- Torunn er et ensomt menneske

Til daglig er Andrine Sæther fast ansatt som skuespiller ved Nationaltheatret. Hun har imidlertid lang erfaring fra film og TV, men trives bedre foran kamera enn foran TV-en. Berlinerpoplene har hun ennå ikke sett.

SE I NETT-TV: Andrine var lørdagsgjest i Dagsrevyen 3/11 2007

Nå er det imidlertid endelig klart for at Berlinerpoplenes store publikum skal få se de to nye episodene som er laget.

- Gir en opplevelse av noe sant

- Til tross for at Berlinerpoplene har en grunntone som er ganske mørk og dyster har den likevel truffet en streng med enormt stor gjenklang hos publikum. Hvorfor det, tror du?

- Jeg tror at i vår tid er det mye som handler om det motsatte. At ting tilsynelatende er lette og flyter av gårde. De fleste har det de trenger og ting er i orden. Men så viser det seg at folk sliter, det er selvmord, folk tar dop, går på medisiner, det er mye som ikke står så bra til. Det å lage en serie der folk ikke fungerer sosialt tror jeg kan være vel så lindrende eller oppmuntrende, og gi en opplevelse av noe sant, som det en sit.com eller en feel good-serie kan gjøre, sier Andrine Sæther.

Hvordan skal dette gå?

Da vi møtte Torunn første gang reiste hun til Trondheim og møtte ”den vanlige, og usedvanlige” familien Neshov. Ble der. Og mistet faren på brutalt vis etter at hun akkurat var blitt kjent med ham. Når vi møter henne igjen har hun overtatt driften av gården. Og det store spørsmålet er hvordan det skal gå. Ikke bare med Neshov, men med Torunn.

- Hvordan vil du karakterisere rollefiguren din?

- Hun drar opp til den gården, forsøker å drive den, holde den sammen, samtidig som hun er alene og et veldig ensomt menneske. Og når faren dør, så utsettes hun for mye som hun prøver å kjempe seg gjennom på et vis, beskriver Andrine.

- Sånn sett synes jeg hun er sterk. Men hun leter etter et sted å holde seg fast, sånn at hun kan møte resten av verden. Jo, hun er et ensomt menneske, fastslår hun.

Alle har sitt

Torunn er åpen og søkende når hun kommer til Trondheim. Men blir litt i stuss når hun møter onkelen Margido, som ønsker henne velkommen med kommentaren: ”dette er ikke en familie du vil trives i”. Men Andrine vil ikke gå med på at Neshov-folkene er mer sære enn folk flest.

- På en måte synes jeg de er helt vanlige. Alle har vel i sin familie folk som de har et godt forhold til, noen de har et dårlig forhold til, folk de har nærhet til og folk som de ikke kan klare å være i samme rom som. Det er som moren min sier: ”det er noe i en kvar gard”, påpeker Andrine.

- Margido for eksempel, alt han egentlig trenger er å treffe en dame, men han er bare redd og trekker seg unna. Tormod er en mann av sin tid, som var homse, og omstendighetene gjorde at han ikke fikk levd ut det livet. Du kan gå inn på hver enkelt, og finne ting som er ganske vanlige. Men vi viser nærbilder av alt, og da blir små ting veldig tydelige.

Mistet oversikten

- Kan du fortelle litt om hvordan du har jobbet med rollen som Torunn?

- Det har vært spesielt, utfordrende og morsomt å jobbe med dette her. Det har ikke vært så lett å forberede seg til de ulike scenene, vi har snakket om ting på forhånd, men likevel har mye skjedd der og da på settet, røper Andrine.

- Når man spiller inn en serie tar man ofte opp scener i en helt annen rekkefølge enn det som vises på TV. Til slutt mistet jeg oversikten over kronologien, jeg lot meg bare lede av de innspillene som Anders (regissør Anders T. Andersen, red. anm) ga, og det var veldig deilig å gjøre det, forteller Andrine.

Og:

- Det er lett å la seg låse av det at man ikke skjønner hvorfor man lager en scene, men det skjedde ikke. Det betyr også at jeg hadde mye tillit til Anders som regissør, forteller Andrine, som trekker fram en spesiell ting ved Torunn som gjorde arbeidet ekstra utfordrende.

- Det å holde tak i den sorgen Torunn lever i, det å holde på med den i mange dager på ulike måter og gå inn i den, det var hardt. Der har Torunn mye å baske med. Men jeg syntes jeg var utfordrende, og der stoler jeg på Anders igjen.

- Samtidig var det interessant å gjøre det. For noen mennesker er det jo faktisk sånn! Selv har jeg ikke opplevd å miste noen nære på denne måten, så jeg måtte hente de følelsene fra andre erfaringer.

- Usedvanlig god skuespiller

Om Andrine er begeistret for regissør Anders T. Andersen, er beundringen like stor den motsatte veien:

- Andrine er en usedvanlig god skuespiller. Hun er lett å jobbe med, fordi hun er et så stort talent som hun er. I de siste episodene av Berlinerpoplene er rollen hennes ekstremt utfordrende og filmatisk vanskelig, fordi den handler om et menneske som går inn i en dyp depresjon. Og hadde det ikke vært for hennes evner og det gjensidige tillitsforholdet hadde vi ikke greid å få til det vi har fått til, understreker Andersen.

Han imidlertid at rollen ikke bare er ensidig og negativt ladet:

- Det var viktig for meg å sette henne i et spenn mellom håp og depresjon, fordi mennesker aldri er bare én ting. Man kan være deprimert og likevel smile og le. Og et menneske som kjemper har publikum endeløst med sympati for, fordi gjenkjennelsen er så høy, mener Andersen.

Stor utfordring

- Nå er vi ved veis ende. Hva sitter du igjen med etter å ha vært med på gi liv til familien på Neshov?

- Jeg synes at Berlinerpoplene var en stor utfordring. Torunn er voksen, midt i livet, og å spille henne handler om å miste noen og å stå i det helt alene. Det er jeg veldig glad for at jeg selv ikke gjør.

- Også det å jobbe så nært med de andre skuespillerne over så lang tid har jeg lært mye av. Og det å ha tillit til og vite at når regissøren sier at ”du skal gjøre det helt motsatte her nå”, ikke stille for mange spørsmål og bare gjøre det, det ga meg en ny erfaring, sier Andrine.