(Parlophone/EMI)
Siden Radiohead er et band med en usedvanlig dedikert fanskare, tenkte jeg at det kanskje her hadde vært på plass med en uttalelse fra en person med hjertet dypt inn i Radiohead-sfæren. Derfor sendte jeg en tekstmelding til min kamerat Jarle, der jeg ba ham gi meg fire stikkord om den nye platen. "Tilgjengelig, varmt, melodisk og variert", svarte han. Og med dette bekrefter han noe som kanskje har vært bandets intensjon med "Hail to the thief" også; å gå tilbake til sine røtter circa "The bends" og samtidig tilgjengeliggjøre den eksperimentelle elektroflørten man har funnet på "Kid A" og "Amnesiac" - to album som vel ikke har vært de mest "varme" og "tilgjengelige".

Tilgjengelig

Men "tilgjengelig" i Radiohead-forstand betyr jo egentlig bare at det denne gangen
bare krever fem gjennomlyttinger for at låtene skal sitte i stedet for ti, så det er ikke snakk om at bandet på noen måte har jenket på sin egen egenart - og hvis man ser
coveret (formet som et veikart), så skjønner man samtidig at de heller ikke har latt sin pretensiøsitet vike.

Varmt

Sammen med fast spakeknekt Nigel Godrich byr Radiohead her på noen særdeles utsøkt rolige og varme melodier. Først og fremst på de monumentale og nedtonede
låtene "A wolf at the door", "Sail to the moon" og den fantastisk vakre "I will" - kanskje platens aller fineste to minutter, der kun en gitar og Thom Yorkes vokal er fremtredende.

Melodisk

Det skorter ikke på den melodiske sansen på "Hail to the thief" - og i større grad enn man har opplevd fra dem i det siste, lar bandet melodien få en dominerende rolle. Og et par låter her har ekstreme melodiske kvaliteter. Singelen "There, there" og den herlige "A punch-up at the wedding" er to gode eksempler på dette.

Variert

Noen Aphex Twin-aktige referanser skinner gjennom også på dette albumet. Og kontrasten fra den helt rolige og organsike "I will" til den støyelektroniske "The gloaming" er stor, men på ingen måter upassende. Og noe av magien til "Hail to the thief" er den tidligere nevnte miksen av organiske toner og knitrende elektronikk - tidløst og nyskapende på samme tid. Samtidig har man åpningslåten "2+2=5", som utvikler seg til et gitarøs ikke langt unna "Creep" i uttrykk. Alt dette, altså, med et umiskjennelig Radiohead-stempel på seg.

Velkommen tilbake

"Hail to the thief" er på mange måter en slags "OK computer 2" og med dét også en slags
"Velkommen tilbake!"-beskjed til fansen som falt av lasset etter "Kid A"-utgivelsen. Med andre ord en plate både for nye og gamle tilhengere av 1990- og 2000-tallets viktigste rockeband, og en i samme slengen en monumental maktdemonstrasjon. Det kommer vel neppe som et sjokk på noen at denne platen vil trone høyt opp på årsbestelistene når 2003 skal oppsummeres.

av Jørgen Hegstad, musikkprodusent i Petre