– Her skiller frankfurterne seg fra Georg Lukács: De står som nevnt for en formestetikk, ikke en innholdsestetikk, sier Arild Linneberg.
- Mens Lukács framholder de store realistiske romanene, framholder Adorno den modernistiske og den avantgardistiske kunsten. Han skriver om forfattere som Kafka, Proust, Joyce og Beckett – som Lukács alle regner som dekadente.
Positiv til avantgarden
Bak frankfurternes formestetikk ligger en tanke om den historiske utviklingen av produktivkrefter og produksjonsforhold. Marxismen legger stor vekt på det historiske framskrittet – selv om den også snakker om prisen for framskrittet.
Adorno mener at den kunsten som til enhver tid er nyskapende – det vil si teknisk mest på høyden – er den beste kunsten. Den bidrar til å videreutvikle kunsten på kunstens egne premisser: Et godt kunstverk er det som skaper nye betingelser for å skape ny kunst.
– Han snakker da om formmessige nyskapninger?
– Ja, Adorno fremhever den kunsten som skaper nye former og bryter med de formene som har vært. I dette perspektivet er den realistiske kunsten en historisk tilbakelagt fase, sier Linneberg.
MARXISME
- Marxismen: Litteraturen avslører maktforhold
- 1. Virkninger i samfunnet
- 2. Kunst som vare
- 3. Marx og kunstens relative selvstendighet
- 4. Lukács og representativ realisme
- 5. Frankfurtere og kritisk teori
- 6. Bruk og kast
- 7. Adorno og prisen for framskrittet
- 8. Kunst "unyttig virksomhet"
- 9. Ideologi: samfunnets løgner
- 10. Formenes utvikling
- 11. Kunsten som gåte
- 12. Benjamin og begrepenes tvang
- 13. Proust og historisk erindring
- 14. Det historisk fortrengte
- 15. Institusjonsteori basert på marxisme
- 16. Postkolonialismen tar opp arven