Mørk og farlig nå

Jaga Jazzist gjør det vanskeligere både for seg selv og lytterne med oppfølgeralbumet til “A Livingroom Hush”. ”The Stix” er preget av stor eksperimenttrang og intrikate låtoppbygginger. Resultatet er en plate med en mørk og farlig tiltrekningskraft.

Har søkt nye kilder

Det ligger i 11-mannsgruppas (eller var 10-mannsgruppa? Hørte vi ”åtte-mannsgruppe?) natur at de stadig søker nye kilder og uttrykk. Horntveth-søsknene og deres uhyre musikalske vennegjeng har bare kommet fram til album nummer tre, men det er som om man allerede har vært med dem på en lang, fargesterk reise. Enhver liten klubbkonsert med Jaga kan oppleves som en tripp til det hinsidige jazzland. En periode seilte de opp som landets nye partyband, men selvsagt måtte de ta en drøy sving mot venstre for å riste av seg det stempelet.


De siste gangene jeg har sett de live har de bydd på intense, dypt søkende og utfordrende sett.

Legger lista høyt

Nå er ”The Stix” her, og det er selvsagt ingen lettvekter det heller. Jaga legger lista høyt, så høyt at de står i fare for å miste mange av de drøyt 10 000 (!) som har kjøpt ”A Livingroom Hush” her til lands. Jaga ønsker å være et avantgarde-band, de identifiserer seg med artister - enten det er innenfor jazz, elektronika eller post-rock - som skyver på grensene. Tortoise, Aphex Twin og islandske Mum er åpenbare ledestjerner for Jaga i 2002. ”The Stix” er rikere på programmeringer enn forgjengeren. Martin Horntveth har adoptert en del av Mums varme knitrelyder, og parret med Coltranske blåsere og diverse sultne grooves skyver det plata framover.

Godbit på godbit

Det åpner med den smattende, sørgmodige ”Kitty Wü”, før det glir over i den smygende reiseskildringen ”Day”. Bilturer blir sjelden så grublende som denne. ”Another Day” fortsetter der ”Day” slutter, men både mer oppjaget og klaustrofobisk. Låtas klimaks er en forvrengt, forpint trompet i eruptivt humør. Det begynner for alvor å bli lummert i det ”Reminders” kommer tuslende. Det er noe skummelt over denne Jaga-plata, noe mørkt og uforutsigbart, noe man ikke helt har kontroll over. ”Reminders” er bunnløs sorg formidlet på ytterst poetisk vis. ”Suomi Finland” er grovere og mer groovy, en sju minutter og 28 sekunder lang mental ferd mot det ukjente. Det høres ut som det er en banjo som klukker ”Piknikk med døden”-aktig i bakgrunnen, men det er nok bare en av Horntveths programmerte godbiter.

Alt er fint

Fra siste halvdel av plata kan trekkes fram ”I Could Have Killed Him In The Sauna”, med dens tilforlatelige, nostalgiske pianoparti, Motorpsycho-aktige stryk og hamrende oppbygging. Vi aner en livevinner! ”Aerial Bright Dark Round” er lydsporet til en norsk skrekk- og grufilm med handling fra øy. Tittellåta avslutter ballet, med et ”mer av alt”-attakk på sansene som oppsummerer Jazzist-album nummer tre på en passende måte. Plata mangler nok en ”Airborne” eller en ”Animal Chin”, men har likevel nok gromlyd til å sikre Jagas posisjon helt i front av norsk musikkliv.

Av Håkon Moslet, musikksjef NRK Petre/mPetre