«Norge i 2020» er en artikkelserie på NRK.no der kvalifiserte fagfolk ser i spåkula og forteller hva som ligger ti år fram i tid i deres fagfelt. Disse tekstene presenterer beskrivelse av hverdagen vår og er uredigerte tekster fra forfatterne.
---------------------------------------------------------------------------------
Undertegnede er historiker, og per definisjon ingen framtidsforsker. Historien kan imidlertid vise oss at samfunnets overordnede målsettinger og individets måte å forstå og omtale virkeligheten endrer seg over tid.
Jeg skal her skissere et scenario hvor reduksjon av klimautslipp overtar som målsetting. Dette som grunnlag for refleksjon her og nå, uten at jeg vil prøve å vurdere hvor sannsynlig det omtalte hendelsesforløpet faktisk er.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
Økonomisk vekst i kvoter
Ved FNs klimatoppmøte i 2020 mottok Norge sin første nasjonale kvote – for økonomisk vekst.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
Siden klimapolitikk ble satt på den internasjonale dagsordenen ved slutten av 1980-årene, hadde det vært en selvfølge at en tradisjonell økonomifaglig virkelighetsforståelse skulle legge rammene for tiltak mot utslipp av klimagasser.
Helt siden inngangen til 1990-årene hadde samtlige rapporter og meldinger om utslippsreduserende tiltak vært de reneste utstillingsvinduer for klassisk økonomisk tenking.
Høy og stigende økonomisk vekst hadde lagt rammene for alle vurderinger, ved siden av en selvfølgelig tro på sammenhengen mellom økonomiske virkemidler og teknologisk utvikling. I tillegg kom markedsmekanismene.
"Klimasentrisk" fokus
Nå hadde prioriteringene skiftet fullstendig: ”Så lenge vi har kontroll over atmosfærens sammensetning, kan vi alltids koste på oss litt økonomisk vekst”. Hva hadde skjedd?
Selve spørsmålet om global oppvarming hadde over tid fått en stadig mer sentral plassering. Dette hadde vært en meget langsiktig prosess, med mange tilbakeslag.
Rapportene fra FNs klimapanel, skeptikernes manglende evne til å presentere alternative teorier og den økende forekomsten av klimarelaterte katastrofer, hadde imidlertid drevet utviklingen framover.
Særlig et generasjonsskifte innenfor både forvaltning og næringsliv hadde bidratt til å vippe stemningen i ”klimasentrisk” retning.
Ettervirkninger av finanskrisen
For øvrig kunne mye av utviklingen føres tilbake til den bølgen av økonomiske kriser som startet med finanskrisen i 2008. Først og fremst hadde mistanken om at økonomisk tilbakegang umiddelbart førte til reduserte klimagassutslipp blitt bekreftet.
Var det mulig å etterlikne denne effekten på en kontrollert måte, uten sosiale skadevirkninger? Krisene hadde også gitt økende tro på statlig styring, på premisser som var akseptable for de fleste politiske leirer. Prinsippet om at næringslivet eksisterte for å oppfylle samfunnets behov, og ikke omvendt, hadde blitt knesatt.
Videre hadde økonomenes manglende evne til å forutse krisene og til å gi virkningsfulle råd til å komme ut av dem, ført til en legitimitetskrise for faget selv.
Allerede lenge før finanskrisen hadde økonomene gradvis beveget seg bort fra den nyklassiske tradisjonen, med vekt på teoretisk modellbygging og forenklede, profittmaksimerende idealtyper.
Nytenkning for økonomifaget
I stedet hadde faget orientert seg mer mot praktiske problemstillinger, og det hadde trukket på et stadig større mangfold av tilstøtende fag.
I kjølvannet av krisene hadde økonomprofesjonen i sin tradisjonelle forstand forsvunnet.
I stedet hadde økonomi blitt et løst avgrenset og tverrfaglig felt, uten dominerende tankemønstre og kriterier for suksess.
På en mer kompleks måte enn de tradisjonelle økonomene var denne ekspertisen i stand til å forholde seg til samfunn hvor den økonomiske veksten skulle begrenses, uten at det førte til sosiale skadevirkninger. Ville den lykkes?
Hva kan gjøres for å ? Diskutér under.