Nu metal er en særdeles omdiskutert sjanger. Mens tenåringsgutter kjøper den til topps på hitlistene - Linkin Parks "Hybrid Theory" var fjorårets mestselgende i USA - møtes scenen med forakt fra kritikerhold.

Testoteronrock

Fenomentet er ikke så vanskelig å forklare. Der musikkjournalister på begge sider av atlanteren hører oppgulp av forslitte hip hop-grooves, tungpusten post grunge og markedstilpasset autoritetshat, hører 13-åringer i Wisconsin og på Sunndalsøra generasjonsbetinget testosteron-rock de kan plage foreldre og lillesøstre med. Dette har gjort Limp Bizkit, Linkin Park og P.O.D. til bestselgere.

Har fornyet seg

Korn la grunnlaget for hele sjangeren med sitt debutalbum "Korn" (1994). "Untouchables" er deres femte album, og det første på tre år. Mens resten av nu metal-eliten i stadig større grad ser ut til å male seg inn i et formelbasert hjørne, har Korn klart å fornye seg selv. Det gjør de ved å stjele flitig fra sine 80-tallshelter - og ved å komme opp med et lydbilde som er mer storslagent, mer brutalt og mer melodiøst enn tidligere.

Millioninvestering

Korn og deres plateselskap har visstnok brukt tre millioner dollar på å lage dette albumet. En vanvittig sum, selvfølgelig, men "Untouchables" låter "state of the art", med kjølige, brønndype og elektronisk finslepne låter. Produsent Michael Beinhorn huskes for feite produksjoner som Soundgardens "Superunknown", Ozzy Osbournes "Ozzmosis", Holes "Celebrity Skin" og Marilyn Manson "Mechanical Animals".

Depressivt og troverdig

Det er blytung luksusmonster som kommer krypende ut av høytalerne og kaster seg over deg. Motstand er nytteløst. I tillegg har de vokalist Jonathan Davies som med sin desperasjon og uforutsigbarhet gir Korn en helt annen troverdighet som "de fremmedgjorte ungas band". Sistnevnte budskap er noe overtydelig på platecoveret, fylt opp av nitriste, forlatte og ulykkelige 10-åringer. Men tili alle tider har det vært livsnødvendig for metal-band å fortelle at de står på kidsas side.

Majestetisk lyd

Korn har alltid handlet mer om lyd enn om låter. Og det har vært greit. På "Untouchables" får man imidlertid både et monster-sound og melodiøse låter. "Here To Stay", åpningslåta og singelkuttet som nylig ble lagt inn på Petres b-liste, er det beste eksempelet. Men det ligger også en majestetisk melodiøsitet over låter som "Make Belive", "Hollow Life", "Thoughtless" og "One More Time".

Preget av 80-tallet

Davies lener seg tungt på sin favorittbølge fra 80-tallet, new romantic. Og på plata hører man tydelige spor etter eksempelvis. Slik sett føyer Korn inn i det som synes som den aller tydeligste bølgen i musikkåret 2002: lån fra et 80-tall som lenge var absolutt tabubelagt.

Av Håkon Moslet, Musikksjef NRK Petre/mPetre
På nett av Vilde Batzer, NRK Upunkt