Ekspertene frykter brannåret 2023 kan bli enda verre enn i fjor.

Klimaendringene fører til varmere og tørrere sommere.

Økosystemene våre er ikke lenger tilpasset.

Den lille landsbyen Hostens i Frankrike kan skrive under på det.

Der har det brent siden i fjor sommer.

Landsbyen der brannen nekter å la seg slukke

Jean-Louis Dartiailh spaserer bedagelig langs innsjøen han har kjent siden sin barndom.

Under føttene hans brenner det, bokstavelig talt.

– Denne innsjøen, med sine stier, var alltid et senter for turgåere og terrengsyklister. Alt var grønt. Alt var i skyggen. Og nå i dag, se på denne massakren. Det er ingenting igjen, og alt må enten hogges ned eller brennes, sukker Jean-Louis.

Borgermesteren i den lille landsbyen Hostens står overfor en helt egen utfordring.

Det er ni måneder siden ild og røyk slukte horisonten.

Jean-Louis sov knapt på en uke. Beboerne ble evakuert. Festsalen ble omgjort til krisesenter.

Enda brenner det.

Under bakken er det store forekomster av brunkull, som nekter å la seg slukke. Temperaturen kan nå 600 grader.

– Det kan være farlig. Hvis brannen begynner igjen må brannvesenet rykke ut. Det hadde vært bedre hvis de kunne konsentrere seg på å bekjempe ekte branner. Vi kan ikke bare la det ligge og tenke at «vi får se».

Tre personer har fått alvorlige brannskader etter å ha ferdes ved innsjøen. Derfor stengte Jean-Louis tilgangen til turområdet.

– Bakken kan kollapse, og da kan man få foten nedi ildens kjerne. Da blir man brent med en gang. Før skoen er brent opp, er huden din allerede brent, sier Jean-Louis.

Det kjennes ironisk. Områdets store økonomiske ressurs er skogbruk. Restene etter kullet som en gang gjorde Hostens rikt, truer nå med å sette fyr på disse skogene.

Under regnet må Jean-Louis kjøre med kalesjen oppe på sin Mercedes-kabriolet.

Dråpene gjør ingenting for å slukke ulmebrannen.

– Så lenge vi ikke oversvømmer disse kullforekomstene med vann, kommer det til å fortsette å brenne, helt til det ikke er noe mer igjen, forklarer borgermesteren.

Spørsmålet er om innbyggerne i Hostens skal tømme ut store mengder vann fra innsjøen.

Men da vil landskapet Jean-Louis kjente som barn, for evig bli forandret.

Flammene endrer landskapet, men også måten vi må tenke på.

Det kjenner en ung spanjol på.

Landsbyen der brannen kom altfor tidlig

21 år gamle Pau Naudeillo sitter på terrassen og leser i en bok, en håndrullet sigarett i munnviken.

Han sier han vurderer å dra og studere eller finne en fast jobb, men da må han forlate hjemmet sitt.

Her, ytterst på utkanten av den lille landsbyen Montán, har Pau tilbrakt nesten hele livet. Han er en av de få ungdommene her i fjellene.

Pau elsket å være ute i de grønne skogene.

Så brant nesten alt ned.

– Vi forventet virkelig ikke dette. De sa brannen var her, men langt unna. Så vi trodde ikke det kom til å skje noe. Så var himmelen fylt med røyk, røyk, røyk. Det var en storm av den svarte, svarte, svarte typen. Det var virkelig veldig skremmende, forteller Pau.

Det er ofte skogbrann i regionen. Men svært sjeldent er det at de starter allerede i mars.

– Det skaper mye følelser. Jeg har bodd her i 17 år, men her er det folk som har levd hele liv. De jobber på gårdene sine og lager oliven. På en natt var alt borte for dem. Så faen, det er en følelse som treffer deg rett i hjertet, sier Pau.

Pau og familien ble evakuert i en uke.

– Det var mye engstelse. Bestemoren min har lungeproblemer, så hun har en respirator. Det var ikke så lett å plutselig bare flytte på henne. Men alt gikk bra, takk gud.

Da de kom tilbake hadde huset heldigvis blitt reddet. En meter vekk fra husveggen hadde trærne brent.

Nå er de sorte gjenferd.

– De er brent fra innsiden. Det går ikke an å redde dem, demonstrerer Pau mens han slår på stammen til et forkullet oliventre.

Han klatrer opp den askegrå fjellskrenten for å vise utsikten ned mot landsbyen.

– Dette er et paradis, fullstendig ro og fred, sier han og peker mot de snirklende gatene.

Så snur han seg mot skogen igjen.

– Det virker som en krigssone.

Pau vet ikke enda om han skal forlate Montán.

