– Hos Eliot kommer skillet mellom en klassisistisk poetikk og en romantisk poetikk veldig klart fram. Det anti-romantiske ved Eliot kommer særlig til syne i hans begrep om ”depersonalisering”, sier Erik Bjerck Hagen.
Etter Eliots mening skal dikteren ikke uttrykke seg selv eller sin egen erfaring direkte i diktningen. I stedet skal forfatteren objektivere erfaringen, distansere seg, stå utenfor og finne såkalte ”objektive korrelater” – et slagord Eliot i sin tid lanserte i en bisetning, men som fikk en voldsom innflytelse.
"Det objektive korrelatet
Det gjaldt for dikteren å finne ”objektive” scener, hendelser og gjenstander som han kunne presentere for leseren. Erfaringen skulle være lagt ned i det objektive korrelatet slik at leseren kunne hente den ut uten å måtte tenke på forfatteren.
Diktning var dermed ikke en kommunikasjon direkte fra forfatter til leser. Problemet med romantikerne, slik Eliot så det, var at de forsøkte å uttrykke seg selv og sine følelsesliv direkte: Dermed forstyrret de leserens fordypning i følelsene slik disse ligger klargjort i forholdet mellom hendelsene eller tingene som beskrives.
Eksemplet Svarttrosten
– Har du et eksempel på et objektivt korrelat?
– Ta dette lille diktet av Jan Erik Vold:
SVARTTROSTEN
fuglenes Lester Young
Fuglen og jazzsaksofonisten settes ved siden av hverandre, og leseren inviteres til å tenke over likheten (og forskjellen) mellom dem. Dikteren har trukket seg tilbake; han har bare lagt de konkrete, objektive elementene frem for leserens tanke og hans emosjonelle respons.
Vold sterkt tilstede også her?
Så kan man selvsagt påstå at en dikter som Jan Erik Vold har et så sterkt nærvær i den norske kulturen at han alltid er filtret inn i sine dikt. Eliot og nykritikerne vil ikke nødvendigvis benekte dette. De var alt annet enn dogmatikere, og hadde absolutt blikk for individuelle variasjoner.
Men de vektlegger altså den upersonlige siden ved diktningen mer enn den personlige. For dem er forfatterens virksomhet en disiplin, en kunnen, en respekt for tradisjonen, mer enn et uttrykk for genialitet og individualitet.
En ydmyk holdning til tradisjonen
Det samme gjelder for den andre siden, leseren. Man skal ikke stole på seg selv som kreativ kritiker. Man skal heller undersøke den litterære tradisjonen og de grunnleggende litterære strukturene slik de kommer til uttrykk i store diktverk.
De fleste nykritikerne var også religiøse. Slik sett passer det jo også inn med en ydmyk, anti-individuell holdning: man vil for enhver pris unngå hybris, ikke tro at man har noe personlig å komme med som kan stå seg målt opp mot tradisjonen. Stolthet, det motsatte av ydmykhet, er et skjellsord for Eliot.
Det estetiske skal løsrives
– Det er etiske vurderinger inne i bildet?
– Ja, men selv om nykritikerne ofte var religiøse og politisk konservative, er noe av poenget at det estetiske skal skilles ut som et eget felt, og løsrives fra det politiske og det religiøse.
Det betyr at man godt kan være nykritiker og politisk radikal. I denne fristillingen av det estetiske står nykritikken også i forlengelsen av Kants estetikk. Det er absolutt en forbindelse mellom Kant og f.eks. Richards’ estetikk.
Likte barokken og symbolismen
– Hvilke litterære tradisjoner er det nykritikerne er opptatt av?
– Eliot satte mye av standarden her. Han likte den engelske barokken, de såkalte metafysiske poetene (med John Donne i spissen), Shakespeare og det elizabethanske drama. Dante og Vergil fremheves som de mest eksemplariske dikterne.
Han likte også fransk symbolisme, ikke minst Baudelaire, og modernistiske dikt, som Eliot jo selv er en av pionerene for innen engelsk poesi.
– Nykritikerne var opptatt av lyrikk?
- Ja, de skrev mest om dikt. Men alle deres ideer kan like godt brukes på fortellende tekster og dramatikk. Generelt fremstår de som mer åpne og mindre utpreget nykritiske når de selv behandler slike genrer.
NYKRITIKK
- Nykritikk er nærlesning
- 1. Det nye med nykritikk
- 2. Et amerikansk fenomen
- 3. Tre slagord om selvstendig kunstverk
- 4. Litteratur som dannelse
- 5. Eliot og den upersonlige teksten
- 6. Nærlesning som metode
- 7. Diktet som organisk helhet
- 8. Forholdet til dekonstruksjon
- 9. Nærlesningens begrensninger
- 10. Arven fra nykritikken