En urettferdig kamp

«I GOTTA FEELING ...»

Vi befinner oss i en konferansesal i Milano, for anledningen omgjort til et provisorisk konsertlokale. The Black Eyed Peas’ nostalgiske partylåt fremføres av et liveband bestående av middelaldrende italienske menn. Det legger ingen demper på stemningen. Publikum – hundrevis av unge mennesker fra hele verden – svarer i kor:

«WOOOOO-HOOOOO!»

Rommet eksploderer i dansing og allsang. På et tidspunkt dannes en congalinje som snirkler seg mellom bord og stoler ennå ikke ryddet vekk etter middag. Alt foreviges av utallige mobilkameraer.

I denne ungdomsmassen står Ane Aurora Skjølberg Serreli (25). Hun kjenner det bobler innvendig, av glede og av energi. For første gang på to år kan de møtes ansikt til ansikt. Da er det lov å feire. Men de er ikke her bare for å feste.

Det er september 2021. Om noen uker skjer det som har blitt kalt verdens siste, beste sjanse til å stoppe de verste konsekvensene av klimaendringene: FNs klimatoppmøte i Glasgow.

Her i Milano har mektige politikere samlet seg for å gjøre de siste forberedelsene før skjebnemøtet. Ane og 400 andre ungdommer er også invitert. Her får de muligheten til å påvirke de som skal forhandle om klodens fremtid. Dette er deres sjanse til å bli hørt. Fra Norge til Filippinene kjemper de for samme ting: sin egen og planetens fremtid.

Men i denne kampen stiller ikke alle likt.

To år på innsiden

– For meg er ingen kamp større enn denne akkurat nå. Livet mitt er klimaengasjement. Og litt studier!

Det nærmer seg midnatt en varm junikveld. Oslo har lettet på koronarestriksjonene. Mange ønsker sommeren velkommen på utesteder og i parker. Ikke Ane. Hun befinner seg på et dunkelt møterom med Zoom på storskjerm og automatkaffe i koppen. Her skal hun bli hele natta.

Mange klimaengasjerte unge står på utsiden og roper inn til de med makt. Ane har vært en av dem. Nå er hun omtrent så på innsiden som det går an å komme. Sammen med klimaministeren og erfarne forhandlere, er hun del av Norges delegasjon inn i det viktigste internasjonale samarbeidet for å stoppe klimakrisen. Et samarbeid som i år leder til klimatoppmøtet i Glasgow.

Dette er ett av utallige forberedende møter før Glasgow. Vanligvis ville arbeidet forgått ansikt til ansikt. I år er alt gjennom skjermen, med alle de påfølgende digitale møter-klisjeene vi har blitt så vant til. Selv når 200 land med vilt sprikende interesser skal diskutere betente klimaspørsmål, kan halvnakne samboere vandre forbi i bakgrunnen.

Forskjellen er bare at firkantene på bunnen av skjermen Ane følger med på i natt kommer fra alle verdens land, og diskuterer klodens fremtid på tvers av tidssoner. Denne gangen er det Norges tur til å snu døgnet. Det handler om rettferdighet.

Men to år på innsiden av klimaforhandlingene har vist Ane at det likevel ikke blir helt rettferdig. Ja, fra tid til annen kan selv en nordmann falle ut midt i en setning. Men som regel er det fattige land som har dårlig internett, som ikke får logget seg på, som ikke får sagt sitt.

– Jeg har jobbet i arbeidsgruppe med en fra Somalia, hvor nettet bare var av etter klokken 16. Det begrenser jo virkelig hans handlingsrom og mulighet til å påvirke, forteller hun.

Ane har vokst opp i en familie som setter rettferdighet høyt. Klimainteressen vokste ut av det. I Milano skal hun og hundrevis av unge som deler hennes engasjement, få presentere sine klimaløsninger. Å være sammen med andre som kjemper den samme kampen gir henne håp. Å møte de som kjenner klimaendringer på kroppen gir motivasjon.

Fra gull til gråstein

Små, grønne oaser er spredd rundt i konferansesenteret i Milano. Ekte gressflekker med planter og trær, hvor deltagere kan hvile på enorme fargerike puter mellom slagene. Det er ved en av disse Ane møter Jan Kairel Cabalona Guillermo (27).

På mange måter er de to veldig like. Høyt utdannede, klimaengasjerte, velkledde unge mennesker med imponerende CV-er, valgt ut blant tusener for å uttrykke sine bekymringer til FN-ledere og toppolitikere. Og de har nettopp oppdaget at begge er lidenskapelig opptatt av dans.

– Vi er begge multitalenter, ler Jan.

Jan er dypt inne i FN-systemet, hvor han jobber med klima og ungdomsarbeid. Med mobilen i hånda løper han fra møte til møte med FN-topper, med hyppige stopp for å hilse på kjente. I år er han med på å organisere en ungdomskonferanse i Glasgow, som skjer rett før klimatoppmøtet. Dette sjonglerer han med en praktikantjobb i Verdens meteorologiorganisasjon i Genève. I tillegg blir han invitert på arrangementer verden rundt for å fortelle sin historie.