Men etter flammenes inntog har han ikke lyst til å haste ut i noe som ikke er gjennomtenkt.

Tilbake i Frankrike er det noen som gjør alt for å unngå nettopp det.

Tomathagen bak branngaten

Sylvie Bonneterre inspiserer dette årets nye spirer.

Hun og ektemannen er ildsjeler i en forening for å bevare sjeldne tomatarter.

Hagen er et grønt og fuktig skattkammer midt i dette ellers tørre og brannskadde terrenget.

– Mannen min og jeg, vi liker tomater. Så vi planter disse sjeldne tradisjonelle artene og tar vare på frøene, sier en rødmende Sylvie.

Utenfor hagen i St. Symphorien har kommunen hogget ned en branngate på 40 meter. I fjor kom flammene farlig nært også her.

– Det var veldig stressende, fordi vi måtte følge med på vindretningen og røyken. Vi måtte bli hjemme, buret inne, på grunn av luftkvaliteten. Det ga oss mye angst, husker Sylvie.

Familien ble også igjen fordi de ikke ville forlate katten, som tro det eller ei heter «Flamme».

Men nå kan Sylvie og Flamme puste lettet ut.

– Nå som vi har denne branngaten, så er det veldig mye mer betryggende. Vi kommer alltid til å ha nok tid til å dra dersom brannen skulle komme tilbake.

Tilpasningen stopper heller ikke ved branngaten. I tillegg til flammene, vokter Sylvie seg for tørken.

De har gravd en brønn, samler regnvann, og anlagt et eget vanningssystem.

Noen av tomatene ligger under en liten plastpresenning.

Bassenget har de passet på å ikke tømme siden de flyttet inn i 2016. I tilfelle brannvesenet eller de selv skulle trenge vannet.

Når solen først steker på sommeren kan den være like ubarmhjertig som ilden.

– I fjor var det jo ikke bare brannen, men også ekstrem varme. Vi satte på plass duker over hagen for å lage skygge. Tomatene brant, blomstene brant. Selv hvis vi vannet dem. Så i fjor høstet vi ikke særlig mye, virkelig.

– Hvert år så leter vi etter løsninger for å ikke forbruke så mye vann, sier Sylvie.

Hun skulle ønske de lett antennelige furuskogene rundt ble vedlikeholdt med like stor møysommelighet.

Og mens Sylvie forsøker å beskytte sin lille hage, jobber en lokal vinbonde med å beskytte områder på en annen skala.

De edle dråpenes kostbare seier

Loïc Pasquet produserer verdens dyreste vin, Liber Pater. En flaske fra 2015-årgangen kan koste deg 300.000 kroner.

En gang ble han fløyet frem og tilbake til Bratislava av en kunde, bare for å åpne en flaske.

I fjor brukte han lite tid på den slags.

– Med en gang jeg så at det brant rett ved siden av vingården, så begynte jeg å få folk til å komme for å lage branngater. Med en gang kappet vi ned alt, forteller Loïc.

Vingården fant sin redning i de to vanndammene Loïc hadde gravd på tomten noen år tidligere.

– Vi er heldige som har to små dammer her. Vi satte på plass store vanningssystemer og vannet hele området rundt. Da brannen kom, så kom den til noe fuktig.

Mye sto på spill.

Liber Pater er en dyr vin blant annet fordi druene er så sjeldne.

Der de fleste Bordeaux-viner bruker druer som Cabernet-Sauvignon eller Merlot, bruker Liber Pater druer som Tarnay, Lauzet og Prunelard.

– Vi er den eneste vingården med de historiske vinrankene. Hvis den brenner, brenner hele Bordeauxs historie med den. Så vi må beskytte den.

Han begir seg på en entusiastisk forklaring om disse rankenes særegenheter.

– Se her, Tarnay-bladene er spissere og stilkene er tykkere enn for eksempel hos en Cabernet Sauvignon. De er virkelig totalt forskjellige.

Og nå frykter Loïc en ny brann.

– Klimaendringene er brutale, sier han.

Så han setter alle kluter til.

Han planter oliventrær rundt eiendommen for å hindre erosjon, og fordi arten er mer tilpasset det nye klimaet.

Branngatene har blitt utvidet. Han har fjernet alt gresset mellom vinrankene, for å hindre spredning.

I tillegg graves det for å utvide de to eksisterende vanndammene.

Tiltakene koster, og da kommer det selvfølgelig godt med at inntektene fra vinen er gode, innrømmer Loïc. Men han ser ingen annen mulighet.

Som Sylvie og mange andre, ser han oppgitt på de høye furutrærne rundt omkring.

– De er som fyrstikker, sukker Loïc.

Å love kull og grønne skoger

Bak resepsjonen nipper Jean-Marc Bregulla til en dobbel espresso.

