Se for deg at du blir beordret til å kartlegge en hel skog og alt som lever der. Så blir du sendt ut midt på natta, med en lommelykt i hånda.

Omtrent sånn er det for mennesker å undersøke havbunnen.

Derfor trengs Ægir. Han er en populær type, for forskerne er han en skikkelig catch.

Roboten kan nemlig senkes 6000 meter ned i det svarte, iskalde havdypet, hvor vi mennesker imploderer på brøkdelen av et sekund.

– Den blir banket opp og den bare tar det imot. Delene er robuste nok til å overleve et ganske fiendtlig miljø, sier Eoghan Reeves.

Han er en av over 20 forskere som snart må dele på Ægirs tid.

Det haster nemlig mer enn noensinne.

Norge er ett av få land i verden som vil åpne for at selskaper leter etter mineraler der nede. De tror det kan skape store verdier for landet vårt.

Nå jobber selskapene på spreng for å knekke koden.

Kanskje finnes det et nytt industrieventyr for Norge i dypet – som attpåtil kan bidra til å bremse klimaendringene?

Samtidig kjemper forskerne mot klokka for å finne ut hva som lever der, og hva vi kan miste.

Helt i sentrum av kappløpet står Ægir – og en annen robot med en uvanlig fortid.

Et nytt oppdrag

Langt ute i Norskehavet står det parkert en maskin med et helt annet mål enn Ægir. Iskald og alene, forlatt på 1000 meters havdyp.

Den ligner egentlig litt på Wall-E, den ensomme roboten som blir forlatt på en døende jordklode i animasjonsfilmen fra Pixar.

Bak seg har den en lang karriere: Den har jaktet skatter i forlatte skipsvrak på havdypet. Mer enn det vil ikke eierne fortelle.

Til tross for sin bakgrunn, er roboten på sett og vis bare en helt vanlig gravemaskin. Derfor heter den Seabed Excavator, de engelske ordene for nettopp havbunn og gravemaskin.

– Kanskje ikke så kreativt, men det er jo det den er, sier Bård Jørgensen, mannen som kjenner omtrent hver skrue av denne maskinen.

Som gravemaskiner flest har Seabed Excavator belter som bein, en arm som kan roteres hit og dit. Den kan bore, støvsuge, skrape, grave.

Litt på samme måte som Wall-E, er den nå ute på sitt mest komplekse oppdrag noensinne.

De trengs for å lage teknologien vi omgir oss med hver dag. Ikke bare mobiltelefonen, pc-en din, eller elbussen du tar til skolen eller jobb. Men også solceller, vindturbiner, batterier.

Alt det som må til for å omstille samfunnet vårt fra kull, olje og gass til grønn energi.

Men hva om vann lekker inn? Hva om Seabed Excavator setter seg fast?

Selv om toktet er nøye planlagt, er det nå de virkelig skal få testet hvor bra utstyret faktisk fungerer.

I tillegg er det en voldsom storm i vente.

Dypets Ferrari

Det ble ingen sommerferie på Ægir i år. Roboten hadde klypene fulle med å undersøke havdypets mysterier.

Vi reiser til Havlab i Bergen før han skal ut på tokt, mens han ennå har tid til å treffe oss.

– Vi kunne aldri gjort jobben uten, sier dyphavsforsker Thibaut Barreyre.

Franskmannen er også del av den internasjonale gruppen fra Universitetet i Bergens Senter for dyphavsforskning, som snart skal ut i Norskehavet med Ægir.

De beskriver roboten som en blanding av en eksklusiv Ferrari og tøff pickup-truck. Høyteknologi i en innpakning som tåler havbunnens mange trusler.

Thibaut introduserer oss.

Ægir styres fremover av propeller. Han har lyskastere og sonar til å lete i mørket. Kamera til å dele ferden. To armer til å gripe etter nye skatter. En skuff til å samle dem opp.

– Vi er langt unna å få en god forståelse av livet i havet, sier Thibaut.

Men Ægir hjelper dem med å komme nærmere.

Vi får se verden gjennom hans røde øyne. Den er ulik noe annet vi har sett før.

Dette er bare en liten smakebit av Ægirs hverdag. Han har noen spektakulære uker i vente.

Den store testen

I en hel måned, fra et stort skip, skal Seabed Excavator senkes ned i det ukjente og opp igjen.

Eierne har testet den nye roboten på land, ved havna, ute i fjorden, men aldri i så ekstreme forhold som dette.

Det er tre år siden gravemaskinen ble adoptert av selskapet Seabed Solutions.

– Vi har en tro på at havbunnsmineraler blir en del av løsningen i fremtiden, sier Bård Jørgensen.

Siden har de skrudd, justert og mekket slik at maskinen skal bli klar for dette øyeblikket. De har nemlig laget en helt ny kroppsdel til roboten, kalt for Flexicore.