Jan er fra øya Leyte på Filippinene. Der vokste han opp i velstand. Han var aldri bekymret for om han skulle få studere akkurat hva og hvor han ville, for eksempel. Familien levde av kokospalmene som vokste på eiendommen deres.

– Med palmene venter du bare på at kokosnøttene skal falle ned, så har du penger. Ferdig, forteller han.

Alt det endret seg med tyfonen Haiyan i 2013.

Kvelden før var Jan på danseøving som vanlig. På Filippinene er tyfoner vanlig, forteller han. Folk er vant til dem. Men de var ikke forberedt på det som skulle slå inn over dem.

Haiyan er en av de sterkeste tyfonene som noensinne er målt. Over 6000 menneskeliv gikk tapt bare på Filippinene.

Kokospalmene – familiens hovedinntekt, som tar årevis å gro – ble tilintetgjort.

– Alt var borte etter tyfonen. Fra gull til gråstein, sier Jan.

I tillegg til de umiddelbare ødeleggelsene Jan så rundt seg, ble det etter hvert klart at moren ikke lenger hadde råd til å betale for en universitetsutdannelse.

– Når du har fått servert hele livet på sølvfat i 19 år føltes det som om alt ble snudd på hodet, forteller han.

Jan understreker at han likevel føler seg heldig. Han jobber hardt og fikk stipend til å studere i Singapore. Han har ikke sett familien siden 2019, det er for dyrt å reise. Men han er takknemlig for at han fortsatt har dem.

– Jeg har venner som er savnet. De ble ikke funnet. De ble tatt av stormfloden.

Det er vanskelig å med sikkerhet knytte en enkelt værhendelse til klimaendringer. Men forskning viser at et varmere klima gjør tyfoner sterkere. Før Haiyan hadde Jan et teoretisk forhold til klimaendringer. Det var noe de lærte om på skolen.

– Men så traff tyfonen. Boom. Wow. Dette er ekte. Klimaendringer er ekte. Det var da jeg sa til meg selv. Du må gjøre noe. Hvor skal jeg begynne?

Filippinene har bidratt lite til klimaendringene gjennom historien. Men det er blant landene i verden som er mest sårbare for konsekvensene. Jan er tydelig på hva det betyr for ham.

– Folk fra rike land skylder meg noe. Fordi det er de som laget dette klimakaoset.

Han vet samtidig at også hans land må bidra. På Filippinene har utslippene økt, og i dag står de for en større andel av utslipp enn Norge. Men det bor 100 millioner flere mennesker der enn her. Fordeler vi på folketall, slipper en gjennomsnittsnordmann ut åtte ganger mer enn en filippiner.

Jan peker også på at i et land hvor 16 prosent lever under fattigdomsgrensen, er det for mange vanskelig å prioritere klima i den daglige kampen. Selv om man vil.

– De vet! De vet om klimakrisen. Vi vet om de ekstraordinære tyfonene som skjer på Filippinene. Folk vet at det er noe galt, sier han.

Ane har lyttet i stillhet. Hun kjenner på hvor mye de har til felles. At begge vokste opp i trygge hjem, for eksempel. Og tilfeldighetene som gjorde at livene deres likevel ble så forskjellige.

– Det å kjempe for denne saken hjemme der ting går sin gang og folk lever sitt liv, og jeg på en måte bare kunne latt være å tenke på det og levd like fint med det ..., begynner hun.

– Da blir det så utrolig sterkt når man møter menneskene man faktisk prøver å jobbe sammen i solidaritet med, og få høre deres historier. For det er jo så alvorlig og reelt at det er vanskelig å ikke kjenne på det.

Begge to mener at pandemien har gjort ulikhetene enda tydeligere. At det har blitt enda vanskeligere for mennesker fra fattige land å bli hørt. Lenge var det usikkert om Jan fikk kommet seg til Glasgow. Kostnader, tilgang på vaksine og reiserestriksjoner var mulige kjepper i hjulene. Det har løst seg for ham, men mellom møter i Milano jobber han fortsatt på spreng for at flere skal få komme på ungdomskonferansen han arrangerer.

Storbritannias innreiseregler har vært strenge for mange utenfor Europa. I tillegg kommer prisen på reise, visum og hotell. Så sent som i september ba et nettverk av over 1300 klimaorganisasjoner om å utsette hele toppmøtet. De mente man ikke la til rette for at folk fra fattige land kan delta på lik linje. Britene nektet. De har gjort noen unntak for de som skal på selve klimatoppmøtet, men ikke for Jans ungdommer.

– Å organisere dette i en pandemi, i et land i den vestlige verden, med strenge regler. Det er ikke bare som å flytte fjell. Vi må flytte både Marianergropen og Himalaya samtidig, sier Jan.

