Miho Hazama, dirigent
Erlend Skomsvoll, piano
Ingebrigt Håker Flaten, bass
Øyvind Brække, trombone
Martin Myhre Olsen, saksofon
Hans Hulbækmo, trommer
Peter Estdahl, vokal
Bassisten, orkesterlederen og komponisten Charles Mingus er udiskutabelt en av jazzens største. Som bassist spilte han med alle: Gillespie, Armstrong, Miles Davies, Charlie Parker …
Han var en eksperimenterende og nyskapende musiker som har satt varige spor hos jazzelskere verden over, både som komponist og bassist på de mange innspillingene som finnes etter ham. Det er fortsatt noen som husker den skjellsettende konserten i 1964, hvor Mingus og fem musikere entret scenen i Universitetets aula i Oslo, for mange noe av det største som har hendt i hovedstadens konsertliv.
Så det er klart han skal feires, og det gjør KORK i samarbeid med et stjernelag av norske jazzmusikere, blant annet Erlend Skomsvoll, som ofte har spilt med og arrangert for KORK. Dirigenten Miho Hazama er et nytt bekjentskap for KORK. Geniforklart som musiker og arrangør i svært ung alder, er hun en svært ettertraktet orkesterleder og arrangør verden over. Hun er for tiden fast leder for Danmarks Radios Big Band.
Velkommen til en unik kveld med Mingus i full symfonisk bredde!
Nedenfor kan du lese låtlisten og kommentarer til hver enkelt låt fra de tre arrangørene (Hazama, Brække, Skomsvoll).
CHARLES MINGUS 100 ÅR - Arrangørenes kommentarer
Charles Mingus / arr: Øyvind Brække: Moanin’
(Blues & Roots)
Moanin` er en låt Mingus har gjort i utallige tapninger, både i studio og «live». Den har et fantastisk driv og er et glansnummer for baritonsaxen som bærer hele melodien. Min versjon baserer seg på «Blues and Roots» versjonen fra 1960 hvor Pepper Adams spilte baritonsaxen, men jeg har likevel tatt med en transkripsjon av Ronnie Cubers legendariske intro fra Mingus Big Band´s versjon fra platen «Nostalgia in Times Square (1993). Mitt bidrag til komposisjonen er et orkesterparti mot slutten før temaet gjentas.
Charles Mingus / arr: Øyvind Brække: Self-Portrait In Three Colors
(Mingus Ah Um)
Da jeg ble bedt om å skrive arrangementer på 4 av Mingus`komposisjoner var jeg i liten tvil om at denne vakre balladen måtte være blant mitt utvalg. Låten fikk sin premiere i innspilt form på «Mingus Ah Um» fra 1959. Den var visstnok først skrevet for John Cassavetes film «Shadows», men ble ikke benyttet der av budsjett-messige årsaker.
Tittelen spiller på Mingus`betraktning av seg selv som spaltet i tre personligheter: «I am Three» som han forteller om i sin selvbiografi «Beneath The Underdog». En fasett av ham var Mingus som den sårbare og forsiktige, en annen var lidenskapelig intens og impulsiv, mens en tredje side av ham var den nøkterne observatøren. De tre fargene gjenspeiles i Mingus komposisjon i et trestemt kontrapunkt som innføres gradvis gjennom den innspilte versjonen med de tre blåserne tenorsaksofonistene Booker Ervin og Shafi Hady før trombonisten Willie Dennis kommer inn til slutt.
Mingus` kontrapunkt er blitt hyllet i jazzen som et «state-of- the art» for denne kompositoriske teknikken. I mitt arrangement blir først Mingus`sats presentert mot slutten i sin originale form, lineært og harmonisk, med de to jazzblåserne i tillegg til fagott på den tredje stemmen. I åpningen drar jeg imidlertid veksler på elementer inspirert av Stravinsky`s pianokonsert, samt noen bitemaer komponert av meg i en «ragtime»- sekvens, for å belyse Mingus`interesse for tidligere jazz, samt en reharmonisert utgave av temaet i 6/8-takt, i en tett Schneider/Gil Evans utgave avløst av en rolig Ravel-inspirert utvikling av melodien jeg har laget, som kontemplerer svevende over et rolig harpe-akkompagnement. Her er de tre fargene representert ved de 3 ulike treblås-solistene; engelsk horn, klarinett og fløyte.
Charles Mingus / arr: Erlend Skomsvoll: Myself When I Am Real
(Mingus Plays Piano)
Erlend: (Finnes også en orkesterversjon med tittelen Adagio Ma Non Troppo)
Denne sleit jeg utrolig med å få til. Jeg har forsøkt meg på veldig mange ulike måter å løse den på. Valgte å lage en svært nedpå versjon, med et uttrykk som man kan si ligger et sted mellom Skomsvoll og Gil Evans sine mere stillferdige orkestrasjoner. Følte det også var svært viktig å la bassen få en viktig rolle, ikke minst med Ingebrigts intense og nærværende basspill.