Med armen på, veier Seabed Excavator omtrent 16 tonn.

Målet er at det skal koste mindre og være mer skånsomt for livet på havbunnen.

Toktet er en del av et større forskningsprosjekt ledet av selskapet Adepth Minerals.

De har testet utstyret og samlet inn miljødata. Hva de har boret etter og funnet kan de ikke fortelle før resultatene er klare.

Men det vi vet er at på norsk sokkel finnes det to typer mineralressurser, sulfidskorsteiner og manganskorper. Og de kan inneholde verdifulle stoffer som kobber, sink, gull og jern.

Sulfidskorsteiner finner man ved undersjøiske vulkaner. De spyr ut oppløste gasser og metaller, som daler ned og gradvis bygger på dem. De kan vokse seg flere meter høye.

Manganskorper blir skapt når metaller faller til havbunnen, og gradvis legger seg som en stor sårskorpe på toppen av undersjøiske fjellvegger. På en million år vokser de bare noen millimeter i tykkelse.

Gjengen bak Seabed Excavator sier de ikke skal inn i aktive områder. De er tidlig ute med sin satsing, men selv om de vil drive med dette i fremtiden, er det ikke sikkert at de i det hele tatt får lov.

Først må regjeringen bestemme seg. Skal Norge faktisk åpne for leting og utvinning?

Frykten for det vi kan miste

Se for deg en liten danskeferge, minus taxfree, pluss masse laboratorier. Her på skipet G O Sars skal Ægir og forskerne bo og jobbe i to uker.

Herfra blir roboten senket ned i dypet mellom Tromsø og Svalbard.

Langs Mohnsryggen tøffer han rundt dag etter dag, i områder regjeringen vil åpne for leting etter havbunnsmineraler.

Enorme arealer på havbunnen, og økosystemene som finnes der, er helt urørt av mennesker.

Det er blant grunnene til at utvinning av havbunnsmineraler er svært omstridt. En rekke havforskere advarer om at kunnskapsmangelen er uforsvarlig stor i dag. At vi ikke engang vet nok til å kunne si hva som kan gå galt.

I sommer har gruvedrift på havbunnen vært en het potet også internasjonalt. Land som Frankrike og Tyskland vil sette på bremsen til vi henter inn mer kunnskap, mens både Kina og Norge vil gi gass.

Selv om vi vet lite, vet vi noe.

Ægir kommer til det som like gjerne kunne vært en portal til en annen dimensjon. Kameraøynene fokuserer på en skinnende overflate.

Dette er en del av en sulfidskorstein. Altså et av stedene på norsk sokkel det kan finnes mineraler. Denne delen stikker ut som en hylle som fanger varm væske under.

3000 meter over den sitter dyphavsgeolog Eoghan Reeves i et lite kontrollrom på skipet. Det var Eoghan som skrøt av hvor mye juling Ægir tåler. Her ser man det i praksis.

Den nesten to meter høye iren er vanligvis kjapp i replikken. Nå følger han konsentrert med på en vegg av skjermer.

– Gå tilbake dit, sier han til sidemannen.

Ægir har to piloter som styrer han med ekstrem presisjon fra sofistikerte gamingstoler. Én har ansvar for kroppen, én for armene.

De blir overøst av skryt fra Eoghan og de andre forskerne om bord. «De beste pilotene vi noensinne har jobbet med,» er blant beskrivelsene.

Det kommer godt med nå. De har bare ett forsøk.

En travel robot

Ægir har allerede hentet ut glitrende, sorte mineralklumper fra skorsteinen.

Nå trenger de en væskeprøve. Den kan vise temperaturen og den kjemiske sammensetningen klumpen oppstod i.

I to minutter venter forskere og piloter i spenning. Tappingen stopper ikke før beholderen er full.

Suksess!

Lettelsen fyller kontrollrommet.

– Med andre prøvetakere, eller eklere skorsteiner, kan det hende du bare får med sjøvann. Men prøvene fra denne portalen er veldig rene. Derfor er jeg i så godt humør, forklarer Eoghan senere med et glis.

Oppdrag utført for Ægir. I alle fall ett oppdrag, for én av 22 forskere om bord.

På, i og rundt denne skorsteinen, som så mange andre, finnes det både mineraler og levende vesener. Det skal forskes på begge deler på dette toktet, forklarer dyphavsbiolog Pedro Ribeiro.

– Det er verdens beste jobb. Jeg blir aldri lei av det vi gjør.

Entusiasmen er tydelig i portugiserens ellers milde røst. Det er han som leder UiBs arbeid for å undersøke om gruvedrift på havbunnen kan gjøres på en trygg måte.

– Vi vet at utvinning vil påvirke. Vi bare vet ikke omfanget ennå.

Men allerede nå vet vi at Ægir har funnet noe som kan ha betydning for Norges mineralplaner.