I restauranten ved siden av hygger en gruppe turister seg, faktisk litt flere enn vanlig.

– Det er en del som er nysgjerrige og kommer for å se det som skjedde her, forklarer campingplassdirektøren.

I fjor satt gjestene og hygget seg å restauranten helt til flammer og røyk fylte himmelen.

Jean-Marc måtte stenge campingplassen i ti dager. Han tapte penger.

Men det gjør mer vondt å tenke på arrene i landskapet fjorårets brann skapte.

Kilometer med forkullede trær må fjernes for å plantes på nytt.

– Alt er ødelagt. Nå burde det allerede ha blitt grønt igjen, men så mangler vi vann, sier Jean-Marc.

Han tror vi burde tenke annerledes når vi nå bygger opp igjen.

– Kanskje man skal plante ny skog med andre trær enn furu. Fordi de furutrærne, de brenner som bare rakkeren.

Furuskogene er en av bærebjelkene i den lokale økonomien. Samtidig truer de en annen bærebjelke: turismen.

Trærne ble plantet på 1850-tallet under Napoleon III.

Målet var å pumpe vann ut av myrene som frem til da dominerte landskapet. Men med tørken har furutrærne gradvis blitt mer og mer utsatt for skogbrann.

Et lite stykke unna campingplassen jobber portugisiske José da Rosa Letto.

Her er beslutningen allerede tatt av de private eierne: Skogen som brente skal bli furuskog på ny.

Bak spakene på en stor traktor rensker han den nedbrente skogen for trær.

– Planen er å renske skogen så vi kan plante på nytt, forklarer José.

Han har mye å gjøre denne sommeren. Etter dette oppdraget skal han ned og renske skoger i Spania og Portugal.

– Der har det også brent mye, sier José.

Oksene med norske teknohalsbånd

Pedro Berrade hopper ut av pickupen, et bredt smil rundt munnen.

Han hilser på en ku med et norskutviklet GPS-halsbånd, det som i fjor ble redningen mot ilden.

– Dette er «the shit», smiler Pedro.

Her ute i de vindsvøpte og blomsterkledde fjellene i Navarra er det nemlig få ting som skaper mer forargelse enn hovedstadsklubben Real Madrid og skogbrann, forteller nabobonden Xavier Unzué Valencia.

Sammen med Pedro deler de mye. I fjor delte de kampen mot flammene.

– Jeg drømte om nettene, at jeg måtte redde kyrne fra flammene. For jeg visste at brannen ville komme. Så kom den, sier Xavier.

Eiendommen brant på en natt. De klarte akkurat å redde ut alle kyrne.

Skyggen av aske mørkner fremdeles fjellsidene, men ikke Pedro og Xaviers ansikt.

Det norske selskapet Nofence har utviklet halsbånd til beitedyr, som i praksis fungerer som virtuelle inngjerdinger.

– Dyrene lærer å snu på lyd. Man tegner et beiteområde i et kart på telefonen, og så, når dyrene nærmer seg beitegrensen, så kommer det en lyd, forklarer Philip Synnestveit, salgsdirektør for Nofence i Spania.

Hvis dyrene fortsetter forbi lyden, så mottar de en elektrisk puls. Da lærer de seg at det vil de ikke ha, og snur de på det, forteller han videre.

Da Xavier plutselig sto uten inngjerdinger og måtte få kontroll på kyrne sine, var Nofence løsningen.

– Det er klart, det var en stor investering å kjøpe halsbåndene, men en nytelse, for det har endret livene våre, forteller han.

Kanskje har ikke alle bønder råd til å bruke løsningen enda. Men nabo Pedro, er også bergtatt.

– Nofence hjelper deg med å få tilgang til områder der du ikke har gjerder satt opp, og da kan du renske hele åsrygger som er helt nedgrodd. Det gir deg tilgang til steder der du tidligere ikke kunne være, sier han.

Teknologien gjør det også mulig å forebygge de neste årenes branner.

– Nå lager regionen her i Navarra en plan mot skogbrann. De kommer til å definere områder der det er kritisk for oss å sende kyrne våre for å beite. Og det kommer de til å betale oss for, forklarer Pedro.

De to storfebøndene ler når de husker fortvilelsen fra i fjor. Nå håper de flere kan ta i bruk teknologien som ble deres redning.

– Det er færre arbeidstimer, dekk og bensin, og mindre matsvinn. Alt er virkelig veldig positivt, sier Xavier.

Asken ligger strødd over Europa. Enda brenner det, og mer vil det brenne.

Men i Ujué går ettermiddagen over i kveld, og Xavier og Pedro begynner å lage middagsplaner.

Livet, går videre. Selv i flammenes skygge.