Svein Østerhus tar seg seg bad midt inne i isødet i Antarktis
Foto: Svein Østerhus

Svein skal finne ut om verden drukner

Ingen trodde Svein skulle havne i en stamp ved Sydpolen.

CO₂ i atmosfæren
426,9 ppm
1,5-gradersmålet
+1,13 °C
Les mer  om klima

Januar 2015, Antarktis.

Svein Østerhus hadde mistet konen. Pensjonsalderen nærmet seg. Jorden svettet.

Menneskeheten fikk flere bekymringsrynker. Både Svein og kloden var bokstavelig talt på overtid.

Portrett Svein Østhus

DRIVET: Svein måtte fullføre sitt livs oppdrag,

Under den mange hundre meter tykke isen han boret i, kunne noe alvorlig være i ferd med å skje.

Det handlet om ubesvarte spørsmål med potensielt skumle svar, om den lille brikken som kunne få dominoraden til å velte og skape en katastrofe.

Ekspedisjonen og boringen hadde vært vellykket. Han unnet seg en pause i stampen under polarhimmelen.

Det var 30 år siden hans første ekspedisjon til Antarktis. Det måtte bli flere. Svein måtte finne et svar på gåten under isen, i verdens kaldeste havvann.

Men egentlig skulle han mekket bil i hjembygden.

Svein Østerhus som ung bilmekaniker

VERKSTED: Svein lærte å mekke i farens verksted.

Foto: Privat

Fra trange kår

1960-tallet, Tau i Rogaland.

Svein slet i flere fag på skolen, men skinte i fysikk og matte.

Han elsket også å skru i farens bilverksted. Senere skulle disse ferdighetene bli gull verd.

Moren kjempet seg frem fra vaskehjelp til bestyrer på sykehjemmet.

Det gav Svein sjansen til utdanning, som den første i søskenflokken på ti. Han gikk yrkesskolen, tok teknisk fagskole, men siktet høyere.

Det var bare ett problem.

Forsker – mot alle odds

Han manglet det som i dag kalles studiekompetanse. Det fantes likevel en sjanse:

En ung Svein Østerhus

HARDT ARBEID: «Nå må du ikke la dette gå til hodet på deg», fikk Svein høre fra en autoritet i hjembygden. Han jobbet hardt videre.

Foto: Privat

En spesiell opptaksprøve i matte gav plass ved Norges Tekniske Høyskole (NTH).

Han suste inn på prestisjestudiet i Trondheim, men sluttet etter bare ett år. Svein lot seg ikke lokke av mulig jobb i oljebransjen.

Han trålet studiekatalogene etter fagfeltet der alle evnene hans kunne brukes. Han fant drømmestudiet i Bergen.

Svein ble havforsker og la ut på eventyr.

Pionerarbeidet

«Polarstern» brøt havisen.

Ekspedisjon i Antarktis

ISBRYTER: Dette møtte Svein på hans først tokt.

Foto: Privat

Midt på 80-tallet var Svein sammen med et tysk forskningsteaem på sitt første tokt.

Han så Antarktis ligge der som et uskyldshvitt og beskyttet ødeland.

Isdekket på land liknet på en gigantisk hatt. Mot hattens topp lå den flere tusen meter tykke iskappen. Så breiet stadig tynnere is seg utover, som en hattebrem, flytende på havet.

Forskere fra Bergen hadde drevet pionerarbeid her i flere tiår. De hadde funnet en «elv» med superkaldt vann. Dette tunge vannet strømmet under Filchner-Ronne-isbremmen, ned i Weddellhavet og videre til verdenshavenes bunn.

Svein videreførte pionerjobben. Han var i gang med store ting som forsker.

Hjemme ventet det største av alt.

Kjærligheten

De møttes på felleskjøkkenet i Fantoft studentby i Bergen. Reidun fra Sola var kjekk, syntes Svein, og han følte seg så trygg med henne.

De giftet seg i 1991.

Brudebilde av Svein Østerhus og konen Reidun

REIDUN + SVEIN: De feiret stille på restaurant.

Foto: Privat

Svein kjøpte en sjøeiendom på Milde, et fornemt villastrøk utenfor Bergen. Han rigget hjemmekontor med utsikt.

Reidun hjalp Svein der han var ustø, som med språk og tekster. Hun elsket å lese og slukte krim, spesielt Agatha Christie.

Reidun fikk mye tid til å lese. For Svein dro stadig på nye ekspedisjoner utover 90-tallet.

Til den fjerneste plassen av alle.

Bananas på bomtur

Svein forventet ikke å finne noe bekymringsfullt. Det handlet om å forstå klimaprosessene i Antarktis.

I januar 1993 prøvde han og norske kolleger å plassere måleinstrumenter under den svære isbremmen.

