Utdrag fra foredraget:
Den 30. November 1943 var en dramatisk dag i Oslo under 2. verdenskrig. I de mørke morgentimene løp eller syklet flere studenter rundt til de mange studenthjem, lesesaler, laboratorier og klinikker med advarsler. Hjemmefrontens ledelse hadde fått et varsel fra høytstående tysk hold om at en storaksjon mot Universitetet var i emning. Men advarslene ble ikke tatt alvorlig av alle. Noen satt ved eksamensbordet den dagen og var dypt konsentrert om sin akademiske fremtid.
Klokken elleve skjedde det. Lastbiler med flere hundre væpnede tyske soldater rullet inn på universitetsplassen og på Blindern, på Deichmanns bibliotek. I tillegg sperret tyskerne av innganger til tog og trikk, og oppsøkte privatadresser. 1200 studenter og noen ansatte ble arrestert, og internert i Aulaen. En snartenkt ung mann kom seg unna gjennom kullsjakten, han havnet i kjelleren, tok seg opp baktrappene og satt gjemt i et kott på kunsthistorisk bibliotek i over et døgn. En annen hadde hørt ryktene og kledd seg for å gå i dekning i Nordmarka, men kom ikke raskt nok ut av Aulakjelleren. I de neste mnd var han i alle fall glad for markastøvler og varme klær – de fleste andre ble deportert som de stod og gikk – kledd for en dag på lesesalen i hatt og frakk med bøker under armen.
Den utløsende faktor for aksjonen var en påsatt brann i aulaen natt til 28. november. Den var påsatt av en gruppe rundt den illegale avisen London Nytt, folk uten tilknytning til Universitetet. Kanskje syntes de studentene hadde vært for passive i motstandkampen? Brannen skapte mye forvirring – mange tolket den som en tysk provokasjon – en liten riksdagsbrann. Terboven (bilde) la skylden bekvemt på studentene – og brukte anledningen til et oppgjør med dem og hele universitetet som han lenge hadde sett på som et motstandsreir.
Arrestasjonene kom altså som en kulminasjon på en lang forhistorie, som handlet om universitetets uvilje mot de nye makthaverne. Mange studenter var også involvert i motstandsarbeid. Höhere SS und Polizeiführer Wilhelm Rediess, som holdt skjennepreken for de arresterte, uttalte at han trodde ikke noen kjente en eneste student som ikke var borte i noe illegalt – hvilken kollektiv hedersattest fra uventet hold! Totalitære regimer og studenter har sjelden likt hverandre – så heller ikke i Oslo.
Hitler - Tysklands mål
Unntaket var Tyskland selv. Den politiske bevegelsen som okkupasjonsmakten sprang ut av, hadde på slutten av 1920 tallet erobret universitetene før statsmakten. Ved flere universiteter var det vedtatt interne adgangsforbud mot jøder lenge før loven av 1934 gav regimet et verktøy til å renske ut både jøder og politiske motstander fra offentlig tjeneste.
Det nazistiske regimets målsetninger var meget ambisiøse. Det tyske folk skulle omdannes fra et folk bundet sammen av territorium og statsborgerskap til et folk bundet sammen av blod og underlagt en førers vilje. Ensretting eller oppløsning av eksisterende institusjoner ble utført. Like viktig som å knuse gamle lojalitetsbånd, var det å bygge helt ny institusjoner basert på den ariske rasen. Regimet forfulgte sine politiske og rasemessige motstandere, og igangsatte et eutanasiprogram som tok liv av et stort antall funksjonshemmede, åndssvake.
Regimet var ekspansivt. Det ville utvide det tyske livsrom til store deler av Øst og sentral Europa og langt inn i Russland – for å gi plass til tyske kolonister. I Generalplan Ost inngikk det som en målsetting at 30 millioner mennesker av slavisk avstamning skulle drepes, enda flere deporteres og resten reduseres til slaver for herrefolket.
Den største rasefienden, jødene skulle bekjempes overalt, og etter hvert avtegnet konturene av den endelige løsning seg – folkemordet. Det jødiske folket skulle utryddes, dets kultur strykes ut av menneskehetens felles kulturarv. Norge var intet unntak, heller ikke når det gjaldt lokalt initiativ og kollaborasjon.
Tyskerne ville trekke andre germanske folk med i den store nyordningen av Europa. I Norge var det partiet Nasjonal Samling som fikk boltre seg i departementene. Partiet oppløste eller omdannet eksiterende organisasjoner og søkte å bygge opp en korporativ, førerstyrt nasjonalsosialistisk samfunnsmodell.
Akademiske bidrag til rasekrigen
Det har vært hevdet at de som ble tiltrukket til nazismen, og til særlig til de utøvende postene i undertrykkelsesapparatet, kom fra lag av befolkning som var sosialt marginalisert, karrieremessig mislykket, og uten intellektuelle resurser. Hitler selv ble latterliggjort som en mislykket kunstner, han brakte det ikke lenger enn til korporal i verdenskrigen – og nazistene var antatt å være skeptiske til alle former for intelligentsia. De beste hoder dro i eksil – og de middelmådige fikk sin blomstringstid.
