Melankolsk Beck.

Beck: "Sea change" (Geffen/Interscope)

Etter å ha snublet seg over den temmelig banebrytende terskelen hiphop-møter-folkrock på sin gjennombruddssingel "Loser" fra 1994 har den nå 32 år gamle Beck Hansen eksperimentert med alle tenkelige musikalske hybrider. Og etter at han på seks album har utvist at han mestrer nærmest alle genre - country, blues, pop, rock, bossa nova, funk og soul for å nevne noen - virker det nå som om han har gått tilbake til sine musikalske røtter.

Stilrent og lavmælt

For "Sea change" er slettes ikke så eksperimentelt som man kanskje kunne vente seg
etter 1999s ekstravagante "Midnite vultures". Sammen med produsent Nigel Godrich (Travis, Radiohead, Pavement) har Beck med "Sea change" laget et fokusert og overraskende
snilt album, med inspirasjon og hovedfokus hentet fra seksti-og syttitallets folkrock og country.

Det har blitt et album som kommer til å favne om et mye større publikum enn hva han har klart før, både på grunn av den nevnte mangelen på eksperimentering, men spesielt fordi
han briljerer med et vanvittig godt låtmateriale. Dette har blitt et særdeles vakkert og nært album; nedstrippet til kun Becks vokal og gitar som hovedpunktene i lydbildet.

Et essensielt høstalbum

Riktignok er melodiene på "Sea change" langt fra umiddelbare, men for et lyttevennlig publikum kommer dette albumet til å stå igjen som et av de store høydepunktene fra 2002. Og ved siden av
Wilcos "Yankee hotel foxtrot" og Granadas "Takes a lot of walking"; vil Becks nyeste mesterverk være det eneste du trenger som lydspor til høstmelankolien dette året.

Av Jørgen Hegstad, musikkprodusent i Petre.