Ni klimasaker som kan skape rødgrønne gnisninger

Etter nattens valgresultat kan Jonas Gahr Støre forsøke å danne sin drømmeregjering uten MDG og Rødt. Her er noen av klimaflokene han kan måtte løse for å få med seg SV og Sp i regjering.

Partilederdebatt på Deichman Bjørvika

BLIR GOD KOK: SV-leder Audun Lysbakken, SP-leder Trygve Slagsvold Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) kommer trolig til å ha hete klimadiskusjoner de neste fire årene.

Foto: Javad Parsa / NTB

Valgresultatet betyr at Støre, Vedum og Lysbakkens partier har flertall på Stortinget alene, og kan forhandle klimasaker uten å måtte få støtte fra MDG og Rødt.

Noe av det viktigste de kommer til å måtte gjøre de neste fire årene, er å bli enige om en klimapolitikk som skal kutte norske utslipp smartest og raskest mulig.

Her er noen av sakene som kan føre til høylytte diskusjoner bak lukkede dører, når de tre partiene skal forsøke å bli enige om regjeringssamarbeid de neste ukene:

Norges klimamål

Dette er saken: Norges nye klima- og miljøminister får klimatoppmøtet i Glasgow rett i fanget. I forkant av møtet skal verdens land oppjustere sine klimamål. Norge har allerede gjort dette, da Solberg-regjeringen lovet å kutte 50–55 prosent innen 2030, samt å være karbonnøytrale innen 2050.

Norges klimagassutslipp og klimamål målt i millioner tonn CO2-ekvivalenter
Kilde:

Innen 2030 skal Norge kutte 50-55 prosent av klimagassutslippene i forhold til 1990-nivå. Målet skal nås i samarbeid med EU. Innen 2050 skal 90-95 prosent av norske utslipp kuttes.

Dette betyr at vi må kutte utslipp i rekordfart. De siste ti årene har vi klart å kutte rundt 5 millioner tonn, De neste ti skal vi kutte rundt 25 millioner tonn.

Norge skal kutte utslipp på to måter, fordi utslippskildene kan deles i to:

Kvotepliktige utslipp: Dette er særlig utslipp fra industri og olje/gassplattformene. Utslippene er omfattet av EUs kvotesystem: For å slippe ut klimagasser må industrien kjøpe tillatelser (kvoter) i EU til den prisen kvotemarkedet bestemmer. Stadig høyere pris og færre kvoter skal tvinge frem utslippskutt der det er enklest å gjennomføre.

Ikke-kvotepliktige utslipp: Dette er klimagassutslipp fra blant annet transport, landbruk, avfall og oppvarming i bygg. Dette kalles ikke-kvotepliktig sektor fordi man ikke trenger kvoter for å slippe ut klimagasser. Hvordan Norge kan kutte utslippene i denne sektoren er beskrevet i fagrapporten «Klimakur 2030». Politikerne bestemmer hvilke av tiltakene fra rapporten som skal iverksettes.

Norge kan også kutte ikke-kvotepliktige utslipp ved å betale for utslippskutt i andre europeiske land. Regjeringen sier at de planlegger å klare målene uten å bruke denne muligheten, men den kan brukes hvis det blir «strengt nødvendig».

For Norge er utslippene i de to sektorene omtrent like store: I 2019 slapp de ut rundt 25 mill. tonn klimagasser hver.

Det kan bli politisk pinlig. En sannsynlig løsning er at Norge velger å betale for utslippskutt i andre land. Norge kan også bli ilagt sanksjoner dersom vi ikke når målene vi har avtalt med EU.

Norge skal jevnlig rapportere kutt til FN, i tråd med målene satt i Parisavtalen. Her er det ikke fastsatt noen sanksjoner for dem som ikke oppfyller forpliktelsene sine.

Derfor er saken vanskelig: SV mener Norges mål ikke er ambisiøst nok. De lanserte i august sin klimaplan som vil kutte 70 prosent av utslippene innen 2030. Dette vil de melde inn på toppmøtet i Glasgow. Sp mener derimot at dagens mål på 50–55 prosent kutt er bra nok, og Ap ønsker 55 prosent kutt.

