de Wind gitt ut boken faren skrev i fangenskap.
Den ble gitt ut for første gang i 1946. Det nye opplaget er også oversatt til norsk.
– Faren min sa at sjansen for å overleve Auschwitz var som å kaste en terning ti ganger – og få seks hver gang, forteller de Wind.
Flaks
de Wind var ikke gammel da han faren hans fortalte om det han opplevde i fangeleiren. Det som har gjort mest inntrykk på sønnen, er hvor heldig faren hans var.
– Nazistene ville at alle skulle dø. Det var bare tilfeldig at han overlevde.
Omtrent 7000 menn, kvinner og barn overlevde den tyske konsentrasjonsleiren i det okkuperte Polen. – Eddy de Wind og Kai Feinberg var to av disse.
Over 1,1 millioner mennesker døde i samme leir.
Har besøkt Auschwitz
På Holocaust-senteret forteller Feinberg og de Wind at de tror at fedrene deres må ha møtt hverandre i fangeleiren, selv om de ikke kjente hverandre.
Begge unngikk dødsmarsjen i 1945 – de Winds far fordi han klarte å gjemme seg, Feinbergs far fordi han var syk og ble forlatt.
I forbindelse med et TV-intervju dro Feinbergs far tilbake til konsentrasjonsleiren. de Winds far klarte aldri å gjøre det samme. Begge de etterkommerne har besøkt leiren, og de forteller at det gjorde inntrykk.
– Jeg var veldig redd for å dra dit, men det var på en måte en lettelse å ha vært der, innrømmer de Wind.
– Jeg var heldig at jeg var der sammen med andre norske jøder. Mange hadde samme familiesituasjon, forteller Feinberg.
Har vært preget hele livet
Feinberg forteller at familiens historie har preget henne hele livet. Nå skriver hun doktorgrad om etterkommere etter fanger i Auschwitz.
– Det har preget meg, jeg ser jo det. Jeg har måtte forstå det i større kontekster, for å forstå hvem jeg er.
Hun forteller at faren hennes ikke fortalte særlig mye om hva han hadde opplevd.
– Da jeg var liten sa han at nummeret han hadde på armen var telefonnummeret sitt. Jeg fikk forklart at arrene på bena fikk han fordi noen slemme hadde sparket han.
Feinberg er klar på at det vært viktig for henne å holde historiene fra konsentrasjonsleirene i live.
– Det er fordi man skal kunne se det i en større kontekst, for å forstå hvilke valg man selv har som menneske, sier hun.