Lydverkets nominerte er vurdert etter et knippe kriterier:
- Band/artist skal ha debutert med album/ep i 2003.
- Debuten skal ha høy kvalitet.
- Band/artist skal ha gjort seg bemerket i media og musikkbransjen i 2003, men vært nærmest ukjent forut for debuten.
- Debuten skal bære bud om at dette bare er begynnelsen på en lang og god musikalsk karriere for bandet/artisten.
De nominerte:
Hvem skulle trodd at kammerpop skulle bli populært i 2003? Julian Berntzen gjør med sin "Waffy Town" konseptplaten kul igjen, 24 år etter "The Wall". Med finurlige historier om innbyggerne i Waffy Town, fantastiske låter der han spiller nesten alle instrumentene selv, og en sunn holdning til det å være musiker, er Julian Berntzen en mann for fremtiden. Og ikke minst en ung kar som når folk i alle aldersgrupper med sin ekstremt kritikerroste og salgbare debutplate.
Med sin sjarmerende bergensk-svenske dialekt og et knippe minst like sjarmerende poplåter har Karin Park vært en av årets store overraskelser her hjemme. Etter mange timer i studio, deltakelse på årets Zoom-finale, og flere radiofavoritter kom i høst platen "Superworldunknown" som viser en ung musiker på vei mot noe stort.
Pompøst og vakkert helt samtidig, men samtidig med nok snert til at platen kan vare lenge. Det kommer også Karins pop-karriære til å gjøre, med den backingen hun har fått fra norsk musikkpresse.
Jaa9 og Onkl P. har imponert kraftig allerede før en ordentlig utgivelse. Lillehamringene fra Dirty Oppland-kollektivet gjorde seg bemerket gjennom gjesteopptredener og andres mixtaper, før de slapp "Bondegrammatikk" høsten 2003. En mixtape sprengfull av smarte og artige punch-lines, heftig ordkløyveri samt en sunn porsjon selvironi. Og ikke minst, "kara har tekster med mere i enn moldensere". Jaa9 og Onkl P. har begge sin karakteristiske stil og flyt, og sammen representerer de en berikelse for norskspråklig hip-hop. Både folk med lang fartstid innen hip-hop og ferskinger tok imot bondegutta med et bredt glis. Vi klarer knapt å vente på plata.
Etter år på Trondheims undergrunns-scene, kom John Doe som et frist rockepust og vant Zoom 2002. Zoomturneen endte på Bylarm, og John Doe fikk raskt tittelen ”årets bylarm vinnere”.
Frie, pågående, med røffe rockeriff og norske tekster, følger de opp tradisjonen etter sine bysbrødre Dum Dum Boys. Men John Doe har et eget uttrykk, som Norge trenger. Urban rockepoesi, som fenger. De fikk platekontrakt med Sony etter bylarmsuksessen, og det resulterte i albumet ”Ja takk til trøbbel”. Albumet viser et band som har funnet sin vei, og som garantert kommer til å sparke fra seg hardt og godt i fremtiden.
Fred Ball kaller han seg. Karen fra Fredrikstad som i 2003 ga ut den mest overraskende platen her hjemme. Fra ingenting (nærmere bestemt London..), banket han deilig elektronisk pop i bordet sammen med kjente samarbeidspartnere som Cerys Matthews (Catatonia), Justine Frischmann (Elastica) og Ed Harcourt. Norske kritikere overgikk hverandre i forundring over Pleasures virile lek med sjangre. Med Prince som forbilde gjør herr Ball akkurat det han vil. Det låter pop, det er glam, det blir disco, og ikke minst er det hele veldig moro og usedvanlig lekkert.
Av
Lydverket redaksjonen
På nett av Una Cecilie Børja,
NRK Upunkt
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