Leting etter olje og gass

Dette er saken: Olje- og gassnæringen er svært lønnsom for Norge, og den rommer mange arbeidsplasser. Samtidig må verden kutte utslipp fra fossil energi raskt for å nå klimamålene. Det er stor uenighet om hvordan norsk oljepolitikk bør innrettes for å ta hensyn til dette.

Derfor er saken vanskelig: Ap og Sp vil fortsette å lete etter mer olje og gass på norsk sokkel, mens SV vil ha stans i letingen.

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe på oljeplattformen Draugen, der han er medeier.

JA TIL OLJE: Sp-nestleder Ola Borten Moe er medeier i oljeselskapet OKEA. Partiet hans vil fortsette olje- og gassleting. Her han på oljeriggen Draugen.

Foto: Signe Dons / Aftenposten

I tillegg får partiene en annen utfordring, og det er å lande et nytt oljeskattesystem. Like før valget tok Solberg-regjeringen de fleste på senga og sendte et nytt skattesystem på høring. Oljeskatt er såpass komplisert at politikere og miljøbevegelse er delt i spørsmålet om det nye systemet stimulerer til mer eller mindre oljevirksomhet. Det blir opp til en ny regjering å lande saken.

Framtidas oljepolitikk er en viktig sak for alle partier, ettersom det berører klima, statens inntekter, store næringsinteresser og mange arbeidsplasser. Standpunktene spriker så mye at noe er nødt til å gå på noen tap. Så gjenstår det å se om man kan finne et kompromiss der alle vinner noe, og kan gå fra forhandlingsbordet uten å tape for mye ansikt.

CO₂-avgiften

Dette er saken: Et av de viktigste virkemidlene i regjeringen Solbergs klimaplan var å skru CO₂-avgiften gradvis opp fra dagens 590 kroner til 2000 kroner per tonn i 2030. Dette vil kutte utslipp, fordi det i flere tilfeller blir billigere å velge løsninger med lave eller ingen utslipp. En økning av CO₂-avgiften vil også gi betydelig høyere pumpepris på bensin og diesel, med mindre man kutter tilsvarende i veibruksavgiften på drivstoff.

Drivstoffpriser på YX bensinstasjon. Diesel 17,20 kr og bensin 18,38 kr.

DYRERE: En økning av CO₂-avgiften kan gi mer kostbar bensin og diesel.

Foto: Simon Skjelvik Brandseth / NRK

Derfor er saken vanskelig: Ap og SV støtter planen om å øke avgiften til 2000 kroner per tonn i 2030, men Ap vil at avgiften skal slå mindre ut i pumpeprisen på drivstoff, særlig i distriktene. SV vil at avgiften skal virke fullt ut og heller bruke avgiftskronene på klimaomstilling. Sp er på sin side er imot en kraftig økning av CO₂-avgiften.

Avgift på utslipp følger «forurenser betaler»-prinsippet, og vil gjøre klimavennlige løsninger mer konkurransedyktige. I tillegg kan de stimulere til ny teknologiutvikling. Samtidig kan høye avgifter gjøre det lønnsomt for industri å flytte produksjonen til land med lavere klimaavgifter.

Naturvern

Dette er saken: Til våren skal den nye klima- og miljøministeren representere Norge under FNs naturtoppmøte i Kunming i Kina. Der skal verdens land lande en global avtale for naturen, etter modell fra Parisavtalen. Målet er å verne 30 prosent av verdens land- og havområder, for å ivareta artsmangfold, biologisk mangfold og naturens evne til å fange og lagre CO₂.

Derfor er saken vanskelig: Hva som skal defineres som vern, og hvordan dette vernet skal etterleves, er vanskelig. Ulike land har ulik natur og naturbruk. Hvilken posisjon Norge vil ta i disse forhandlingene avhenger av hvilke regjeringspartier som får viljen sin.

– No blir skognæringas behov for arbeidskraft og unges behov for arbeid kopla. Da kuttast utslepp, jobbar skapast og vi sikrar skogen, seier Støre.

