NRK Meny
Normal

- England vant VM 2006

Over er en setning for historiebøkene. Dessverre kan den ikke brukes.

Wayne Rooney
Foto: ARIS MESSINIS / AFP

Norske sportsjournalister vil mene at England får skylde seg selv, de var for dårlige og hadde ikke noe i VM å gjøre.

Det sier mer om denne typen journalister enn om det engelske landslaget.

England gikk ubeseiret gjennom kampene i sin gruppe, en gruppe de vant ganske lett. Uten å vise storspill, javel, men hvor ble det av de storspillende lagene fra innledningsgruppen? Frankrike holdt jo på å ryke ut. Italia så heller ikke ut som vinnere. Men det var England pressen gikk løs på.

England slo Portugal

Historiebøkene vil vise at det ikke stemmer. Men egentlig gjorde de det. Det måtte en svak og partisk argentinsk dommer til for å hive laget ut av mesterskapet.

Hva gjorde egentlig Portugal i den kampen som det er verdt å huske? Bortsett fra disse irriterende og stadige forsøkene på å filme seg til fordeler, og de snuskete triksene med trøyeholdning, dytting og nedsparkninger (ikke glem overfallet på David Beckham som sendte ham ut over sidelinjen og gjorde at han ikke kunne fortsette kampen)? Ingen verdens ting. De skapte ikke en eneste målsjanse!

England på sin side hadde en rekke utmerkete muligheter, og – viktig! – de ble snytt for to straffespark. Dette ble riktignok ikke nevnt av de norske journalistene, men i utlandet – der jeg befant meg da kampen gikk – gjorde man faktisk nummer av akkurat det.

Et Beckham-innlegg ble blokkert med armen. Dommeren ignorerte det. En engelsk spiller ble meid ned på vei gjennom. Reprisen som ble vist gjentatte ganger, avslørte klar kontakt. Dommeren vinket spillere videre.

Rooney holdt hodet kaldt

Den famøse utvisningen av Wayne Rooney ble omtalt med stor norsk skadefryd. Men hvorfor fokuserte ingen på situasjonen i forkant: At to portugisiske spillere hakket løs på Rooney fra absolutt alle kanter, de fikk ham til og med i bakken, men den iltre hissigproppen presterte utrolig nok å beholde kontrollen over ballen, og det var fortsatt den han hadde blikket på da han plasserte foten i skrittet på den ene av overfallsmennene.

Episoden kvalifiserte muligens til et gult kort under tvil, det så mer ut som et uhell enn som et bevisst forsøk på å skade motstanderen.

Hadde dommeren blåst tidligere og gitt Rooney de fire-fem frisparkene han burde fått iløpet av de like mange sekundene før foten traff (ballene), ville kampen sett helt annerledes ut. Men dommeren ventet og ventet helt til Rooney forbrøt seg. Da først lød fløyten.

Inn sprang Ronaldo og provoserte den allerede opprørte engelskmannen ytterligere. Han burde fått et gult kort – både for provokasjonen mot Rooney, og for sitt forsøk på å påvirke dommeren (hvilket han jo lykkedes med). Istedet får Rooney rødt, og Ronaldo kan blunke til den portugisiske benken: Oppdraget utført.

Med ti mann fortsetter England å dominere kampen. De kjemper heroisk gjennom to ekstraomganger og er nære ved flere ganger. I den påfølgende straffekonken er det slutt på kreftene. De engelske spillerne har gummiben. Du ser på Gerrard at det bare er så vidt han orker å løpe bort til ballen han skal sparke.

Det er også utmattelsen som er Gerrards forklaring på de dårlige engelske straffene da han intervjues etterpå. De norske sportsjournalistene nevner ikke det. De finner større glede i å latterliggjøre engelsk talentløshet og å skryte uhemmet av den portugiske keeperen. Antagelig ville en gjennomsnitts norsk tredjedivisons-keeper reddet de straffene.

#?-:nbsp;

Wayne Rooney
Foto: MURAD SEZER / AP

#?-:nbsp;

Oppsummering av kampen

England ga en 120 minutters gnistrende fotballkamp mot en møkkalag og en argentinsk dommer med hevn i blikket. Halvparten av tiden spilte de ti mot 11, eller snarere ti mot 12. Portugal var ikke i nærheten av å score.

England hadde Portugal i kne – selv med ti mann – i langt større grad enn Frankrike maktet. England ville slått Frankrike. England ville slått Italia. England vant VM 2006.

Hva er det for noe med vår tids norske sportsjournalister? Hvor kommer de fra? Hvem, er det som pumper hodene deres fulle av forestillingen om at de er noe til karer?

Man kan velge hvilken større dagsavis man vil. Det som står der kunne vært skrevet av hvem som helst av dem.

Du får de samme evinnelige bråkjekke meningsytringene iblandet skrekkelige doser skrivebordspoesi. De har alle den samme gjengen latinamerikanske og sydeuropeiske fotballspillere som sine favoritter. De kaller dem kunstnere og scoringene deres for kunstverk – og avslører med det at de ikke aner noe som helst om kunst.

De tenker, snakker og skriver som det de egentlig er: Bloggere.