Kvinnen som gransket skogslandet

Nå slipper hun avsløringer om næring, forskere, dobbeltroller og trusler i en bok om skogen i vårt naboland.

Protestene som vekket journalisten kom fra stubbene av gammel skog i Norrland:

«Skogselskapene ødelegger reinbeiteområdene våre», lød overskriften i Aftonbladet, senhøsten 2020, midt i pandemien.

Personer fra 29 samebyer signerte det kritiske innlegget.

Lisa Röstlund, 42 og mamma til to, hadde blitt hentet fra nettopp Aftonbladet til Dagens Nyheter. Hun leste innlegget med gryende nysgjerrighet.

«På én generasjon er nesten all skogsmark flatehogd og markeberedet», skrev samene. De påpekte at økosystemer og skoger ble ødelagt og erstattet av «furuplantasjer».

Röstlund øynet et forsømt område i journalistikken. Et sted hun aldri før hadde tenkt på å grave:

I skogene.

«Den ekte skogen»

Mye av statseide Sveaskogs skogbruk lå på reinens beitemark. Områder de hadde brukt i tusenvis av år. Lenge før flatehogsten, påpekte samene.

Samtidig ringte en mann til Dagens Nyheter i Stockholm. Han hadde drevet turisme siden 80-tallet i Norrland. Avisen måtte komme, oppfordret han.

– Dere fatter ikke. De tar den siste ekte skogen, mente han.

De siste skogene? Var ikke dette landet en eneste stor skog?

Lisa Röstlund hadde gransket sykehus, skole, oljeselskap, overgrepssaker og høyreekstreme. Men ikke skogen. Sveriges olje.

Hun så skogen som bare trær. Skog var skog, trodde Röstlund.

Inntil hun drog til Muonio og hørte samenes fortellinger.

Dominobrikken

De fortvilte over forvitrende livsgrunnlag. Klimaet endret seg. Reinens mat ble kapslet inn. Dyrene slet med å finne marklaven under isen på bakken.

Forsvant gjorde også reinens nødproviant. Hengelav. I gammel skog. Skog som ble flatehogget.

Samene måtte for første gang kjøre inn fôr til reinen i lastebiler.

– De levde ikke i takt med naturen som før. Da begynte jeg virkelig å tenke, sier Röstlund.

For samene var skogen med laven den ekte og riktige. Gammel skog. Artsrik. Skog som fikk stå i fred. Og bli til død ved.

Ikke den plantede. Skog med tette, rette linjer. Jevngamle, like høye trær. Eller, som samene betraktet skogene, som plantasjer.

Röstlund konfronterte Sveaskog. Samer flest var fornøyde med samarbeidet, mente Sveaskog, og de hevdet å tilpasse seg samene.

Men de tok samenes kritikk på «jättestort alvor», sa den skogpolitiske sjefen. I en landsby hadde dialogen skåret seg, vedgikk han, de skulle gå i dialog.

Men Röstlund falt ikke til ro. For henne virket samenes fortelling som en indikator. En vekker.

– Det var som om den første dominobrikken falt.

For om reinen ikke fant mat, funderte hun, hvordan gikk det da med andre arter?

Hun begynte å ringe forskere.

«Landskapet endres»

Forskning viste at siden 1970 hadde 70 prosent av skogsmarken der lav kan vokse forsvunnet. Skognæringen plantet nytt og tett. Lav trengte lys, bemerket forskeren bak studien.

Siden 1950 har 60 prosent av den svenske skogen blitt flatehogd, ifølge Sveriges landsbruksuniversitet (SLU).

Med forskeres hjelp kom DN frem til hvor mye hogsten spiste av reinens beiteområde i Norrland. Siste 20 år var et område like stort som Gotland, Sveriges største øy, hogd.

– Store deler av landskapet har blitt endret, sier Lisa Röstlund.

– Dette har gått så fort. Uten debatt. Utrolig nok, sier journalisten.

Hun kikket på artsdata. Det var mer enn laven som slet. Tusenvis av nordiske og svenske skogsarter risikerte å forsvinne på lang sikt.

– Til og med noe så vanlig som blåbær minket kraftig.

Röstlund ble drevet til å grave dypere.

Granskingen

Samene, reiselivet og miljøbevegelsen kritiserte næringens hogst, skrev hun vinteren 2021. Etter første reportasjen haglet tipsene.

En mengde artikler fulgte. Noe av det hun fant var:

Skogsamvirker brøt egne miljøregler. Uten å miste sertifikatet for hogst, viste Röstlunds gransking. Like etter måtte en av toppene i Sveaskog slutte.

• Röstlund viste hvordan forskere strides om skogsdrift som klimatiltak.
• Deretter også hvor mye industrien lobbet for å øke skogbruket av klimahensyn. Et budskap rettet mot svenske politikere, EU og skolebarn.

Röstlund fortalte om migrant-arbeidere som følte seg utnyttet av skogbransjen og kirken.

Sakene inspirerte til stiftelsen av kirkepartiet «Himmel og Jord». De jobber nå for et bærekraftig skogbruk.

Tidlig høsten 2021 hadde Lisa Röstlund gravd halvannet år i skogen. Dagens Nyheter hadde publisert 50 kritiske artikler om næring og forskere.

Da kom et mottrekk hun aldri hadde sett for seg.