VIL HA VERN OG VEI: Jonas Gahr Støre med skognæringen, under valgkampen i 2021.

Foto: Arbeiderpartiet

Både Ap og SV stiller seg bak det globale 30 prosent-målet, og ønsker å lande en internasjonal naturavtale. Men om målet også skal gjelde på hjemmebane har ikke Ap tatt stilling til, mens SV vil verne 30 prosent av også norsk natur.

Sp er derimot mer skeptisk til en verneavtale. De mener en slik avtale ikke bør inneholde høye prosenter for Norge, men ta hensyn til at hvert land er forskjellig og må få forvalte sin natur som det vil. Partiet mener også at presset på norsk natur er lavt, og at vern av for eksempel skogområder må balanseres mot effektiv og fornuftig høsting.

Både Ap og Sp ønsker å bygge ut flere og større motorveier. Det er SV imot for å hindre tap av natur.

Iskanten

Dette er saken: Området i nord der havet møter isen, kalles iskanten. Området yrer av liv, og er svært utsatt for oljesøl. Hvor nært iskanten man kan lete etter olje, er derfor et betent politisk spørsmål.

Grensen for hvor langt nord man kan drive petroleumsvirksomhet, defineres av den politiske iskanten. Stortinget vedtok i fjor at den skal gå der det er is 15 prosent av dagene i april. Flere tunge miljøfaglige institusjoner mener den politiske iskanten bør flyttes lenger sør.

iskant_illustrasjon
Foto: Kari Anne Andersen / NRK

Derfor er saken vanskelig: Ap og Sp støttet regjeringens iskant-definisjon i fjor og gjør det fortsatt, mens SV vil flytte den sørover. De siste årene har oljeselskapene blitt mindre interessert i å lete langt mot nord, men det kan snu seg dersom oljeprisen holder seg høy over tid.

Stortinget vedtok å plassere den politiske iskanten ved 15 prosent-grensen. Miljøfaglige råd anbefalte 5 prosent-grensen, som ligger lenger sør.

Vindkraft

Dette er saken: Norge og Europa trenger mye fornybar energi for å erstatte dagens bruk av fossile brensler. Siden 2016 har det skjedd en betydelig utbygging av vindkraft i Norge. Dette har gitt mer strøm, men også skapt mye bråk lokalt. Havvind er et alternativ, men er en god del dyrere enn vindkraft på land – litt avhengig av om vi snakker om bunnfast havvind eller flytende.

Tre turbiner stikker opp bak horisonten. I forgrunnen er det myr.

Selv om Solberg-regjeringen i fjor sommer gjorde det vanskeligere å bygge ut vindkraft, er dette en ny regjering må ta videre stilling til.

Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Derfor er saken vanskelig: Både Ap og Sp åpner for mer vindkraft på land, så lenge det er lokal aksept og naturkostnaden ikke er for høy. SV sier derimot blankt nei til vindkraft på land, unntatt i liten skala på allerede utbygde områder som for eksempel industriparker. SV sier også nei til havvind langs kysten, noe Ap og Sp åpner for. Det eneste de tre er for alle sammen, er vindkraft langt til havs.

En annen nøtt er spørsmålet om havvindparker på norsk sokkel skal kunne selge strøm til flere land enn Norge via utenlandskabler. Dette vil sannsynligvis gjøre mer havvind lønnsomt, men vil gi mindre strøm til Norge. Men hvis parkene kun kan levere til Norge, vil antakelig norske skattebetalere måtte ta en større del av regninga for dem.

Bompenger

Dette er saken: Bompenger er prisen bilisten må betale for å bruke blant annet veier og infrastruktur, men det er også et middel for å redusere trafikk og klimagassutslipp i byområder. Pengene kan også brukes til å utvide kollektivtilbudet og bedre gang- og sykkelveier.

Noen mener ordningen er dyr, rammer skjevt etter hvor du bor og fører til sosial ulikhet.

Derfor er den vanskelig: Alle de mulige regjeringspartiene har svært ulike meninger om bompenger. Å formulere en samlet politikk rundt dette kan derfor blir utfordrende.