De skulle måle havstrømmenes fart og temperatur, salt- og oksygeninnhold i havet. Dataene skulle gi kunnskap om globale strømmer, isen, klima og havnivå.

De pumpet varmt vann gjennom en slange og prøvde å spyle seg sakte gjennom isen. Boreutstyret var for lite. Tiden rant ut.

De mislyktes med å lage stort nok hull til måleinstrumentene. Men spillvannet kunne brukes. Svein og kollegaene dro i gang bassengparty.

Svein var ikke typen som deppet eller gav opp. På tampen av 90-tallet boret han igjen i samme området.

Denne gangen lyktes Svein.

Usårlige Antarktis

Han samarbeidet med engelske forskere. De hadde beste boreutstyret, han de beste måleinstrumentene.

Teoretikeren og fikseren i Svein matchet hverandre i felten. Han måtte forstå hva han skulle se etter i havet og isen.

Minst like sentralt: For å sikre observasjonene over tid, måtte han få konstruksjonene til å sitte.

Bilmekanikeren var i sitt ess når han boret gjennom isen.

Han satte verdensrekord.

Svein kysser måleinstrument

KYSS: Sveins forhold til mekanikk er lidenskapelig.

Foto: Privat

Under 1000 meter tykk is målte han tidenes kaldeste havvann, minus 2,6 (skal en måle lavere temperaturer i havet, må en bore gjennom enda tykkere is). Men viktigere:

Målingene kunne bidra til kontinuerlige, lange måleserier. Disse var avgjørende for å forstå klimavariasjoner.

Og de kunne gi varsel om store endringer var på vei.

Det var så kaldt i Antarktis at issmelting måtte forårsakes av endringer i havet. Svein og de britiske kollegene så ingen slike tegn. Det ble heller mindre enn mer smelting, antok de.

Antarktis virket usårlig.

Superkaldt vann fungerte som en beskyttende knyttneve. Den hindret varmere vann å trenge inn under isbremmen, og slik forårsake smelting. Svein slo seg likevel ikke til ro.

Det var mye de ikke visste om Antarktis.

På neste ekspedisjon fikk han telefonen som stoppet alt.

Co-pilot med morfinsprøyte

Antarktis, november 2002.

Fly lander ved base i Antarktis

BASEN: Siste stoppested før isødet.

Foto: Privat

Den britiske forskningsbasen Rothera var siste stopp som minnet om sivilisasjon før isødet de forsket i.

Fra basen så Svein isflakene pynte havet. Landskapet på den antarktiske halvøyen minnet ham om Jotunheimen.

Her måtte Svein gjennom dagevis med obligatorisk trening, før de kunne fly innpå isen. De terpet på førstehjelp. I pausene kjørte Svein skuter til den nærmeste toppen og sto på ski.

Svein hadde allerede måttet lære seg å være co-pilot på småflyene, i nødstilfelle. Han fikk også med seg morfinsprøyter, i tilfelle noen ble alvorlig skadet.

Flyturene kunne være røffe i isødet.

Frontruten av Twin-otteren

Forskeren kunne slappe av på «første klasse» bak i flyet.

Co-piloten Svein tar seg en pause

Småflyet lander med skiene på den enorme isbremmen.

landing i antarktis

Fra basen hadde de fløyet en distanse tilsvarende strekningen Lindesnes–Nordkapp, hele Norge på langs.

Fra den endeløse, hvite ørkenen var det ingen vei tilbake – på aldri så lenge.

Livet i isødet

Sveins hjem de neste to månedene var et lite oransje telt. To ganger to og en halv meter var boarealet.

Arbeidsdagene startet med havregrøt til frokost. I pausene varmet han seg på te og gomlet havrekjeks. Det var vrient å få i seg nok mat.

Isødet, hjemmet

HJEM: På det kaldeste var det 20 minus, i teltet.

Foto: Privat

Hardt arbeid og kulde gav høy forbrenning av kalorier. I seks–syv-tiden spiste de middag, gjerne fett, tørket fårekjøtt. Så ble neste dag planlagt, før de gikk til sengs.

På det kaldeste kunne det være 20 minusgrader inne i teltet om nettene. Svein måtte krype langt ned i soveposen, snøre igjen, med bare et lite hull til nesen og munnen.

Halvmeteren fra Sveins soveplass lå kollegaen og snorket, han også. Det kunne ta timer å finne varmen, om han fant den i det hele tatt, etter en lang dag med boring på isen.

Av og til stelte de seg.

Kveldsstell

FORFENGELIG: Svein (i midten) med kollegaene Keith Makinson og Ed McGough (t.v.).

Foto: Privat

Toalett-besøk gikk raskt ute i kulden – bak en plastduk over et hull i snøen.