Charles Mingus / arr: Øyvind Brække: Remember Rockefeller at Attica (Changes One)
Denne komposisjonen er en av Charles Mingus siste komposisjoner, utgitt i 1975 med hans siste band med trompetisten Jack Walrath, tenorsaksofonisten George Adams, pianisten Don Pullen og hans mangeårige trommeslager Dannie Richmond. Tittelen spiller på et fengselsopprør i fengselet «Attica» i New York og New Yorks ordfører på den tiden Nelson Rockefellers inngripen med bevæpnede offiserer til fengselet, som medførte en massakre da fangene ikke ville gi slipp på sine 42 gisler blant de ansatte. Resultatetat ble at 43 liv gikk tapt (33 innsatte og 10 ansatte ved fengslet). Slik sett er dette nok et eksempel på Mingus vilje til å belyse politisk kontroversielle hendelser i sin samtid, og gi et musikalsk uttrykk for dette. Forøvrig kan nevne at jeg selv har en personlig interesse av dette bandet som innspilte låten, siden jeg som 15-åring i 1984 fikk jukset meg inn på en jamsession under Moldejazz det året hvor dette bandet spilte. (Riktignok da med Cameron Brown på bass, minus Walrath men forsterket med John Scofield på gitar). Mitt kreative bidrag her er en vamp hvor jeg leker meg med de melodiske motivene satt inn i en tung groovy vamp, som også reflekterer Don Pullens avantgardistiske og Cecil Taylor- inspirerte pianospill. (Pullen spilte delvis også med knokene!) Mitt inntrykk er at Mingus alltid hadde en interesse av å bruke musikere og solister med radikale ideer og uttrykk og sette dem i kontrast til sine komposisjoner, slik som han også gjorde med den høyst eksperimentelle saksofonisten Eric Dolphy.
Charles Mingus / arr: Miho Hazama:
Track A – Solo Dancer (Stop! Look! And Listen, Sinner Jim Whitney!)
(The Black Saint and the Sinner Lady)
Miho: Since I, as a composer, also like making music for visual motions such as ballet and animation, I wanted to respect his passion for ballet music. (This piece is the first song in a suite for ballet.) I basically followed the original recording and added my symphonic inspiration in it.
Charles Mingus / arr: Erlend Skomsvoll: Fables of Faubus
(Mingus Ah Um)
Erlend: Orval Eugene Faubus var guvernør i Arkansas, og i 1959 nektet han å rette seg etter en dom fra Høyesterett, som avgjorde at afroamerikanere hadde rett til samme utdanning som hvite, og på de samme skolene. Faubus satte inn nasjonalgarden for å nekte svarte samme utdanning som hvite, og gikk også til valg på at dette var noe han skulle forhindre. Hvis jeg har forstått det rett, ble Mingus nektet å gi ut denne med sangtekst på Mingus Ah Um-albumet, selv om det fins senere innspillinger med sang. Det gir uansett mening for oss å fremføre denne med tekst idag på denne hyllestkonserten til Mingus, ikke minst med tanke på alt som skjer i verden i forhold til rasisme og andre former for urettferdigheter, og det minner oss om hvilke kamper mennesker med ulike hudfarger, ulike kjønnsidentiteter og andre minoritære utgangspunkt har måttet ta opp igjennom historien, og som i høyeste grad dessverre er aktuelt i dag.
Charles Mingus / arr: Øyvind Brække:
The Shoes of the Fisherman’s Wife Are Some Jive Ass Slippers
(Let My Children Hear Music)
Denne komposisjon er et resultat av et re-arrangement Mingus gjorde av låten "Once Upon a Time, There Was a Holding Corporation Called Old America,» innspilt på albumet «Music Written For Monterey 1965”. Jeg vil derfor anta at komposisjon ble skrevet på den tiden. Versjonen som fikk tittelen « The Shoes…» ble orkestrert og arrangert av pianisten Sy Johnson, (som også mitt arrangement også bygger mye på) fra platen «Let The Children Hear Music» utgitt i 1972. I mitt arrangement vil man også kunne høre Erlend Skomsvoll gjøre sin versjon av Mingus`orginale pianosolo fra denne platen, som også får en symfonisk utvikling i et Intermezzo komponert av meg i en Sjostakovitsj-inspirert stil før den dras over i en flamenco-variant før pianoet igjen bringer oss mot den innledende salmen fra åpningen. Komposisjonen veksler med denne salmen harmonisert med en evig stigende kromatisk bass, med en svingende jazzvals som også gir grunnlag for blåsesolistene.
Charles Mingus / arr: Miho Hazama: Pithecanthropus Erectus
(Pithecanthropus Erectus)
Miho: Theme of this arrangement is “Pithecanthropus Erectus meets classical symphonic music from Bach to Khachaturian”!!
Charles Mingus / arr: Erlend Skomsvoll: Goodbye Pork Pie Hat
(Mingus Ah Um + Mingus)
Erlend: Her har jeg noen spesifikke inspirasjonskilder. Introen kan minne om Orkesterversjonen av Ella F. og Louis Armstrong sin versjon av Summertime, med orkester. Videre har jeg tatt utgangspunkt i Joni Mitchell sin versjon av Good Bye Pork Pie hat fra hennes Mingus-album, hvor hun har skrevet tekst på tonene og frasene fra Tenorsaxsolen på Mingus Ah Um-albumet. Resten er det jeg som har mekka etter eget hjerte.
Charles Mingus / arr: Miho Hazama: Better Git It In Your Soul
(Mingus Ah Um)
Miho: As I was listening to the original recording, I really liked the recording’s vibes as it sounds like a crazy finale of big party. So I interpreted the vibes to “entire orchestra + band’s introduction” party — You will hear soli and solo by section by section!
Joni Mitchell / arr: Erlend Skomsvoll: God Must Be a Boogie Man
(Mingus)
Erlend: Denne er også fra Joni M. sitt Mingus-album. Hvis man leser Mingus sin selvbiografi (Beneath the underdog), så er svært mye av teksten hentet fra første kapittel der. For meg er teksten så sår at jeg ønsket å tone ned arrangementet fra originalen. Både fordi jeg tenker det er bra fortellingen i teksten,
for å forsterke et vemod jeg opplever når jeg leser teksten, men også for å ta vare på den utrolig vakre klangen fra starten av låta i originalen.
