Amerikaneren har klaget på mangelen på serving av te og hamburger mellom svarene sine i nærmere en halvtime når vi våger oss frampå med et spørsmål om hvordan det går. Sånn ellers, med selvforakten, altså.
- Det blir litt bedre. Sakte. Sånn i det store og hele, fastslår Everett langsomt, og legger til:
- Jeg prøver å ikke være slik.
- Hjelper det å få ros for platene?
- Egentlig ikke. Dessverre. Det må i tilfelle være noe virkelig bra, som da Tom Waits var med på å nominere oss til musikkprisen Short List Music Prize. Han er en av mine favoritter, og jeg ante ikke at han hadde hørt om meg. Det trenger inn, selv hos en som meg. Før det er tilbake til normalen igjen etter noen dager.
- Ikke mer oppløftende
"Normalen" er i dette tilfelle tristessen og livets uutholdelighet som Eels har dyrket på plate siden knalldebuten "Beautiful Frik" i 1996. To år senere kom "Electro-Shock Blues", platen hvor Everett, som fant sin far død da han var 19, sang om sin søsters selvmord og sin mors sykdom. Moren døde før plata kom ut.
Sett på den bakgrunnen, er det fristende å kalle Eels tre måneder gamle "Shootenanny!" en noe mer oppløftende plate, men det er Eels-sjefen ikke med på.
- Det er den lette, latmannsjournalistiske måten å se platen på. Alle platene våre har noe av begge deler i seg. Slik livet også har. Alle må ha en enkel vinkling, og på meg er den "Han depressive fyren som oppmuntrer". Teit!
- Har det endret deg å bli 40?
- Jeg er blitt eldre.
- Ikke mer tilbakeskuende?
- Er det dét man blir? Det høres forferdelig ut, sier Everett, som har vært gift i tre eller fire år.
- Jeg er ikke helt sikker. Skulle nok vært ute og kjøpt bryllupsdagspresang nå, spøker han tørt.
- Gjør ekteskapet livet ditt lettere?
- Noen ganger, og noen ganger ikke. Når det gjør meg gal, er det til liten hjelp.
Utgitt mystisk plate
Siden sist har frontmannen også bidratt på plata "I Am the Messiah" av MC Honky, et mystisk alibi, som mange tror er Everett selv. Han har også laget filmmusikken til Ed Solomon-filmen "Levity", som har Billy Bob Thornton og Morgan Freeman i hovedrollene.
- Filmmusikken var bare for å prøve hvordan det er å ha en ordentlig jobb. Å bli sjefet med, istedenfor å sjefe. Jeg likte det ikke. MC Honky var noe lignende, også der ble jeg sjefet rundt. Begge deler ga meg lyst til å jobbe med mine egne greier igjen. Jeg har i hvert fall prøvd det, og kan vende tilbake til meg selv.
For Eels er Everetts eget prosjekt, selv om trommis Butch Norton er hans trofaste følgesvenn, og selv om Lisa Germano er med på "Shootenanny!".
Everett er og blir hovedlåtskriver. Produktiv er han også. Ifølge eget utsagn har han liggende uutgitte innspillinger tilsvarende mer enn to album.
- Så langt er det meg og ikke plateselskapet som holder dem tilbake. Men plateselskapet liker heller ikke å gi ut ting for fort. Jeg tror ingen av platene kommer ut med det første, men materiale fra dem vil nok dukke opp andre steder.