– De kunne jo ikke fengsle oss alle!

I et rom fullt av dresskledde menn reiser en ung kvinne seg fra benkeradene under Arbeiderpartiets landsmøte i 1969.

Forslaget hun vil fremme er omstridt. For er du kvinne og ønsker en abort, risikerer du fengsel i tre år. Hun mener loven må endres.

«Den kloke konen jobbet i en tobakksforretning»

Grethe Irvoll har sitt lokalparti, Ammerud partilag, i ryggen.

For der, i de nybygde borettslagene på Ammerud i Oslo, har unge par etablert seg. Flere av kvinnene med vonde historier om aborter som må holdes hemmelig.

– Noen hadde vært i nemnda og blitt behandlet som møkk. Noen hadde vært hos «kloke koner», andre hadde vært hos leger. Men det var den ene ille historien etter den andre, forteller Irvoll.

(«Kloke koner» ble brukt om dem som hjalp kvinner med å ta illegale aborter, journ. anm.)

– Forkortet abortkampen med mange år

Forslaget som Irvoll fremmet i 1969, ble vedtatt med et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøte.

Selv om partiet tapte valget samme år, og det ennå skulle ta mange år før en ny abortlov ble vedtatt - hadde hun satt i gang en ny debatt, som framskyndet diskusjonene om selvbestemt abort, mener mange.

– Det du gjorde tror jeg forkortet abortkampen med mange år. Og det vil vi gjerne takke deg for. Vi skjønte ikke den gang hvor viktig det var, men vi skjønner det nå, sier Ellen Aanesen.

– Fikk et håndkle for å holde for munnen

Aanesen, som nå har vært med på å skrive boka «Vi var mange» om kvinnekamp på 70-tallet, var selv aktiv i Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening.

I boken forteller hun om egne erfaringer med abort, at hun ble avvist av flere leger før hun til slutt fikk «hjelp», som hun selv beskriver det:

– Vi ble modige sammen

Mange i denne generasjonen har lignende historier, forteller Aanesen.

– Det måtte jo bli sånn, for kvinner ble jo kriminalisert for dette.

Irvoll forteller at hun kjente kvinner som døde etter å ha fått utført illegale aborter.

– Så jeg var veldig bestemt på at her må det bli en endring, vi kan ikke ha det sånn.

Ifølge beregninger gjort av lege og professor Berthold Grünfeld døde drøyt 20 kvinner i året mellom 1930-49 av infiserte aborter. Det var ikke vanlig, men dødstallene viste kun en liten del av alle dem som fikk utført aborter ulovlig, skrev Grünfeld i en kronikk i Dagbladet i 1980, (hentet fra boka «Vi var mange», journ. anm.)

Ifølge samme bok kjenner man til dødsfall som følge av illegal abort så sent som i 1968.

– Det var mange liv som ble tapt, det var mange skader og mye fornedring og veldig mye skam som ble påført kvinner, sier Aanesen.

Det ble imidlertid etterhvert lettere å dele historiene, og også gå sammen om å kjempe for en endring.

– Vi ble modige sammen, de kunne jo ikke fengsle oss alle!

– Én stemmes overvekt

Da Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakta ved stortingsvalget i 1977, fremmet de en ny lov om selvbestemt abort.

Etter mange års aktivisme skulle det 30. mai året etter stemmes over loven i Stortinget.

Grethe Irvoll, som allerede ni år tidligere hadde fått Arbeiderpartiet med seg, var ennå ikke sikker da det skulle stemmes denne vårdagen.

– Man kan aldri være sikker. Men jeg tenkte jo at nå må det være såpass mange vettuge folk at det går gjennom!

Og det gjorde det, men med kun én stemmes overvekt.

– Jeg følte meg veldig, veldig glad! Endelig, tenkte jeg! For nå har vi venta i årevis.

– Kampen fortsetter

Selv etter at vedtaket var fattet og loven trådte i kraft, året etter – fortsatte kampen. Abortforkjemperne møtte også mye motstand i årene som fulgte.

Aanesen mener fortsatt man må være på vakt, den dag i dag.

– Det er viktig å kjenne historien, fordi viljen til å gjøre om på dette er sterkt til stede – og abortkampen foregår fortsatt over hele verden i dag. Det vil alltid være sentralt for de som har makten å prøve å ha kontroll på kvinners reproduksjon, rett og slett.