Isolasjonen og monotonien kunne utfordre psyken, i verste fall klikket folk under slike forhold, men ikke Svein.

Han leste krim. «Spionen som kom inn fra kulden», av John le Carrè. Eksotiske gjester stavret også forbi.

friends in antarktis

GJESTER: Disse gjorde hverdagen lysere.

Foto: privat

Svein hadde roen, bare han fikk ringe hjem til Reidun med satelittelefonen, og bare hun hadde det bra der hjemme.

Nyttårsmarerittet

Det var nyttårsaften. 2002 ble 2003. Svein ringte Reidun.

– Godt nyttår, sa han. Reidun virket trist og ville ikke fortelle noe.

Han skjønte at noe var galt. Hun satt mutters alene hjemme i huset på Milde. Han halte ordene ut av henne. Det var mistanke om kreftsykdom.

Endelig bekreftelse ville komme om noen dager.

Svein la på og svelget tungt.

Deppebilde i teltet

TETT: Sveins lille boltreplass i isødet.

Foto: privat

Kun en tanke stod i hodet. Å komme seg hjem. Uvær og blindeføre gjorde sikten lik null. Han satt bom fast i isødet.

En uke etter den første sjokktelefonen skrev han i loggboken:

Fra loggen

LOGGBOKEN: Svein noterte sin bekymring for konen, mellom tallene og observasjonene, under forskningsarbeidet i Antarktis.

Foto: Ronald Hole Fossåskaret

«Ringer Reidun tre gonger på jobb. Ho har fått melding om at ho har fått kreft og må opererast».

Han var nær ved å gå på teltveggene. Det tok tre uker før han kom seg hjem, i tide til å feire Reiduns 50-årsdag.

– Aldri mer Antarktis, sa Svein.

storm i antarktis

UVÆR: På det verste stoppet alt i uværet.

Foto: privat

Gjetordene

De fikk seks år til sammen, før kreften tok henne. Svein gav Reidun en siste godnattklem på sykehuset. Da han gikk ut døren, vinket hun, forsiktig.

Han samlet seg til en minnetale, den 12. mars 2009:

«Det var nok ikkje heilt enkelt for deg å leve saman med ein polarforskar», sa han.

«Sju lange vintrar var eg i Antarktis, og du var åleine med alle dine store og små sjukdomsproblem.»

Men Reidun klaget aldri, sa han.

Svein Østerhus og konen

GODE DAGER: De likte å reise sammen, i inn- og utland.

Han fremhevet bilturene i Amerika. Førjulsturen til Paris, der hun svinset på skøyter utenfor rådhuset.

Han hadde sjelden sett henne så lykkelig.

Svein fortalte om alle kollegaene som ville samarbeide med ham, for å kunne smake Reiduns breiflabb på Milde.

«Gjetorda gjekk langt utover Noregs grenser», sa han.

Vinteren etter konens død var Svein tilbake i Antarktis. Nå ventet ingen på ham hjemme lenger. Nye tokt var beste medisin og gav livet mening.

Det hadde gått sju år siden han lovet seg selv aldri å reise til isødet igjen. Klimaspørsmålet var mye tyngre på dagsordenen nå. FNs klimapanel og Al Gore hadde vunnet fredsprisen. I Arktis smeltet isen.

Og hva med jokeren Antarktis?

Isbrem i antarktis

JOKER: Det er usikkerhet knyttet til Antarktis-isen.

Foto: Privat

En varslet «megasmelting»

Isen under den gigantiske isbremmen kunne smelte betydelig fortere enn antatt, viste en studie publisert i Nature våren 2012.

Tyskerne og britene Svein samarbeidet med presenterte den nye teorien. Mindre havis og vind kunne gi økt sirkulasjon av varmere vann under isbremmen.

Issmeltingen ville da øke fra 20 centimeter i året til fire meter i året fra 2060, viste modellen.

Nyheten om en mulig «megasmelting» og mulig kjedereaksjon ble slått stort opp på tysk tv.

Smelter isbremmene, så strømmer innlandsisen ut. Det ville føre til kraftig havnivåstigning – i enkelte områder katastrofalt.

Filchner-Ronne-isbremmen er en av de to største rundt Vest-Antarktis og spiller en sentral rolle for å stabilisere det tykkere isdekket.

Sveins pionerarbeid og data herfra på slutten av 90-tallet ble nå verdifullt. Han reiste tilbake til isbremmen og gjenopptok målingene.

Endelig satt han med tidsserier som trengs for å gi sikrere svar om smeltingen og klimaet.

Kunne iskappen vest i Antarktis til slutt kollapse?

Vippepunktet

Svein Østerhus med hatten

MANN FOR SIN HATT: Svein tok på seg hatten i møte med mediene.

Bergen, oktober 2019.

