- Skrev Freud selv noe vi kan kalle litteraturteori?
– Han skrev f.eks. en artikkel om sammenhengen mellom dagdrømmmer og kreativitet, hvor han kommer med en slags litteraturteori. Freud sier at det å skrive ligner på det å dagdrømme – begge er en form for ønskeoppfyllelse.
Den samme strukturen gjentar seg hos den som dagdrømmer og den som skriver: En opplevelse eller hendelse skaper et ønske. Ønsket fremkaller et minne, gjerne fra barndommen, om en gang da et lignende ønske ble oppfylt. Dette igjen skaper en fantasi om at ønsket vil bli oppfylt en gang i fremtiden.
Ambisjon og eros
Freud sier at det særlig finnes to typer ønsker: ambisiøse og erotiske. De ambisiøse gjelder særlig menn, de erotiske særlig kvinner. Dette skal da danne mønster for to forskjellige typer romaner: helteromaner og kjærlighetsromaner.
Det er lett å smile av en slik teori. En opplagt svakhet er den at kvinner i dag har mye større muligheter og dermed helt andre ambisjoner enn det lille utvalget av kvinner som Freud hadde til behandling i Wien omkring århundreskiftet.
Kunsten forsvinner
En annen innvending er at Freud ikke får fram det aspektet ved litteraturen som vi litteraturforskere oftest er opptatt av, nemlig den litterære teksten som et språklig, formet kunstverk.
Forfatteren, leseren, karakterene, alle blir dagdrømmere – kunstaspektet blir borte. Det er derfor ikke mange som benytter seg av Freuds teori om litteraturen som dagdrøm i dag, men den er like fullt et referansepunkt.
Freud bruker litteratur
– Freud forholder seg til litteratur selv om han ikke direkte teoretiserer over den?
– Det gjør han. Når han utvikler teorien om Ødipus-komplekset tar han utgangspunkt i noe som allerede er beskrevet i litteraturen og henter både navn og eksempler derfra.
Den beste beskrivelsen vi har av myten, er jo nettopp Sofokles’ drama "Kong Oidipus". Litteraturen er en inspirasjonskilde for ham, og den er allerede fra begynnelsen av innskrevet i psykoanalysen og dens begreper.
Det har også vært gjort et poeng av at mange forfattere, blant dem både Ibsen og Hamsun, skildrer psykiske fenomener som likner Freuds beskrivelser før eller samtidig med Freud. Så at det er affinitet mellom psykoanalyse og litteratur, må man være åpen for, mener Kjersti Bale.