Da skaterne var lovløse

Her er historiene og de private bildene til noen av de første som skatet i Norge, som trosset forbudet og levde ut lidenskapen sin.

Landsmoder Gro Harlem Brundtland tok til fornuften ble det sagt, da skateboardernes tid som kriminelle var over. Statens forurensingstilsyn ga først dispensasjon fra forbudet for import av «rullebrett til eget bruk». Etter 11 år ble det lovlig å skate igjen, og sommeren ´89 ble som en eksplosjon av skating overalt.

Men nå: tid for mimring.

Sigurd Wongraven

• Musiker i Satyricon (43)

– Sammen med musikk var skating hele livet mitt, det er fremdeles noe jeg identifiserer meg med. Jeg vil alltid være skater i hjertet mitt. Vi er utforskende av natur og det er neppe tilfeldig at så mange av oss gamle gutta endte opp i kreative yrker som voksne.

– Hvordan påvirket forbudet deg og miljøet?

– Det hadde liten betydning. Jeg var rampskater og for oss hadde det lite å si. De gangene jeg var med streetskaterne på session ved Rådhuset hadde vi en gang i blant tilfeller hvor sikkerhetsvaktene forsøkte å ta brettene våre. De anså nok at vi var fritt vilt i og med forbudet.

– Hvor likte du best å skate?

– På min lokale ramp på Alværn på Nesodden og på Spikerverket i Nydalen.

– Hvilke triks er du mest stolt av å ha landet?

– Jeg hadde en del lange og fine «nosegrind to fakie» på relativt store ramper. Det var ikke så mange som klarte sånne ting på den tiden.

Tom Victor «Gaus» Gausdal

• Kokk, kokebokforfatter og medeier i kokkekollektivet Lava Oslo (43, nei 42)

– Foruten å lage mat, som jeg elsker, har skating alltid vært det som står hjertet mitt nærmest.

– Når var siste gang du skatet?

– I går kveld. Jeg har blitt parkrotte, det fantes jo ikke da jeg var liten. Vi vokste jo opp på ruskete asfalt.

– Hvordan husker du forbudstiden?

– Jeg bygde den første rampen nedi hagen. Naboene klagde og vi måtte rive den. Da var jeg lei meg, altså. Jeg bygde den sjøl, som en liten tamp i 5. klasse. Da ofra pappa garasjen og jeg bygde ny ramp der, det var helt supert. Stereoanlegget gikk med punkmusikk på full guffe. Døra mot den naboen som hadde klaga sto ofte åpen.

– Hvordan fikk dere tak i utstyr?

– Det første brettet jeg fikk hadde foreldrene mine med fra USA. Det er den beste gaven jeg har fått i hele mitt liv! Et rødt Natas-brett med thundertrucks og OJ-hjul.

– Hvordan er det å skate nå?

– Det ble en pause på 15-20 år, da jeg bare jobba og laga mat. Så gjorde jeg comeback, sammen med eldste sønnen. Vi skata sammen fra han var seks år, til gaminga tok ham. Nå prøver jeg å verve minsten på fire. Det burde bli lett, han er jo i trampolinegenerasjonen – de kan triksa.

– Det er helt merkelig at det er like gøy nå! Selv om jeg merker det når jeg tryner nå, da smeller det altså. Jeg har knekt armen tre ganger de siste årene, og kragebeinet. Men man føler seg virkelig fri. Det er den beste idretten i verden, man kan jo bare skate når man vil!

Vibeke Sørlie og Liv Charin «Knutta» Røisland

• Vibeke (47) er danser og idéhaveren til «Stjernekamp»
• Liv (45) driver serveringsstedene på Norges Varemesse

– Ingen av oss kids hadde noen tilknytning til den organiserte idretten, så det å ha noe å gjøre som man kunne gjøre hvor som helst, og som kostet så lite, det var fint, sier Vibeke, som idag er kjent som skaperen av suksessen «Stjernekamp» på NRK.

– Skatinga handlet mest om å være der det skjedde, å være en del av noe nytt og spennende, sier Liv.

– Hvordan påvirket forbudet det dere holdt på med?

– Vi følte overhodet ikke at vi gjorde noe galt. Vi var ikke kriminelle, sier Vibeke.

– Forbudet føyer seg inn i rekken av ting som samfunnet slår hardt ned på av ukjente ungdomsfenomener som de blir livredde for. Vi forholdt oss aldri noe særlig til at det var forbudt, vi var ikke redd for politiet eller å bli sett.

– Å være en del av det miljøet gav oss et gigantisk selvbilde som folk bare ristet på hodet av. Så vi forsynte oss av byen akkurat som vi ville, sier Liv.

– Hva var det viktigste, miljøet eller å være god?

– Skatinga handlet mest om mestringsfølelsen, sier Vibeke.

– Når du stod på rampen og droppet, det kan nesten ikke beskrives, med madrassen som jeg hadde festet rundt meg for at det ikke skulle gjøre vondt. Vi to var ikke så gode til å skate, Kaja var den beste av oss. Og Ninni var den beste jenta, helt klart.

Torgny Amdam

• Musiker, aktuell med sitt fjerde soloalbum etter Amulet (45)

– Å skate er å være veldig tett på verden fordi det noen ganger er så utrolig frustrerende og smertefullt og irriterende. Men samtidig så er det en enorm bekreftelse – og en glede og en tilfredsstillelse.

– Hvordan opplevde du forbudet?

– Jeg kom inn i skating året før forbudet ble oppheva, så jeg kjente på kroppen hva det vil si å drive med noe ulovlig.

– Vi var jo bare barn, men det var fullt alvor. Det var en enorm kontrast fra å være nervøs for politiet hele tiden og at hjertet hopper i brystet hver gang du ser en politibil, til å på en måte bli sponset av Coca-cola.

