- Nykritikerne nøyde seg med å karakterisere et dikt som vellykket i den grad det eksisterte en spenning og i den grad spenningen kunne tolkes inn i en harmoniserende eller organisk helhet.
- Hvordan arter liknende spenninger seg i dekonstruksjonen?
- Der settes spenningene opp mot hverandre slik at de blir radikale selvmotsigelser som kommer i veien for hverandre, og forhindrer at lesningen klarer å samle seg omkring en helhet.
Nykritikken opptatt av effekten
Dekonstruksjonen er mye mer opptatt av fortolkning: Den vil ha svar på hva motsigelsene betyr.
Mens nykritikken mer er opptatt av den estetiske effekten: Det som i dekonstruksjonen genererer fortolkningsmessige paradokser, var i nykritikken en mer behagelig, vellykket estetisk effekt.
Språkets pålitelighet
Dette har å gjøre med nykritikernes tese om det autonome verket: diktverket løsrevet fra fortolkerens person. I dekonstruksjonen er det et mye tettere forhold mellom tekst og fortolker, mellom subjekt og objekt, som gjør at spenningene i tekstene får en mye mer destruktiv effekt, også på subjektet.
I dekonstruksjonen sier spenningene og motsetningene man finner i en tekst også noe om språkets upålitelighet generelt, mens det i nykritikken er et poeng at det litterære språket har en egen funksjonsmåte som er annerledes enn dagligspråkets.
Nykritikkens tro, dekonstruksjonens tvil
I dekonstruksjonen representerer det litterære språket essensen i alt språk. Deres lesninger av tekstens spenninger er også ment å si noe om oss selv som språklige vesener, på en mer grunnleggende måte: Litteraturen tvinger oss til å tvile på oss selv, hva vi er, hvordan vi er blitt det vi er.
– Sluttpunktet for analysen av motsetningene og spenningene er forskjellig?
– Ja, men forskjellen ligger veldig mye i tolkningen av dette med helhet og fragmentering. Man kan ta et skritt tilbake og si at dekonstruksjonen heller ikke kan unngå en form for helhet.
Helhet vs. fragment
Dekonstruktive lesninger slutter med at alt oppløses og fragmenteres. Men denne fragmenteringen vil også alltid måtte tolkes inn i en form for helhet, den vil alltid avgrenses: Tanken og fornuften klarer ikke gripe noe som helst uten en form for samlende bevegelse. Det slipper heller ikke dekonstruksjonen ut av.
Det er et problem for dekonstruksjon at fragmenteringen og meningsoppløsningen veldig fort blir redusert til en norm, en mening, et standpunkt, på lik linje med alle andre standpunkter.
Da er vi ikke så langt unna harmonisering av spenninger likevel. Forestillingen om at kunstverk skal være fragmenterte, uavsluttede og pluralistiske, kan være like romantisk som forestillingen om diktverk som organiske helheter.
Hva er litteraturen god for?
– Dekonstruksjonen vurderer det åpne og fragmenterte ved teksten som kriterier på kvalitet. Det er vel motsatt av nykritikken, som legger vekt på det helhetlige som tegn på at et kunstverk er vellykket?
– Ja helt klart. Men vi må likevel huske at det finnes kompleksitet i den nykritiske helheten. Tilsvarende finnes det også en slags skjult helhet i fragmentestetikken. Til syvende og sist er det et skinnproblem å sette opp dette som en så avgjørende forskjell.
Det er viktigere å gå mer grunnleggende til verks og spørre seg hvordan de ulike retningene ser på verket, språket, fortolkningen, evalueringen, forholdet til det politiske, litterariteten, og så videre, sier Erik Bjerck Hagen.
Han mener en av fordelene med nykritikken er at den så lett fører oss tilbake til litteraturvitenskapens grunnspørsmål: Hva vil vi med litteraturen? Hva er den godt for? Hvordan fungerer den best?
NYKRITIKK
- Nykritikk er nærlesning
- 1. Det nye med nykritikk
- 2. Et amerikansk fenomen
- 3. Tre slagord om selvstendig kunstverk
- 4. Litteratur som dannelse
- 5. Eliot og den upersonlige teksten
- 6. Nærlesning som metode
- 7. Diktet som organisk helhet
- 8. Forholdet til dekonstruksjon
- 9. Nærlesningens begrensninger
- 10. Arven fra nykritikken