Anmeldt av Leif Ekle
Bok: Å, spell den låta
Forfatter: Roddy Doyle
Oversettelse: Bjørn Alex Herrman
Forlag: Cappelen, 2006
Den irske forfatteren Roddy Doyle er kjent for mange,ikke minst gjennom Barrytown-trilogien; The Commitments, The Snapper og The Van. Den første boken i trilogien om Henry Smart, "Siste Opprulling" kom i 1999. Omsider er den andre boken her, «Å, spell den låta» heter den.
Historien om stjernen som het Henry startet i 1901, og fulgte den unge mannens myteomsungne vei gjennom opprør og krig mot britene, helt til han selv måtte rømme, dødsdømt for spionasje.
Mulighetenes land
Det er denne historien som fortsetter i «Å, spell den låta» i New York, to år etter at han dro fra Dublin. Det er 1924 og byen er vanvittig stor, men uferdig. Innnvandrere av alle europeiske varianter klorer seg fast i kampen for brød, arbeid, litt moro og den etterlengtede muligheten.
Men de der hjemme har ikke glemt dødsdommen over Henry. Snart er han på rømmen igjen, og ender opp i Chicago. Han jobber i slaktehusene, vasker av seg blodlukt om kvelden og går ut. Han møter de svartes by, jazzen, den vakre Dora og snart selveste Louis Armstrong, The Greatest Trumpet Player of The World.
Henry mener selv å vite litt om sosial rang, og kunne sagt: «Jeg er ire, jeg vet, jeg også», men lar det være. Louis viser ham en undertrykking det ikke er mulig å komme løs fra. I stedet blir Henry til Louis Armstrongs hvite mann, beskytter, tyverikollega, venn og om nødvendig tilstedeværende tøffing.
- Strålende
Det er en strålende beretning, dette også, den hvite guttens møte med den altoppslukende svarte musikken. Roddy Doyles selvfølgelige omgang med historiske sannheter og tilsnikelser gir leseren en innsikt og medinnlevelse som i blant nærmer seg en Walter Mosleys nivå.
Denne avstikkeren inn i Henrys musikalske samtidsrevolusjon utgjør en stor del av boka, og passer godt inn i Doyles undersøkende populærkulturprosjekt. Likevel blir det en avstikker som treker helheten ned. Særlig fordi det ikke slutter med Henrys farvel til musikerlegenden Armstrong.
Skifter tempo
Den evige flukten fortsetter og boka slutter i et temposkifte, både litterært og historisk som blir tynt og merkelig helheten tatt i betraktning.
Derfor; har du ikke gjort det allerede, les «En stjerne ved navn Henry» før du går løs på «Å, spell den låta». Den er ikke bare bedre; den viser hvilket storslått forsøk Roddy Doyle ville gjøre på å gå mytene om det republikanske, det katolske Irland etter i sømmene. Og,husk at vi har enda ei bok til gode.
Kulturnytt, NRK P2 7. august 2006