Sigur Rós: "()" (Fat Cat / Playground)

Så, hva er det egentlig man har her? Jo, hovedingrediensene er som følger:
* Fire islandske gutter.
* Et selvpåhittet "språk" kalt "Hopelandish".
* Vanvittige, digre lydbilder i grenselandet organisk og kjølig elektronisk.
Hvis man forsøksvis skal forklare hva musikken høres ut som - vel, en blanding av psykedelisk rock og klassisk musikk - innspilt i verdensrommet. På "()" har de i tillegg tatt det pretensiøse helt ut; her finner man verken sangtitler eller tekster. All tolkning og opplevelse er, med andre ord, lagt i ørene på lytteren.

Tekstløs tårekatalysator

Det er like vanskelig for meg å skulle fortelle noe om "()" som det kommer til å være for programlederne å skulle fortelle hva albumet og sangene heter. Det jeg derimot kan gjøre, er å berette at dette er et av de CD-kjøpene du gjør i år som kommer til å levne sterkest inntrykk. For selv om vokalist Jón Thor Birgissons "håplandske" vokal ikke formidler deg noen tekst, så er hans røst og evne til å fullbyrde den stemningen instrumenteringen skaper såpass sterk at den lett får voksne (og litt yngre..) menn til å gråte. Da kan fyren riktignok le hele veien til banken dersom han egentlig synger om eksempelvis Bastøfergens økonomiske opp- og nedturer, men det får da heller bare være.

Fra mykt til voldsomt

Dette er ikke et album som er gjort unna i en håndvending. 71 minutter og åtte spor - derav de første fire er de som er "lettest" i uttrykk og de siste fire er større, mer progressive og nådeløse. Spor nummer fire er muligens det mest fullstendig vakre og suggerende stykke musikk du kommer til å høre på noen år, og spor seks og syv vil først sette deg sammen, dernest rive deg i stykker for så igjen å sette deg sammen.
OK, dette høres ut som det reneste vrøvl, men det må altså høres for å kunne gi noen slags mening.

Maktdemonstrasjon

"()" er en naturlig fortsettelse på det deres forrige album "Ágætis byrjun" (="en grei start") påbegynte. "()" er hakket mindre elektronisk, en del mer utflytende og tidvis voldsommere - men altså minst like storslagent og grenseløst vakkert, og nødvendig i enhver platesamling. Sigur Rós fremstår mer enn noen gang som det mest innovative og egenartede som har kommet av "populærmusikk" de siste tyve årene, og "()" er en maktdemonstrasjon på alle måter.

Av Jørgen Hegstad, musikkprodusent i Petre. Og rørt til tårer.