Uvær i vente

Det blåser opp til storm rundt mannskapet som styrer Seabed Excavator.

Gravemaskinen står på 1000 meters dyp, med sin nye arm boret ned i havbunnen.

– Vår største showstopper er været, sier Trond Erik Bakken, én av gravemaskinens piloter.

Likevel kan dette bli Norges nye, store industri, tror regjeringen.

Norge mener at vi har et spesielt ansvar. Ikke bare for å utforske muligheten for å utvinne ressursene på en forsvarlig måte, men også for forsyningssikkerheten vår. I dag er det land som Kina og Russland som utvinner mest.

Seabed Excavator kan altså ha en lysende karriere foran seg, men før det skjer, er det mye som skal klaffe.

Det fikk eierne virkelig kjenne på under toktet, forteller de. NRK ønsket å bli med for å dokumentere ferden, men det var ikke plass. Vi fikk heller ikke adgang til kaia ved avreise eller hjemkomst på grunn av andre konkurransesensitive prosjekter.

Alt gikk som planlagt i flere uker, ifølge selskapene som var med.

Seabed Excavator boret seg ned i havbunnen og hentet opp et titalls prøver.

Men så, midt i arbeidet, kom stormen. Det ville vært risikabelt å heise den opp med en kran i uværet. De lot maskinen stå.

Nye oppdagelser

Nå gjør forskerne seg klare til å endelig gå i land, i Longyearbyen på Svalbard. De er ivrige etter å vise hva de har funnet:

Ute på dekk står Ægir alene. Han får ikke gå av ennå. Allerede i morgen skal han ut på nye eventyr, med nye forskere som også trenger ham.

Han blir godt ivaretatt, forsikrer Pedro Ribeiro. Roboten jobber hardt fordi menneskene også jobber hardt. Tid er penger, og forskning koster mye.

– Han er en ekte pioner i dypet.

På dette toktet har Ægir vært innom Mohnsskatten. Området har vært kjent i 20 år, og er pekt ut av regjeringen som aktuelt for leting etter mineraler.

Lenge antok man at det bare fantes inaktive sulfidskorsteiner der. Altså de som ikke lenger spyr ut undersjøisk «røyk». Regjeringen mener det er mer mineraler og mindre risiko for miljøet i skorsteiner som ikke er aktive.

Men i 2020 fikk forskere mistanke om at noe rørte seg i Mohnsskatten likevel. Siden da har de undersøkt.

På denne turen kunne Ægir bekrefte at det fortsatt er et aktivt område, sier forskerne.

Ægir gjorde også helt nye oppdagelser på sin ferd rundt Mohnsskatten. Nemlig to områder med svampebunn.

– Disse er klassifisert som sårbare marine økosystemer, og er habitat for mange andre arter, forklarer Pedro.

Disse funnene viser hvor krevende, og styrt av tilfeldigheter, kartlegging av dyphavet kan være.

Beskjeden de har ventet på

I en garasje i Søgne har Seabed Excavator, roboten som ligner på Wall-E, parkert igjen. Denne gangen er den verken iskald, ensom eller under vannoverflaten.

Roboten overlevde toktet, selv om værgudene bød på bråk. Etter noen dager hentet de den til slutt opp og søkte ly bak en øy.

– Hvordan føltes det å forlate den?

– Det var ikke noe særlig. Du har jo ikke kontroll, sier Bakken.

Å teste dette var planen hele tiden. Eierne vil at det skal være mulig å koble fra maskinen midt i et oppdrag, for så å komme tilbake igjen og fortsette arbeidet når uværet har gitt seg.

Nå gjenstår det å se om Seabed Excavator faktisk har boret etter det eierne har lett etter.

Akkurat hva de har tatt med seg hjem igjen, kan de ikke svare på ennå.

Uansett er Seabed Excavator midtpunktet i garasjen. Etter de kom hjem fra toktet, kom nemlig nyheten:

Regjeringen vil åpne for leting etter havbunnsmineraler på norsk sokkel.

Det er stor optimisme blant dem som eier den. Nå skal de justere og preppe roboten for andre oppdrag.

Likevel er det langt igjen før dette kan bli en industri som Norge kan tjene penger på. Det er stor usikkerhet rundt hvor lønnsomt det faktisk vil bli.

Hittil har selskapene kun drevet med testing og forskning, men nå begynner alvoret.

Tilbake på Svalbard er forskerne mer oppgitt og bekymret enn overrasket over nyheten.

– Nå gjelder det å få ut vår forskning og ny kunnskap så raskt som mulig, sier Pedro.

Før staten sier ja til å utvinne, må selskapene først søke om å få lov til å lete etter både mineraler og unike arter.

Det skal selskapene og forskerne samarbeide om, med Ægir og Seabed Excavator i front.