Når vi ser på de målene dette regimet satte seg fore, er det åpenbart at dette ikke kunne gjennomføres av middelmådigheter. Et regime kunne ikke realisere slike planer uten betydelig innslag av høyt utdannede spesialister og akademiske eliter. Tyske vitenskapshistorikere har tatt for seg en rekke fagfelt og akademiske eliters virksomhet under nasjonalsosialismen, for å undersøke hvordan disse forholdt seg til regimets ideologi og praktiske målsettinger. En lang rekke fag har blitt tvunget til å revurdere sin egen historie, egne fagtradisjoner og pionerfigurers fortid.
Susanne Heim har påvist at botaniske forskere bidro til å erstatte matplanter med krigsindustrielle nytteplanter i sultrammede ukrainske områder – dette var et direkte ledd i en tilsiktet hungerspolitikk. Peter Schöttler, Michael Fahlbusch, Götz Aly og flere andre har i sin forskning tatt for seg historiefaget, etnologien, og andre kulturfag. Deres forskning har vist til evidens at disse fagmiljøene ikke bare tilpasset seg og lot seg påvirke ideologisk. De var selv pådrivere for raseideologien, formulerte dens teoretiske, vitenskapelige grunnlag og utformet dens praktiske, politiske implikasjoner.
Historikeren Theodor Schieder, en av etterkrigstidens store figurer i Tysk historieforskning, skrev et memorandum til militære myndigheter i september 1939, etter innmarsjen i Polen med konkrete anvisninger om hvor det var aktuelt å gjøre steder jødefri. Han ble aldri konfrontert med dette skriftet så lenge han levde – og en av hans meget berømte elever, Hans Ulrich Wehler (bilde), har gått langt i å produsere unnskyldninger og bortforklaringer. En stor stab av kulturgeografer ga Wehrmacht og SS opplysninger som satt dem i stand til å plukke ut verdifulle individer med tysk blod i årene, massakrere på stedet eller deportere de jødiske, sette de slaviske i tvangsarbeid.
Juristene tok aktivt del i raseringen av den tyske rettstaten, som hadde vært av foregangskarakter tidligere. Restene av rettstatens normer ble redusert til en luksus for dem som tilhørte det eksklusive folkefellesskapet. Medisinerne brøt sin lege-ed og forsket på levende mennesker og utsatte dem for grusomme pinsler – ikke for å oppnå kunnskap til menneskehetens beste, men til den ariske rasens beste.
Det har tidligere vært en oppfatning, fremholdt av bl.a. Hanna Arendt, at det tredje rikets byråkrater var regelorienterte, distanserte og profesjonelle i forhold til å utføre de forbrytelser som ble bestemt i parti og andre beslutningsorganer. Det stemmer bare betinget. Store deler av forvaltningsapparatet ble omstilt og fristilt. For å løse krigens og rasekampens utfordringer måtte regelorientering og moral byttes ut med handlingsevne, noe Himmlers begrep Die Kämpfende Verwaltung gav utrykk for.
Dette begrepet er sentralt i Michael Wildts store bok fra 2001 "Generation der unbedingten" om das Reichssicherheitshauptamt. Dette var det sentrale instrument i gjennomføringen av folkemordet og Generalplan Ost. Wildt har påvist at over 70 % av ledelsen var universitetsutdannet. Dette var ikke mislykkede og frustrerte, men dyktige folk som hadde betydelige akademiske meritter og karrierer bak seg. Det akademiske stempel gjenfinnes i planlegging og utføring av den forbryterske politikken. En hovedkonklusjon av den intense forskningsinnsatsen på dette området er nedslående: Den akademiske eliten i Tyskland var ingen potensiell regimekritisk instans – tvert om- den var en viktig forutsetning for dets politikk.
Universiteter i okkuperte land
Raseideolog Alfred Rosenberg
Hvilken universitetspolitikk førte Tyskland i ulike okkuperte land og hvor stort var kollaborasjonspotensialet?
De slaviske lands universiteter ble umiddelbart stengt. Her skulle grunnlaget for lokale eliter og nasjonal kultur utrades. I Poznan, Warszawa, Krakow, Lemberg og Praha ble biblioteker og kulturskatter plyndret. Slaviske kulturminner ble ødelagt - bokskatter på slaviske språk brent. Alfred Rosenberg (bilde), som ledet Einsatzstab Ost, rekvirerte til sammen over 1 million jernbanevogner fra Polen, som ble fylt av stjålne verdier. Rektor i Poznan ble skutt høsten 1939, sammen med sitt kollegium, resten av det vitenskapelige personalet ble deportert. Universitetet i Poznan var utsett til å gjenoppstå som et Reichsuniversität Posen.
Konseptet for dette var utviklet også for Strasbourg og Praha - universiteter som lå i det tyske kultur og språks grenseområde. Det innebar at det skulle gi plass til det tredje rikets ideologiske avantgarde – her skulle SS prege organisasjonsform og pensum, og universitetet skulle levere topp utdannede styringseliter til de nye koloniene i øst. Også den norske rektoren ble høsten 1940 fortalt av en representant for okkupasjonsmakten, at her lå store muligheter for norske akademisk ungdom med evner og initiativ og eventyrlyst.
Hør hele foredraget torsdag 4. desember kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 6. desember kl. 7.03, i P2!
Jorunn Sem Fure
f. 1967, er historiker og forsker ved Forum for Universitetshistorie, Universitetet i Oslo.