– Det stuntet med tralla, hvordan kom dere på det?

– Det er et godt eksempel på kreativitet på gateplan. Og det er jo det som er så kult med skating, og særlig streetskating. Du er hele tiden i en dialog med omgivelsene rundt deg og bruker byrommet på uante og kreative måter og gjør byen levende.

Ninni Perraud

• Jobber med psykisk helse i hjemmesykepleien (44)

– Skating var min første store kjærlighet. Jeg har minner om å rulle på en discorulleskøytebane som 5-åring i 1979, sammen med moren min og venninnene hennes. Vi hadde hele hallen for oss selv.

– Hva husker du best fra forbudstiden?

– Sommeren før forbudet ble oppheva ble vi jaga av politiet. Vi måtte løpe og gjemme oss før de konfiskerte brettene. Det var også skummelt å smugle brett fra utlandet, men det gikk som regel bra når vi fordelte skateboarddelene i bagasjen til flere.

– Når skatet du sist?

– Sønnen min på 15 digger å skate og jeg ser fram til å cruise litt rundt med han når ammetåka har gitt seg, og få med skatevenninne mine og forhåpentlig samboeren. Det er nok stahet som har gjort at jeg har holdt på å skate hele veien. Det har helt klart gitt mitt liv en genuin følelse av frihet i utfoldelse.

Anders Wittusen

• Smed på Det Norske Teatret (55)

– Skatinga var det det viktigste jeg gjorde. Men det var nok noen som var mer dedikert til selve kjøringa enn meg, for jeg delte engasjementet mellom det å stå på brett og det å lage brett.

– Hvordan påvirket forbudet skatingen?

– Skateforbudet gjorde at det ble det et annet miljø i Norge enn for eksempel i Sverige, hvor det ble satsa mer. De hadde store skateparker, profesjonelt utstyr og folk ble sponsa. Forbudet gjorde nok at man ikke fikk den kulturen her hjemme med en gang. Man fikk ikke de samme supergode skaterne like tidlig som i andre land.

– Hvordan fikk du rollen som brettmaker?

– Siden jeg alltid har likt å lage ting, begynte jeg ganske fort å lage mine egne brett. Jeg lagde nok rundt to hundre brett til sammen over flere år, som jeg solgte. Det begynte med at jeg lagde til meg selv en periode, og så spurte noen kompiser om jeg kunne lage brett til dem også. Da begynte jeg å lage forskjellige modeller. Noen av disse brettene eksporterte jeg til blant annet Danmark og England, så helt amatørmessig utført var de vel ikke.

– Ett av de mest spesielle het «Oberst Sonja»-modellen. Det var med et bilde av kronprinsesse Sonja med hjelm på hodet. Meningen var å sette fokus på hennes rolle i militæret, på en ironisk måte, som det skulle være på den tiden.

Alexander Kayiambakis

• Førsteamanuensis Westerdals Institutt for film og medier ved Høyskolen Kristiania (45)

– Jeg fikk ikke lov til å skate av foreldrene mine, det var jo ulovlig. Men jeg fikk kjøpt et trebrett. Truckene var skrudd på feil vei, det ble jo helt feil, men jeg fant ut av det.

Opplevde du det som ulovlig selv?

– Vi var kjemperedde for politiet. Det er jeg den dag i dag. Vi pleide å henge ved soluret i Frognerparken. Noen hadde satt opp et lite ulovlig hopp. Dit kom politiet, og konfiskerte brett fra oss 12-åringer, jeg husker enda hvordan han fyren så ut. Tenk deg den trusselen da, skateboardet var det mest verdifulle vi hadde – det kjæreste vi eide. Det kunne ta et halvt år før du fikk tak i et brett igjen.

– Hvem var forbildene på den tiden?

– Men de virkelige tøffingene, det var de som var bak Frognerrampen. De var eldre enn oss og banet veien for neste generasjon: Jason, Wittusen, Lars Petter, Cedric og Jørn. Og Bernard Sports, Eivind og Bård var virkelig ildsjeler, som sponsa husleie på Spikerverket og gjorde en utrolig innsats for oss.

– Når skata du sist?

– For et par uker siden, med småjentene mine. Jeg tok opp vertskatingen igjen for et par år siden og begynte å skate ramp sammen med Øystein (Greni, journ.anm.) blant annet. Men de rampene er mye høyere enn det jeg er vant til, og etter noen fall ødela jeg både ryggen og knærne, noen helt vanlige fall slik jeg ser det. Så jeg gikk tilbake til gatecruising igjen.

Erik «Fisle» Jacobsen

• Radioreporter og produsent i Studio 2 på NRK P2 (51)

– Skating var kjempeviktig for oss som var litt utilpasse og ikke var så streite. Miljøet var ganske lite, alle kjente hverandre. Man fant hverandre gjennom skatingen.

– Hva husker du best fra forbudstiden?

– Vi måtte bygge ramps i skogen fordi skatingen var ulovlig. Noen besteborgere på Oslo vest tente faktisk på dem hvis de oppdaget dem, det var nok foreldre som var livredde for at skateboarding skulle komme og ta barna deres.

– Hvor langt ut på skråplanet havnet dere?

– Noen av oss var så frekke at vi stakk innom byggeplasser på nattestid og stjal byggematerialer og totomfire-planker. Vi hadde jo ikke biler, så vi måtte gjemme tyvegodset. Dagen etter fraktet vi byggematerialer, sånne svære finerplater, på trikken. Vi bygget rampene selv, som ikke så verst ingeniørkunst av ungdom. Noen av oss ble etterhvert flinke til å bygge.

Nostalgialbum med private bilder fra forbudte tider:

Anbefalt videre lesing: