Da vernehåpet brast

Tinn i Telemark.

Det tordner fra dypet av skogene, innerst i landet, der eldre gran strekker seg høyt til fjells.

Et brått regnskyll gir seg. Mørke skyer gjør rask retrett.

Men Søren Knudsen derimot, han lyner, forbannet.

Han trasker oppover fjellsiden, forbi et myrlende, til et skogfelt der gammel gran gråner.

Han stopper ved flere stående døde trær, bosteder for skogens arter.

De ønsket å være med på et miljøløft.

For fire år siden gjorde Knudsen og konen alvor av planene.

De ville gi sitt bidrag til det politisk bestemte målet om å verne 10 prosent av norske skoger.

Skogeierne ville bruke ordningen med frivillig vern. Det vil si:

Gi fra seg retten til hogst mot erstatning fra staten.

Vinteren 2019 tilbød de å verne store deler av skogen sin.

Statsforvalteren takket ja til å sette i gang prosessen. Myndighetene hyret ekspert til undersøke eiendommen.

Han vurderte deler av skogen som «svært viktig naturtype»:

Både private og statlige fagfolk befarte skogen.

Så, for et par år siden, kom ja nummer to fra Statsforvalteren:

«Området kvalifiserer etter vår vurdering godt for en prosess mot vern ... vi legger vekt på at området får regional verneverdi ...»

– Hva forventer man etter en slik tilbakemelding, spør Knudsen.

Kanskje ikke det som nylig skjedde.

Balansen

Knudsen tar oss med fra skogen og ned til familiens hytte. Den hviler enslig i terrenget. Uten innlagt vann og med peisovn på badet.

Her er aggregat og solcellepanel. Stabler med uendelig ved. En uslåelig utsikt. Og ingen naboer i sikte.

Knudsen og konen reiser fra Bærum til hytten så ofte de kan. Skogen gir fred, jaktmarker, mosjon og mental helse. Og penger til å ta vare på stedet.

Konen skjenker kaffe. Eiendommen kommer fra hennes forfedre. Paret forteller om skogsdrift her i flere generasjoner.

Selv vil de ha balanse mellom hogst og miljø og bruke området vel så mye til rekreasjon.

– Men nå vet vi ikke lenger, sier Knudsen.

For i vår kom et nytt skriv fra Statsforvalteren.

Avslaget

Regjeringen hadde satt brems på skogvernarbeidet, fikk skogeierne vite.

Miljødirektoratet og Statsforvalteren hadde hatt møter. De hadde gått gjennom alle tilbud om frivillig vern for å «avklare videre prosess».

– Det jeg så leste var uvirkelig for oss, sier Knudsen.

Etter fire års venting, etter å ha båndlagt mye av eiendommen, etter å ha fått ja, så fikk de avslag på hvitt papir.

Budsjettet var for stramt, het det. Deres skog, vurdert som regionalt viktig, kunne derfor ikke lenger prioriteres.

« (...) Vi meddeler derfor at vi må takke nei til tilbudet om vern av skog»

Myndighetene skulle prioritere «verneprosesser for områder med høyere naturkvaliteter, og skogtyper det er vernet mindre av».

– Plutselig og uten sjanse til å anke skjedde altså dette, sier Knudsen.

– Jeg trodde ikke noe slikt var mulig med en så seriøs partner. Min tillit til systemet med frivillig vern er på et lavmål. Den finnes ikke lenger, sier han.

Han oppsummerer sin opplevelse med ett ord:

– Løftebrudd.

Les kommentar fra klima- og miljøministeren nederst i saken.

Søren Knudsen er ikke alene om å føle det slik.

I en annen skog, i et annet fylke, ropes et minst like høyt varsko.

Bristepunkt

Lier i Viken.

Røslige Arne Rørå baner vei gjennom krattet ved bekkejuvet. Han er ved Sagelva, nok en verneverdig skog i køen.

Avslått, den også.

– Her er det funnet høye verneverdier, sier Norskog-direktøren.

Som sjef for en av skogeiernes store medlemsorganisasjoner snakker Rørå for de fire grunneierne.

Han har varslet Klima- og miljødepartementet:

Skogeieres tillit til ordningen med frivillig vern er brakt til bristepunktet.

Bevilgningene holder ikke tritt med køen av vernevillige skogeiere.

Da Klima- og miljødepartementet satte på bremsen, ble mange hundre parkert. Flere fikk avslag.

Prosessene går for sakte, mener Rørå.

– Skogeiere har ventet i fem år på oppgjør for inngåtte verneavtaler.

– Nåløyet har blitt fryktelig trangt, synes direktøren.

Flere vil derfor velge å hogge fremfor å verne sine gamle skoger.

– De tør ikke vente når sjansen for å lykkes blir så lav.

Rørå stopper et par hundre meter inne i skogen.

Suksessen

Han bøyer seg ned til en pitteliten bekk, fyller neven og drikker.

– Drikker du av denne?

– Jeg drikker av alle bekker.

Norskogs tretopp lener seg til en omfangsrik, gammel gran.

– Et utrolig flott tre, sier han, det kunne vært brukt til hva som helst.

Men treet har fått stå i fred, dø naturlig og bli bosted for arter.

Her er sårbare, truede og sjeldne arter. Skogen er samtidig egnet for drift, påpeker Rørå, hogst kunne gitt inntekter. Området ligger også i lavlandet.

– Denne skogen har nøyaktig de kvalitetene som etterlyses. Den er regionalt verneverdig. Likevel ble den avslått, det bekymrer, sier direktøren.

Ifølge evalueringer og overvåking treffer skogvernet. Det fanger opp svært mye viktig natur. Men det går altså ikke fort nok, mener Rørå.

Direktøren tror «fornuften seirer» over tid, at flere «kraftige løft» for frivillig vern tvinger seg frem.

I skogholtet står en kvinne og lytter og nikker, hun er som regel i klinsj med skogtoppene.

Hastverket

Få er ivrigere for vern enn Trude Myhre, skogbiolog i WWF Verdens naturfond.

For frivillig vern står Norskog og WWF skulder ved skulder. Næring og miljø har funnet kjemien i et fornuftsekteskap.

De er samstemte om at myndighetene må gi gass, ikke bremse.

Tempoet til nå har vært for lavt, mener de: På de snart tjue årene frivillig vern har eksistert, er litt over fem prosent av skogen vernet. Målet norske politikere har satt er altså ti prosent.

Noen mener at målet bør heves til 30 prosent, som en følge av FNs nye naturavtale.

NRK har regnet på farten til skogvernet. Grafen under viser et anslag på fremtidig vern, dersom vi holder samme tempo:

• Ti prosent vil være vernet i 2053
• 30 prosent vil være vernet i 2178

– Skogvernet går i sneglefart. Hogstmaskinene jobber mye fortere enn vernemyndighetene, sier Myhre.

Hun påpeker at det settes nye rekorder for hogst år for år.

De siste naturskogene, skoger som aldri har vært flatehogd, står for hogg, om ikke vernetakten skrus opp, frykter miljøforkjemperen.

For å ta unna køen av skog som er tilbudt vern, må bevilgningene mer enn dobles, påpeker WWFs Myhre. Og deretter må de økes kraftig, ifølge flere miljøorganisasjoner.

– Heng på! Kjør etter meg, sier Myhre.

Hun tar oss med til en annen skog i Lier, for å vise et naturreservat og fortelle om det som står på spill.

Pustehullet

En evinnelig motordur suser i det fjerne.

Et par mil fra E18, like ved Ringeriksveien, ligger innfallsporten til et av naturens små pustehull, som en skjult juvel:

Asdøljuvet.

Langs den ene siden bugner lauvskog. På den andre klorer barskogen seg fast. I bunnen snor elven Asdøla seg. Sikksakk. Sildrende av sommertørke.

Her spiller naturskogen førstefiolin.

Her synger fugler, her summer insekter, her sjefer planteliv og sopp.

– Her kan jeg puste rolig, kvitrer Trude Myhre.

For hit kommer aldri hogstmaskiner.

Skogene huser nær halvparten av Norges truede arter. Skogsdrift påvirker det sårbare livet mest negativt.

Derfor, sier Trude Myhre, er skogvern jobb nummer en for å ta vare på mangfoldet i vår egen natur.

I naturreservatene er hogst ulovlig.

Her står trærne i fred, bli naturlig gamle, dør, faller om. Artene gis en sjanse til å leve sitt eget liv.

Men naturreservater i Norge er bare små øyer, minner Myhre om, i et landskap av flatehogst, veier og alt vi mennesker bruker naturen til.

– Vi trenger flere og større vernede områder.

Hun synes det er flaut å være norsk i møte med utenlandske kollegaer og forskere. Da må hun svare for hvor mye – eller lite – skog vi har vernet.

– De kan nesten ikke tro meg, sier Myhre.

– Siden Norge setter av flere milliarder til å bevare tropisk skog i andre land, tror de vi er verdensmestere i å ta vare på natur.

Hun tar seg innover langs den gjengrodde stien i kløften.

Dypt inn i juvet, nedenfor fossen, livner det til.

På bergveggen over bekken klorer et reir seg fast. Der kommer den, flygende med mat i nebbet. Det er noen som sulter.

Fossekallen.

Nasjonalfuglen vår.

Hogst neste

Tinn i Telemark.

Tilbake til Søren Knudsen og konen. De som først fikk ja til å verne. Så nei på grunn av brems og stramt budsjett.

De sitter på terrassen omgitt av skog på alle kanter. Ventetiden står stille.

Samtidig som NRK har jobbet med denne saken, har politikerne økt årets budsjett for vern av skog med hundre millioner.

Budsjettet har aldri vært så høyt som nå, siden ordningen med frivillig vern startet for 20 år siden:

Hva skjer egentlig, spør Søren Knudsen.

Åpnes døren igjen for ham til vernekøen? Han aner ikke, men er tydelig:

– Kommer det ikke nye signaler må vi vurdere å hogge den gamle skogen.

Det sitter langt inne, vedgår Knudsen. Hogst gir lite, om noen, gevinst. En ny og utvidet skogsvei må lages. Det vil koste.

Mest svir det for naturen.

– Egentlig blir det veldig feil, men om staten ikke tar imot tilbudet vårt, så ...

Noen dager etter skogsturen. NRK kontakter Miljødirektoratet.

Vi spør hva økningen av budsjettet for skogvernet betyr.

– Det gir rom for vern av flere områder i 2023, er svaret vi får.

Vi spør også om hva som skjer med Knudsen og familiens skog:

«I tilfeller hvor grunneier har fått ett avslagsbrev så er det i svært liten grad aktuelt å ta inn området på nytt, gitt de budsjettrammer vi i dag har».

Døren ser lukket ut.