Seniorforskeren Svein Østerhus stilte med hatt for anledningen. Kolleger fra Norce, Bjerknessenteret i Bergen og fagmiljøer i Europa var samlet.

Forsker-teamet hadde fått 50 millioner fra EU. «Tipping Points in Antarctic Climate Components», het oppdraget.

Og Svein var utpekt til å lede det. Prosjekt skulle løse en av klodens store kilmagåter:

Hvor raskt smelter isen i Antarktis? Vil isen og havområdene i Antarktis nå et vippepunkt der issmeltingen eskalerer og ikke kan reverseres?

Med hatten forklarte klimaforskeren Svein hva som kan skje:

(Videointervju: Leif Rune Løland)

Verden på tynn is

Februar 2020.

Svein står på kaien nedenfor huset. Et tynt islag har lagt seg på sjøen. Det er bare få dager siden ekstremfloen «Elsa» herjet.

Kyst-Norge tørker sokkene, etter å ha stått i vann til knærne.

– Det er tilleggseffekten med kraftige lavtrykk og hyppigere topper med stormflo Norge vil merke mest, sier Svein.

Svein Østerhus på kaien hjemme. Tynn is.

PAUSE: Svein på sin egen kai.

Foto: Sindre Skrede

En dramatisk smelting i Antarktis kan ramme mye hardere andre steder i verden, som blant andre øystater i Stillehavet og storbyer på østkysten i USA.

– Golfbanen til Trump kan ligge dårlig an, sier Svein.

FNs klimapanel anslår at havet vil stige fra 60 til i verste fall 110 centimeter frem mot århundreskiftet. Usikkerheten rundt Antarktis er stor.

Kollapser all isen vest i Antarktis kan havnivået stige med to–tre meter i et hundreårsperspektiv, antyder Svein.

– Dette er dette vi skal finne ut av, sier han.

Skulle hele Antarktis smelte, så stiger havnivået med 60 meter.

– Da snakker vi jo i tusenårsperspektiv. For meg gir det ingen mening å se mer enn hundre år frem. Menneskeheten har så mange andre problemer, sier Svein.

Svein Østerhus ved kaien sin

HODET OVER VANN: Svein tror ikke på dommedagsprofetier.

Foto: Sindre Skrede

Klimaforskeren tusler inn på hjemmekontoret og leser ferske data fra isen under Antarktis. De tikker inn via satellitt én gang i timen.

Målet for prosjektet han leder er å legge grunnlag for mer nøyaktige estimater, sånn at verden kan forberede seg.

– Hvilken global oppvarming tåler Antarktis før det blir katastrofalt? Halvannen grad, to grader eller to og en halv grader? Det håper vi å finne ut av.

Tror ikke på dommedag

En rad med pingviner, kosedyr, er stablet i en hylle i kjelleren.

Svein Østerhus i biblioteket

KOSEDYRENE: Pingvinene han gav Reidun.

Foto: Ronald Hole Fossåskaret

– Jeg kjøpte en pingvin til Reidun på hver Antarktis-tur, sier Svein.

Hennes bøker fyller en hel vegg i biblioteket. Han savner alle de gode måltidene, forteller han, mens en tåre triller nedover kinnet.

Svein tenkte å pensjonere seg. Men 67-åringen kunne ikke la sitt livs mest spennende prosjekt fare. Det føles også mer stusslig i huset enn i felten med kollegaer.

Han stryker hånden over et skinnende, nytt måleinstrument i kjellerverkstedet.

Svein Østerhus med måleinstrument

BABY: Svein med strømmåleren som skal under isen i Antarktis.

Foto: Ronald Hole Fossåskaret

Det skal under isen på hans femtende ekspedisjon til Antarktis.

Over tre år av sitt liv har Svein tilbrakt i isødet. Som klimaforsker kaller han seg betinget optimist. Dommedagsprofetier fra «litt for religiøse kollegaer» hører han ikke på.

Han trekker linjer til atomkrig-trusselen og egen oppvekst på 60-tallet.

– Vi var livredde. Jeg tror ikke panikk er bra. Selv om problemet er aldri så alvorlig.

Mange klimafornektere er på Sveins alder.

Ny versjon på Bryggem, Svein Østerhus

HÅP: Klimaforskeren håper på overraskende funn.

Foto: Ronald Hole Fossåskåret

– Vi har levd med skremsel hele livet. Kanskje det gjør noe med oss, sier han.

Dagen før han blir 70 år, 31. juli 2023, leverer han de endelige forskningsresultatene.

Svein utelukker ikke overraskelser.

– Tenk om vi finner ut at teoriene og funnene om smeltingen ikke stemmer. Tenk om ikke noe alvorlig vil skje i Antarktis. Da blir vi berømte. Folk vil juble.