Ap vil vurdere en ordning der bilisten betaler per kilometer, etter når og hvor bilen blir brukt og hva slags bil det er. Dette kalles veiprising. Sp synes det betales for store bompengesummer, og vil at veiene skal bygges enklere og billigere. Skal fylkene starte store veiprosjekter, må de samtidig få bestemme selv om dette skal finansieres gjennom bompenger, uten at staten skal blande seg.

Jonas Gahr Støre med BTs oppslag om at anti-bompengepartiet er størst i Bergen

UENIGE: Jonas Gahr Støre da bompengedebatten nådde sitt toppunkt i lokalvalget i 2019. Ap, Sp og SV har veldig ulikt syn på hvordan bompenger skal reguleres.

Foto: Leif Rune Løland / NRK

SV vil bruke bompenger for å nå målet om 40 prosent mindre privatbilisme i byer og tettsteder. I distriktene vil de at veiene skal finansieres av det offentlige, og at bompenger kun kan brukes der det støttes lokalt.

Nullutslippssoner

Dette er saken: Bør det være egne geografiske områder hvor det er forbudt å kjøre bensin og dieselbiler, av hensyn til klima og lokalmiljø? Saken har vært en het potet siden det rødgrønne byrådet i Oslo lanserte sine planer om bilfritt sentrum. I sin klimamelding åpnet Solberg-regjeringen for utslippsfrie soner. Nå skal Bergen og Oslo teste det ut, i pilotprosjekter i samarbeid med Statens vegvesen.

Audun Lysbakken

MENER NULLUTSLIPPSSONER MÅ VÆRE LOV: SV-leder Audun Lysbakken i elbil under Arendalsuka i 2013.

Foto: Nina Kristiin Vraa / NRK

Derfor er saken vanskelig: Debatten om nullutslippssoner har vært hard på rødgrønn side i valgkampen. For Senterpartiet har motstand mot utslippsfrie soner blitt en fanesak. De kaller det symbolpolitikk som rammer folk med dårlig råd, mens de med dyre elbiler slipper unna. Ap har svart med å kalle Sps standpunkt for «dieselpopulisme». SV-leder Audun Lysbakken og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde en opphetet duell om temaet i den første partilederdebatten. Både SV og Ap vil nemlig gi kommunene mer makt til å bestemme selv om de ønsker å etablere nullutslippssoner.

EU-samarbeid

Dette er saken: EU kan få stor innflytelse på norsk klimapolitikk fremover. Norge har lovet å kutte 50 til 55 prosent av utslippene innen 2030, og har inngått en avtale hvor deler av disse kuttene skal tas i samarbeid med EU. Mange av de ambisiøse tiltakene varslet i EUs Green Deal vil også få konsekvenser for Norge gjennom EØS-avtalen.

Derfor er den vanskelig: De tre partiene har forskjellige syn på EØS-avtalen og Norges forhold til EU. Derfor kan det bli uenigheter om hvilken rolle EU skal spille i klimapolitikken. Både Senterpartiet og SV vil ha Norge ut av dagens EØS-avtale. Sp var det eneste partiet på Stortinget som i 2019 ikke støttet klimaavtalen med EU, selv om de nå sier at de ikke vil gå ut av den.

Arbeiderpartiet på sin side er tydelig på at Norge skal kutte utslipp i samarbeid med EU. Ap vil også bruke EØS-avtalen til det de kaller «tett oppfølging» av EUs Green Deal.

Thorbjørn Jagland går av som leder av Europarådet

En smilende Støre med blant annet visepresident i EU-kommisjonen Frans Timmermanns. Ap vil kutte utslipp i tråd med EUs Green Deal. Bildet er fra Thorbjørn Jaglands fratredelse som Europarådet-leder.

Foto: Berit Roald / NTB

En problemsak er for eksempel Norges tilknytning til EUs energibyrå Acer, en del av EUs tredje energimarkedspakke. Acer skal sørge for bedre kraftutveksling mellom land og mindre sløsing, og blant annet Ap og Norsk Industri er for at Norge er medlem. SV og Sp vil på sin side trekke Norge ut av både EUs energimarkedspakker og Acer.