- En behøver ikke være professor for å kjenne takten og rytmen i dansemusikken, sier Øystein Ulen, festivalsjef på Dansefestivalen i Sel. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
Les også: Rekordåpning på dansefestival
Se bilder: Her samler vi bildegalleriene fra Sel!
Gammeldans og dansebandmusikk står svært så lavt i kurs hos kulturmyndigheter og musikkpresse, men i Sel i Gudbrandsdalen blir denne musikken behandlet seriøst.
Øystein Ulen og Audun Tylden behandler begge denne musikken seriøst. Ulen som sjef for Dansefestvalen i Sel, Tylden som direktør for det største plateselskapet innen dansemusikk.
- Gammeldans og dansebandmusikk er den mest folkelige musikken. Det er denne musikken folk flest forstår, og som går rett hjem.
- For et utrenet øre kan dansebandmusikken høres lik ut, men slik er det ikke, sier Audun Tylden. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
- En behøver ikke være professor for å kjenne takten og rytmen i denne musikken, sier Øystein Ulen, når han skal begrunne hvorfor han tar denne musikken på alvor.
50.000 på en uke
- Den siste uka har om lag 50.000 nordmenn besøkt festivaler for dansemusikk. Det viser hvor viktig denne musikken er for folk flest. De som ikke vil innrømme denne musikken en høyere status bør tenke over det, legger Ulen til.
- Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg arbeider med denne musikken. Men etter hvert har jeg blitt veldig glad i musikken, spellemennene og hele dette miljøet sier Audun Tylden.
Dominerer
Audun Tylden har over 30 års erfaring fra platebransjen, de første 20 årene arbeidet han med norske toppartister. Etter at han startet og solgte plateselskapet Slagerfabrikken har han de siste 13 åra spesialisert seg på dansemusikk gjennom nisjeselskapet Tylden & Co. Nå dominerer han denne delen av markedet.
- Det er et paradoks at danseband har en mye mer ordnet økonomi enn for eksempel de fleste popartister og rockeband. Mens rockeband sjelden eier mer enn instrumentene sine investerer danseband ofte i både bandbuss og lyd- og lysanlegg til flere hundre tusen kroner.
Ole Ivars-revolusjon
- Bandene har oppdaget at det er viktig å skille seg ut. For et utrenet øre kan dansebandmusikken høres lik ut, men slik er det ikke.
- Ole Ivars startet en revolusjon for en ti-tolv år siden, og løsrev seg fra det svenske formspråket. De ledet an i å ta i bruk egen dialekt og utvikle sitt eget identitet.
- For noen år siden ville det vært utenkelig å synge på dialekt. Nå kan du høre Ingemars synge sine sanger på kav finnskogdialekt. Steinar Engelbrektson Band fra Nordfjord synger på sin dialekt. Nå høres det at Ole Ivars er fra Toten og at
Sakarina fra Stokmarknes osv. Filologene burde juble for den utviklingen, ler Tylden.
Det har også blitt viktig for dansebandartistene å fremføre sine egne sanger.
- Skal du slå gjennom i dag må du ha eget materiale, mener Audun Tylden.
Hierarki
I musikken ser det ut til å råde et statushierarki. Kunstmusikk har gjerne mer status enn populærmusikk, slik at klassisk musikk og jazz er mer seriøs enn folkemusikk og blues. Rock er bedre enn pop og så videre. De ulike sjangrene kan ordnes langs en statusstige, og det er nederst på den stigen vi finner gammeldans og dansebandmusikk; det Øystein Ulen kaller dansemusikk.
Den lave statusen fører til at dansemusikken aktivt blir diskriminert gjennom av det offentlige og i musikkorganisasjonene. Danseband og gammeldansorkester mottar i liten grad offentlig støtte i forhold til de fleste andre musikksjangerne.
De som skriver dansebandmusikk får mindre i Tono-vederlag enn f. eks. jazz og samtidsmusikk. Og fram til 1. januar 2006 må arrangører av dansemusikk-konserter legge 25 prosent moms oppå billettprisene, noe resten av Musikk-Norge slipper.
Stortinget vedtok like før det tok sommerferie med knapp margin å likestille dansemusikken på moms-området.
- Siden vi startet opp Dansefestivalen har vi betalt unødvendig moms, viser det seg. Dette er penger vi kunne ha brukt til å utvikle festivalen, sier Øystein Ulen lettere oppgitt.