NTB-Gitte Johannessen.
Biografi The Rolling Stones
En måned på europeiske veier gjenstår. Til våren står seks nye uker i England for tur.
Rytmekongene
- Jeg trenger jo ikke akkurat gjøre dette, sier han tørt backstage etter nok en konsert på sin pågående Europa-turné.
Han spiser kalde, danske frikadeller og halvstørknet saus fra en aluminiumsboks. I går Tyskland, i dag Nordals Musikkfestival sør i Danmark, i morgen Tyskland igjen.
Nei, bandet The Rhythm Kings -
Hva Bill Wyman og The Monroes har felles: Beverley Skeete, dyktig kordame som hos den gamle Stones-bassisten også får tre til front og være sanger. Bill Wyman holder seg i bakgrunnen. Foto: Gitte Johannessen, NTB.
som han startet noen år etter å ha hoppet av fra The Rolling Stones - er ren moro.
Akkurat som tittelen på den femte skiva de nå er ute med: «Just For A Thrill», som kom midt i mai.
Ikke tjener han penger på å spille med bandet.
Ikke trenger han mer penger heller. Og karrieren hans - 31 år med ett av verdens mest berømte band - er for lengst en del av rockehistorien.
Lagspill
- Jeg trives og gjør dette for moro skyld, akkurat som de andre musikerne. For de har også egne karrierer, de trenger ikke The Rhythm Kings. Akkurat som for mitt vedkommende gjør de dette fordi det er en hyggelig ting å gjøre, sier Bill Wyman, og får bekreftende nikk fra bandet som er samlet rundt bordet.
Her sitter Andy Fairweather Low, som ellers spiller med Eric Clapton. Der sitter Albert Lee, gitarlegende som har spilt med de fleste og ser litt miserabelt ned i sin matboks.
Beverly Skeete, som har sunget backingvokal for alle fra Elton John til Jamiroquai, Chaka Khan (og for øvrig også norske Monroes i sin tid!), synes The Rhythm Kings gir henne muligheten også til å synge alene.
Mike Sanchez, gjennomvåt etter en drivende sceneopptreden, liker også å ta noen uker på veien i dette følget.
Ikke alle de faste kunne være med på Europa-turneen, men Wyman sier han alltid har reserver sittende klar på benken og sammenligner bandet gjerne med et fotballag.
Og det er Bill Wymans hemmelighet: Kunsten å plukke seg ut et godt lag.
Bill Wyman (i midten med rød bassgitar) sammenligner The Rhythm Kings med et fotballag. Her synger Mike Sanchez. Foto: Gitte Johannessen, NTB.
Selv står han kult og bassgitarspillende sånn passelig i bakgrunnen, og lar de andre få vise stemmeprakt, gitarferdigheter og scenesjarm. Det er likevel han som er den egentlige sjefen, som plukker ut alle låtene, og har styringen.
Variert skive
Skiva «Just For A Thrill» preges av det som er Bill Wymans kongstanke med rytmekongene, bandet han startet etter noen års musikalsk pause i forbindelse med avhoppet fra The Rolling Stones i 1993:
Den er variert, byr på ulike musikalske stilarter og med mange musikere i sving.
Her er standardlåter innen blues og jazz - inklusive Ray Charles-klassikeren som platen har navn etter, så vel som en Beatles-coverlåt og nyskrevne sanger.
Vokalprestasjonene er det Georgie Fame, Beverley Skeete, Albert Lee og Mike Sanchez som står for, mens Terry Taylor - Wymans mangeårige samarbeidspartner - og Albert Lee sørger for gitarvellyd, sammen med gjesteartist Mark Knopfler.
- Hvis jeg skulle fortsette å drive med musikk, så ville jeg gjøre noe helt annerledes enn å gjenta meg selv, slik vi gjorde etter hvert i Stones. Jeg har gjort alt: Jazz, blues, pop, country, boogie woogie. Nå gjør vi alt sammen - i samme bandet. Publikum liker miksen, det at vi spiller forskjellige stiler. Få andre band gjør det. De finner seg gjerne én stil, og blir der, i det formatet. Dette bandet gir meg variasjon, og det liker jeg, sier han.
Liten igjen
Noe annet han liker, er faktisk det å ha være liten igjen.
-Jeg liker det å være liten, sier han - helt uten ironi.
Stones-veteranen er en liten kar med beskjedent kroppsspråk, men det er ikke det han snakker om nå. Derimot det å ha publikum nær.
- Jo nærmere deg de er, jo bedre! Da ser publikum alt... fingrene på strengene på gitaren, svetten som renner nedover ansiktene på musikerne. Alt! Vi spiller gjerne for mellom 700 og 2.000 mennesker, i teatre, klubber, konsertsaler. Det er hyggelig å ha folk nære, det gir en sammenheng i rommet som du ikke vil finne på en stor stadion. Der ser folk deg knapt, annet enn overført på en diger skjerm. Da mister du en del av kommunikasjonen, sier han og snakker ut fra bred, bred erfaring med etter hvert gigantomane Stones.
Og særlig større er det knapt fare for at The Rhythm Kings vil bli. Det er han høyst klar over.
- Sånn er livet. Dette er ikke Top 40 popmøkk, sier han kjapt, før han tar det litt mer inn:
- Noe av dagens listemusikk er bra. Men annet har ikke noe å gjøre med musikk og med musikere: De kan ikke noe - ikke spille noe instrument, ikke skrive låter, de kan ikke synge. Jeg vet ikke hvorfor de er der!
Men selv vet han godt hva han driver med, gode, gamle Bill Wyman. I hans øyne har musikk kun en eneste misjon, og det er ikke å sørge for verdensfreden og den slags:
- Musikk handler å underholde folk. De skal gå sin vei og føle at de har det bra. Det er alt.