NRK Meny
Normal

- Ta et oppgjør med Grieg-arven

Grieg-året må benyttes til å ta et oppgjør med den norske nasjonalromantikken. Det mener komponist og Grieg-biograf Eyvind Solås.    

Komponist Eyvind Solås
Foto: Anne Christine Bratt / NRK

I 1993 feiret nasjonen 100-årsjubileum for Griegs fødsel med en bred musikalsk mønstring. Samme år kom også komponist og tidligere programmedarbeider i NRK, Eivind Solås ut med en biografi om komponisten. 

Nå mener Solås at det er avgjørende viktig at det nye Grieg-året bringer inn nye perspektiver på Grieg og hans musikk. 

- Hvis det skal være noen mening med en ny markering allerede nå, så må det settes et nytt perspektiv på Grieg, uten det har det ingen berettigelse, sier Solås.

Oppgjør med nasjonalromantikken

Edvard Grieg
Foto: Edvard Grieg Museum Troldhaugen

  - Denne markeringen burde ta begrepet nasjonalromantikk opp til ny vurdering. Griegs ungdomsstandpunkt om viktigheten av det nasjonalromantiske ble hold mot ham også ut i alderdommen, og blir dels også sammenblandet med en form for nasjonalisme. Nå burde Grieg-markeringen invitere til en ny debatt om norsk nasjonalromantikk. Arven etter Grieg krever en analyse, mener Solås. 

 Solås sier videre at vårt bilde av Grieg i dag er for preget av det nasjonale. Det mener han kan tilskrives blant annet komponisten og biografen David Monrad Johansen.

- David Monrad Johansen selv forfektet et nasjonalistisk syn mer enn et nasjonalromantisk. Han skrev en biografi om Grieg der dette preger forståelsen og tolkningen av mannen. Vårt syn på Grieg i dag er farget av Monrad Johansens tolkning, og hans ganske nasjonalistiske kultursyn. Jeg synes vi nå skal benytte anledningen til å ta et oppgjør med tolkningen av Edvard Griegs nasjonalromantikk både musikalsk og kulturpolitisk.

 

Bredt musikalsk fokus

Solås foreslår at man lyssetter hele den nasjonalromantiske kulturtradisjonen i Grieg-året, blant annet ved også å spille andre nasjonalromantiske komponister som Klaus Egge, Karl Gustav Sparre Olsen, Eivind Groven, og David Monrad Johansen.

- Dette vil gi et verdifullt sammenligningsgrunnlag sammen med Griegs verker.

Et nervemenneske

Som menneske var Edvard Grieg selvkritisk inntil det nesten destruktive, mener Solås.

- Han var et nervemenneske, en som la noe lokk på sin egen store begavelse - han lot det ikke strømme fritt. Han var seende, både som menneske og kunstner. Han stod også i en stadig konflikt mellom kunsten og det øvrige livet. Han kom jo først i godt fremskreden alder fram til erkjennelsen: først menneske -og så kunsten. Hans indre konflikt mellom det å skape og det å være menneske kan man jo oppleve i musikken hans også.  

Når det gjelder Griegs betydning for Solås eget arbeid som komponist, er den mer inndirekte. Rent musikalsk har ikke Solås direkte fulgt i komponistens fotspor, men menneskelig har Grieg hatt en betydning.

- For meg er det snakk om to ting. Nummer en er den menaliteten han representerer. Han står for meg som en betydelig humanist, en humanistisk tenker. Her var han jo også under sterk påvirkning fra Bjørnstjerne Bjørnson, som nesten "oppdro" Grieg kulturpolitisk. Bjørnsons livssyn skiftet jo fra personlig kristen til  agnostiker med et frihetsideal, og dette smittet over på Grieg. Begge begynte som nasjonalromantikere - og begge kom fram til sannheten først mennesket - og så kunsten.

 

Likte ikke Wagner

Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson
Foto: Edvard Grieg Museum Troldhaugen

 

De var også begge veldig i mot det pompøse, som Wagners storslåtte totalkunstverk. De holdt på en enklere uttrykksform der alt som gikk utover det menneskelige handlet om en musikalsk forstrekkelse.

Solå mener Griegs store styrke som komponist er det harmoniske.

- Rent musikalsk ligger Griegs store begavelse i det klanglige. Han bruker for eksempel kromatikk ganske finurlig - noe vi ser allerede i øvelsesstykkene han skrev som student i Leipzig. Opptattheten av det typisk norske forløste det klanglige hos ham. Han tenkte så konsentrert og kort - han er på en måte veldig kortpustet i alt han har skrevet, i den melodiske formgivingen, mener Solås.

Manglet selvtillit

Solås tror også at Grieg aldrihelt erkjente sin egen storhet.

- Begavelsen hans var så enorm, og jeg lurer på om han ikke var helt klar over den selv - han kunne snakke beunderende om andre, men hadde ikke helt selvtillit til å fatte sin egen store begavelse.

Solås framholder a-mollkonserten, de fire salmene, slåttene, strykekvartetten, og til slutt Holbergsuiten som høydepunkter i Griegs katalog.

-  Jeg har også en viss sans for cello-sonaten, som han selv ikke hadde så stor sans for. Komponist Arnold Schønberg framhold jo også nettopp cellosonaten som særdeles idiomatisk for instrumenet.

Svakere på store formater

Svakheten hos Grieg som komponist kommer særlig til uttrykk i  enkelte av de lyriske stykkene, mener Solås.

- Det som mangler i disse kan stå som modellen på hva som er svakheten hans i andre verker også. Organsik utvikling i tradisjonell forstand finner du ikke mye av hos Edvard Grieg. Han måtte ta seg sammen når han skulle skrive store verker, han kom aldri dit i talentet sitt at han behersket det helt store formatet. Han var et lyrisk stemningsmenneske, det er kjernen i talentet hans.