Motstanden

Skogsindustrierna, bransjens egen organisasjon, betalte Näringslivets medieinstitut 80.000 kroner for å granske DN.

De mente Röstlunds arbeid var ensidig:

«DN undersøker aldri hvordan eiendomsrett og samfunnsøkonomiske verdier trues av restriksjoner på skogbruket», fremhevet de.

Faktafeil ble ikke påvist.

De fulgte opp med Facebook-poster om Röstlunds arbeid:

«Dagens Nyheters Lisa Röstlund spekulerar om påverkanskampanj».

Skogsindustriarna savnet et helhetlig perspektiv, skriver sjefen for næringspoltisk avdeling til NRK. Derfor ville de ha Röstlunds dekning «analysert».

De meldte aldri artiklene til Mediernas Etiknämnd. Instansen som behandler klager på mediene.

Redaksjonssjefen i Dagens Nyheter ser «motgranskingen» som et forsøk på å stilne en undersøkende reporter.

Hun omtaler det å gå løs på enkeltreportere, å prøve å skape mistro rundt deres arbeid, som en bekymringsverdig utvikling.

Avisens ledelse står «hundre prosent» bak sin undersøkende reporter.

Röstlund har opplevd hat i sosiale medier tidligere. Og hun fikk dødstrusler fra enkelte troll da hun gransket høyreekstreme miljøer.

Men dette er noe annet, sier hun, og minst like tøft.

– En hel bransje, den tunge skognæringen, har gått sammen mot meg. Det føles ubehagelig.

Hun mener Sverige trenger en åpnere diskusjon om skogen.

– Jeg blir redd og urolig. Ikke for meg selv, men for samfunnet og naturen. Mitt bilde av Sverige er endret.

Det som rystet henne

Röstlund er tydelig på hva som har rystet henne mest.

– En stor del av skogforskningen finansieres av næringen, påpeker hun, og tilføyer:

– Profiler innen forskning har sittet i styrer i skogselskaper eller jobbet som konsulenter for næringen. Inntil jeg avslørte dem, sier Röstlund.

Noen har fortsatt oppgavene sine, påpeker hun, de jobber for skogselskaper og er samtidig professorer ved svenske universiteter.

– Der et sted blir jeg redd. For dette rører ved vår tids mest alvorlige utfordringer.

Angsten

Klimaangsten bet seg fast i henne. Og mens gravingen var på sitt mest intense, tårnet problemene seg privat. Med samlivskrise. En datter som slet med å få venner på skolen. I tillegg fikk hun selv kreft.

– Jeg fikk total dødsangst, selv om kreften var på et tidlig stadium.

Det slo henne hvor fjern klima- og naturkrisen ble i møtet med egne stormer og branner. Hun grublet på hvordan mennesket skulle klare å fikse kloden. Og hun granskingen av skogen.

– Alle treffes av alvorlige personlige kriser. Da er det vanskelig å fokusere på jordens og menneskehetens overlevelse, sier hun.

Men ekteskapet besto. Kreften ble operert vekk. Datteren fikk venner. Og selv etter 60 artikler i Dagens Nyheter ville ikke Lisa Röstlund gi seg.

– Skogen og industrien er jo nesten ikke gransket, sier hun.

Hun har intervjuet 248 mennesker. Analysert data. Pløyd seg gjennom kilovis av offisielle dokumenter. Og hogd seg inn til de hemmeligstemplede.

Alt får snart sitt klimaks på over 300 boksider. Med «Skogslandet - en granskning» lover hun nye avsløringer. Delvis med kontroversielle metoder.

– Jeg håper de tas imot som de skandalene de er.

«Regnes som ekstremister»

Kjøkkenet er tapetsert med motiv av trær. Papiravisen ligger på bordet. Lisa Röstlund heller i kaffe. Hun sitter ytterst på stolen. Spent, men forberedt.

Hun håper boken åpner vanlige folks øyne. At de ser at skog ikke bare er skog. Hun tror næringen vil finlese hvert ord. Og igjen gå i klinsj.

– Folk som prøver å gi naturen en stemme regnes fort som ekstremister, sier Röstlund, noe hun illustrerer også i boken.

En rådgiver i skogbransjen sammenlikner naturvernere med IS-ekstremister. Dokumentasjonen har hun festet på tape.

Hun tar også leserne med til en landsby. Der elsker en innflytter skogen. Han slutter seg til Naturskyddföreningen, leter og finner en truet art. Da blir det bråk.

Til slutt blir han selv truet.

Truet art

Naturverneren sender Röstlund et hemmelig lydopptak. Der hører hun at skogeierne oppfatter naturverneren som en angiver. En sier til ham:

«Du burde ha lest litt historie og vite hva angiveri forårsaker i en liten bygd og hva det kan føre til på sikt.

Når man hadde angivere under andre verdenskrig eller på Balkan, så sluttet det ikke bra, eller hva?»

Röstlund lytter videre:

«Du bør være klar over at dette får konsekvenser», hører hun skogeieren si til naturverneren.

Før kjente han seg trygg. Nå kikker han seg over skulderen i skogen.

For sikkerhets skyld bærer han en skrikende, gul refleksjakke, skriver Lisa Röstlund, og:

« ... slik at ingen av de jaktbevæpnede skogeierne skal kunne påstå at han ble skutt fordi han ikke ble sett. ... ».