Miguel Harth-Bedoya, dirigent
Ann-Helen Moen, sopran
- Richard Strauss: Vier letzte Lieder
- Gustav Mahler: Symfoni nr. 4
I mars 1917 ankom Richard Strauss et hustrig Kristiania. Humøret var ikke på topp i det han så på som en kulturell avkrok, som ikke en gang hadde et operahus. Han skulle holde to konserter i Universitetets aula, og da han satte seg til flygelet ropte han ut i begeistring over Edvard Munchs veggmalerier, som etter en lang strid var hengt opp noen måneder tidligere. Komponist og kunstner møttes, vennskap oppsto og Oslo-oppholdet ble ikke så ille likevel.
KORK foran Munchs sol i Aulaen
Foto: Per Ole HagenPå konsertene akkompagnerte Strauss sine egne sanger, en sjanger han eksellerte i, men det skulle enda gå noen år før han skriver sine «fire siste» og geniale sanger. Den ultimate kombinasjon av sangkomponisten og orkestervirtuosen. Strauss uttalte ikke selv at de fire sangene (som heller ikke skulle bli de helt siste) var ment som en syklus, men alle tekstene kan sies å avspeile han eget liv, som han nok vet (og forsoner seg med) går mot en ende. Som det heter i Im Abendrot: Så trette vi er av vandringen. Kanskje dette er døden?
Det er en av våre fremste sopraner, Ann-Helen Moen, som står i sentrum på denne konserten, først og fremst som solist i Strauss´ mesterverk. Som om ikke det var krevende nok, er hun solist i siste sats av Mahlers 4. symfoni. Det er rundt denne satsen symfonien spinnes, en naiv tekst fra samlingen Des Knaben Wunderhorn om det gode, himmelske liv. Mahlers symfonier gir alltid et mektig inntrykk, med hans krontanke om symfonien som en hel verden. Om det er den 4. som skiller seg ut som den «letteste» blant dem, tar den alt igjen og vel så det med sin sjarm og skjønnhet.
Sendes direkte på NRK Klassisk