– Hvordan kan jeg snakke om elbiler?

Det som for to dager siden var dansegulv er endret tilbake til en konferansesal. 400 unge mennesker sitter nå pent og pyntelig på rader med plaststoler. Coverbandet er byttet ut med Storbritannias statsminister Boris Johnson på storskjerm fra London. Fysisk til stede på scenen er Italias statsminister Mateo Draghi og klimaministre fra 40 land, blant annet USAs klimautsending, John Kerry. De som skal forhandle om klodens fremtid i Glasgow.

Tre intense dager har ledet til dette øyeblikket.

Ungdommene har vært delt opp i arbeidsgrupper med ansvar for å finne klimaløsninger for forskjellige deler av samfunnet. Ane, som tilfeldigvis var på gruppe med Greta Thunberg, har jobbet med ikke-statlig sektor. Det vil si alt fra næringsliv til kunst og sport. Et av deres krav er å øyeblikkelig begynne å fase ut fossilindustrien, og at omstillingen må være av og for arbeidere og de rammet av klimaendringene.

Nå skal de legge frem sine forslag til politikerne, med håp om at de tar det med seg inn i forhandlingene i Glasgow. En beskjed går igjen fra alle gruppene: løsningene på klimakrisen må være rettferdige, likestilte og anerkjenne hvem som har mesteparten av ansvaret for situasjonen verden befinner seg i. En ung kvinne fra Somalia fanger essensen når hun presenterer på vegne av sin gruppe:

– Mange land snakker om elbiler. Jeg kommer fra et land hvor bare 30 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Så hvordan kan jeg snakke om elbiler?

Ane følger med fra første rad, på presentasjonene og på dialogen med ministerne i etterkant. En time går. To. Tre. «Skjer dette virkelig?» spør hun sidemannen fra Island. Hun har vært på nok av ungdomsarrangement som virker som de først og fremst finnes så mektige folk kan klappe seg selv på skulderen. Dette føles annerledes.

– Jeg tror ikke jeg har vært i et møte hvor så mange politikere eller representanter fra land sier tydelig at ja, det er faktisk viktig, der hadde dere en veldig god ide. Og det virker som de faktisk mener det, sier hun.

Flere av politikerne sier de ønsker å fortsette med slike innspillsmøter fra unge før klimaforhandlinger i årene som kommer. Ane har fått et påfyll av motivasjon før hun reiser videre til Glasgow

– Det er kanskje det mest overbevisende jeg har hørt fra politikere i mitt klimaengasjement.

Gjennomslag i Glasgow?

Det har blitt november 2021. Den skotske hovedstaden er tatt over av klimatoppmøtet. I gatene har titusener demonstrert for å holde i live det stadig mer hårete målet om å begrense klodens oppvarming til 1,5 grad. Inne på et konferansesenter lyst opp i signalgrønt, forhandler verdens land på spreng om det samme.

Her befinner også Ane seg. Dagene har vært tettpakket med alt fra slalåmkjøring mellom utallige møterom for å følge forhandlinger, til audiens med selveste prins Charles som var i byen for å kaste glans.

Men Ane er her først og fremst som representant for ungdommer. På den norske delegasjonens hovedkvarter får hun i stand et møte mellom nybakt statsminister Jonas Gahr Støre, og unge norske klimaaktivister. Det er ingen tvil om hva de er mest opptatt av: Norge må bidra til å rette opp i skjevfordeling mellom landene som har skylden for klimaendringene og landene som bærer byrden av konsekvensene.

I dagene som gjenstår er dette en av de vanskeligste flokene som skal løses. Hvor mye penger skal rike land skal gi til fattige for å hjelpe dem med å kutte utslipp? Og hvor mye skal de gi for å hjelpe med å rette opp i skadene som allerede er skjedd? Og skadene som kommer?

Ute i folkemylderet treffer Ane på Jan igjen. Han kan fortelle at tross alle hindre ble ungdomskonferansen en suksess. Unge fra både det globale nord og sør kom seg til Glasgow til slutt. Sammen kom de opp med 70 sider med klimatiltak og løsninger fra hele verden. Et sentralt krav er at rike land skal holde det de lover og legge mer penger på bordet. Verden må anerkjenne at krisen rammer skjevt, og te seg deretter, skriver de i rapporten.

Mens tårene rant leverte en ung kvinne denne rapporten til Alok Sharma, presidenten for hele toppmøtet. Om noe av disse innspillene, eller de fra Milano, faktisk får gjennomslag, vet vi ikke sikkert før Sharma banker i klubben som avslutter det til helgen.

– Vi gjorde det beste vi kunne, det som var i vår makt, sier Jan.

– Det er opp til landene om de vil følge opp.

Begge venter nå med blandede følelser.

– Jeg føler jeg må være optimistisk. For det er ikke noe annet alternativ, avslutter Ane.