– Det er vanskelig å si noe helt generelt, men hvis vi snakker om vellykkede psykoanalytiske lesninger, er de ofte av mer komplekse tekster.
En av de beste norske eksemplene er Atle Kittangs tolkning av Hamsuns Sult (i boka "Luft, vind, ingenting", utgitt første gang 1984).
Mangler og savn
Kittang tar utgangspunkt i at det finnes mangelstrukturer på flere nivåer i teksten. Selv om dette er en roman som har en tydelig hovedperson, klarer Kittang å unngå at lesningen hans blir en psykoanalyse av helten.
Han viser i stedet hvordan det oppstår mangler og savn – og en drøm om å klare å fylle dem. Kittang påviser videre et dynamisk forhold i teksten mellom jegets bestrebelser og en skuffelse når bestrebelsene ikke fører fram.
Det grenseløse barnet
– Hvorfor er dette med mangler og savn så viktig i psykoanalytisk fortolkning?
– Det er knyttet til personlighetsutviklingen: Man tenker seg at det nyfødte barnet i begynnelsen ikke skiller mellom seg selv og omverdenen, men opplever et grenseløst kaos av sterke affekter, gode som vonde.
På et eller annet tidspunkt skjer en atskillelse: Barnet begynner å oppleve at det finnes en verden der ute som ikke er det selv.
Etter hvert som språkevnen utvikles, oppleves språket som en forbindelseslinje tilbake til den affektive helheten. Det som i utgangspunktet bare var sterke affekter, kan etter hvert representeres språklig. Den primære atskillelsen ligger der imidlertid som en mangel hos alle, som vi på forskjellig vis forsøker å oppheve.
Kunstens språk bygger bro
– Hva har det med kunst og litteratur å gjøre?
– I forlengelsen av dette synspunktet blir den språklige kunsten også et forsøk på å overkomme mangelen ved å opprette en språklig forbindelse til de grunnleggende affektene.
Et slikt perspektiv fungerer bra i forhold til et så komplekst forfatterskap som Hamsuns. Ikke bare finnes mangelstrukturene tematisk og billedmessig uttrykt i tekstene.
Hamsun knytter dette til språket som fenomen, f.eks. i fengselssscenen, der han lar Sult-jeget finne opp det nye ordet ”kuboaa”. Utforskingen av språkets ikke-kommunikative side kan tolkes i lys av teoriene om et førspråklig stadium, der lydene er knyttet til affekter mer enn til mening, sier Kjersti Bale.