De gode stemningene er også problemet for den mannlige hovedpersonen. Han er amerikaner og kjenner ikke igjen sin franske kone nå når hun er på gammel hjemmebane.
Feil skuespillervalg
Julie Delpy er fransk. Filmen hennes er tysk/fransk. Språket er engelsk og fransk. Motspilleren hennes er amerikansk. Hun er gnistrende god, han er dårlig.
Den vesentlige feilen hun gjorde i forberedelsene til filmen, var skuespilleren hun valgte. Vi skjønner henne. Adam Goldberg er hennes beste venn innen faget. Men hun gjorde uansett feil. Spillestilen er ufølsom. Han skal beskrefte myten om amerikanere, og gjør for så vidt det, men han gjør det for mye. Hun går inn i myten om det franske helt naturlig.
Samliv og samrøre
Det er stereotypiene det handler om. Om det franske i møte med det amerikanske og omvendt.
Paret er godt og lenge øvet i samliv og samrøre av annen art. Men normalt bor de i USA. Nå er de på ferie i Europa. De begynte i Venezia og det gikk ikke bra. Nå i Paris begynner problemene med at moren hennes avbryter dem i et forsøk på samleie – og mor ikke gjør noe av det. Så fortsetter det med måltider som amerikaneren ikke synes om.
Eks-kjærester i fleng
Og når de etter hvert skal treffe hennes venner, støter de stort sett på hennes eks-kjærester som hun fremdeles har et kroppsnært forhold til.
Amerikaneren reagerer som amerikaner. Typen er gjenkjennelig.
Det er en underholdende film. Den kan godt oppleves som en fortsettelse av filmene ” Før soloppgang” (1995) og ”Før solnedgang” ( 2004), for det var Julie Delpy som preget de filmene også. Og universet var noe av det samme. Julie Delpy har preget så mye: Den vesentligste rollen, etter min vurdering, er den i Krysztof Kieslowskis ”Hvit”. Hun hadde små roller i filmene ”Rød” og ”Blå” også.
Utstråling
Julie Delpy har utstråling som kamera kan formidle. Hun har utstråling som regissør også. Og hun har spesielt godt øye for locations, altså for valg av de fysiske miljøene hendelsene utspiller seg i.
