Herman fikk et nytt liv i Norge

Herman Kahan overlevde Hitlers dødsleire og grusomme jødepogromer i Øst-Europa. Han er en av få norske jøder som får oppleve 70-årsdagen for masseutsendelsen av jøder fra Norge til konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Herman Kahan

Herman Kahan, her fotografert rett etter krigen og i dag, kom til Norge som kvoteflyktning etter krigen og startet et nytt liv i Oslo.

Foto: Selena Konjhodzic / NRK

På mandag er det 70 år siden den største massedeportasjonen av norske jøder til Auschwitz fant sted. Etter krigen bestemte myndighetene seg for å ta inn like mange jøder som ble sendt ut, cirka 700.

En av dem som kom på denne kvoten, var Herman Kahan.

– For meg virket verden ond, jeg har bare sett det onde, ikke det gode. Derfor var det en stor kontrast å komme til Norge, der folk var mer opptatt av hvem du er og hva du gjør, enn hva du tror på, sier 86 år gamle Herman.

Hør Radiodokumentaren "Fra Auschwitz til Holmenkollen"

Opplevde pogromer

Herman på kontoret

Herman Kahan på kontoret sitt på Majorstua. Til tross for sin høye alder er 86 åringen fortsatt yrkesaktiv i eiendomsbransjen.

Foto: Selena Konjhodzic / NRK

Herman Kahan ble født i Sighet i Romania i 1926. Livet før krigen beskriver han som godt, til tross for at familien hans opplevde uhyggelige episoder på grunn av sin jødiske bakgrunn.

– Hver påske hendte det rett og slett at det var angrep på jøder - såkalte pogromer. Da gikk presten foran, med massevis av barn og voksne bak seg, og sa «nå skal vi lage pogrom på jødene. De er Guds mordere, derfor er det en plikt».

Han husker hvordan de måtte gjemme seg i en kjeller, som han beskriver som et vått hull, for å unngå å bli skada eller drept.

- Hvis jeg glemmer dette, var det en fin barndom. Det var alltid liv i huset vårt, og jeg husker fortsatt hvor godt det lukta da jeg kom hjem fra skolen og vi fikk servert potetkaker eller grønnsaker.

Men 6. mai 1944 begynte marerittet på ordentlig. Jødene i Sighet hadde inntil et par måneder før vært i gettoen, men nå begynte dødsvognene å kjøre mot Auschwitz.

Veide 33 kilo

I denne leiren mistet Herman både sin mor og lillesøster på 12, mens han og faren ble satt til å jobbe.

Herman veide 33 kilo da han ble funnet – i konsentrasjonsleiren i Ebensee, i Alpene i Østerrike.

Nesten på dagen ett år før de ble kjørt til Auschwitz, ble Herman funnet på en likhaug av amerikanske tropper som befridde leiren.

– Vi måtte jobbe dagen lang, fra fem om morgenen til åtte om kvelden. Uansett hvor vi skulle ble vi jaga og måtte løpe. Det var så lite mat. En suppe om dagen, bestående av potetskrellrester som SS-soldatene brukte da de lagde sin middag. Men en medfange som var lege sa at det mest næringsrike i potetene faktisk befant seg i skallet, det visste de nok ikke, sier Herman.

Familien utrydda

10 dager etter befrielsen døde også faren til Herman. Han er overbevist om at faren holdt seg i live til han var sikker på at det kom til å gå bra med sønnen.

Herman Kahan etter krigen

19 år gamle Herman Kahan i en omsydd SS-uniform. Etter befrielsen av konsentrasjonsleieren hadde ikke fangene klær, derfor ble skreddere hentet for å sy om på SS-uniformene som var i leiren.

Foto: Privat

Lenge trodde Herman han var det eneste familiemedlemmet som hadde overlevd krigen, inntil han ved en tilfeldighet fikk vite at søsteren hans hadde flykta til Norge. Hun hadde klart å skaffe seg papirer som sa hun ikke var jøde, og klarte dermed å unngå konsentrasjonsleirene.

– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å besøke henne, sier Kahan, som da hadde fått visum til USA og planla å flytte dit.

Fryktet jødehat

I 1949, da han satt på flyet til Norge, opplevde Kahan noe han beskriver som ubehagelig.

– Det var to stykker som satt ved siden av meg, som hele tiden sa ”juda, juda”. Jeg skjønte at de snakka norsk, men forstod ikke hva de sa. Jeg antok at det var jøder de snakket om, og tenkte ”herregud, er dette igjen et spørsmål, er det dette folk snakker om!”

Og det gjentok seg så mange ganger at jeg satt med en angstfølelse resten av flyturen, og en tenkte hvis dette er nordmenn, så stakkars min søster.

Misforståelsen ble raskt oppklart etter han møtte sin søster, og forklarte hva han hadde hørt på flyet.

– Først kunne hun ikke skjønne hva jeg snakket om. Men så plutselig begynte hun å le, og sa de mest sannsynlig hadde sagt ”jo da, jo da”, og forklarte at det er et vanlig uttrykk som hele tiden blir brukt i samtaler, sier en lattermild Herman.

Etter bare et par uker i Norge, bestemte han seg for å bli her.

– Selv om landet var fattig sammenlignet med USA, og det var stor mangel på alt, angrer jeg ikke et sekund på at jeg ble her. Her har jeg fått verdens skjønneste kone, fem herlige barn, 17 barnebarn og 16 oldebarn!

Kulturstrøm

  • – Fellesskapet er viktig

    – Alt må være samspilt for å løfte de øyeblikkene som skal være ekstra morsomme, sier skuespiller Laila Goody til Kulturstripa. Søndag ble hun tildelt Heddaprisen for beste kvinnelige skuespiller/medspiller, for rollen som Irina i teaterstykket «Måken».

    Kvinne steiker vafler