P1-regjeringa 3_1
Her er du: NRK.no > NRK P1 > P1-regjeringa Sist oppdatert 21:45
 

- Oppgaven foran dere er formidabel

- Ved en så høytidelig anledning som denne får jeg si: Ærede P1-regjering. Kjære landsmenn. Slik åpnet NRKs Bjørn Hansen P1-regjeringa torsdag. Les hele talen her.

Publisert 16.06.2005 15:46. Oppdatert 17.06.2005 09:18.
SE OGSÅ:
ALT OM:
Av Bjørn Hansen

Se også: - Kjemp for retten til å være stygg og fet!

BILDER: P1-regjeringa

På vegne av Norsk Rikskringkasting er det en glede å ønske folkets utpekte representanter til Sem Gjestegård, som har huset så mange viktige sammenkomster i fortid og nåtid.

Oppgaven foran dere er formidabel. Dersom vi ser tilbake på de siste 100 år, skjønner vi hvilke omveltninger som har skjedd både i Norge og i verden omkring oss.

Norge ble en fullt ut selvstendig nasjon for 100 år siden. Vi har gjennomlevd to verdenskriger, en av dem opplevde jeg selv som barn i et okkupert land. Vi har sett levestandarden stige dramatisk, og med den helse og livslengde.

Jeg tror også vi er et lykkeligere folk enn for 100 år siden, i hvertfall er ikke bekymringen om vi skal ha mat på bordet eller sko til barna det som plager oss mest.

Vi har alle en liten gjenstand i lommen som for 25 år siden ble kalt communicator i science fiction-filmer. I dag kaller vi den mobiltelefon.

Vi har sett mennesker på månen, og vi kan forflytte oss jorden rundt på 24 timer. Selv ikke Jules Verne forestilte seg det - han skrev om Jorden Rundt på 80 dager.

Men mye er gammelt. Også for 100 år siden hadde vi telefon og elektrisk lys noen steder i landet. Bil og fly var nettopp oppfunnet, jernbanen hadde rullet og gått i over 50 år, og vi hadde både Storting, regjering og parlamentarisme.

Men stemmerett for kvinner fikk vi først i 1913. Og alderstrygden i 1936.

Det mest revolusjonerende i dagens hverdag er vel den digitale utvikling som setter oss i stand til å nå alle verdenshjørner med et tastetrykk.

Dagens unge kan knapt forestille seg et liv uten PC. Selv var jeg sju år gammel før jeg hørte radio. Verden er kommet oss nærmere. I mellomkrigstiden fantes det norske politiske partier som advarte mot kommunikasjoner til Danmark fordi man fryktet en uheldig innflytelse på den norske befolkning. Og sannelig, to ganger har folket sagt nei til medlemskap i EU, der Danmark er med. Nordmenn holder fast på sitt.

Hva så med fremtiden? Hvilke muligheter har vi til å skape et bedre samfunn både her hjemme og ute i verden? For hver enkelt av oss er en god helse kanskje det beste vi har.

Levealderen stiger med medisinske nyvinninger, og alt tyder på at hver enkelt av oss i fremtiden kan leve lenger. Eller kan vi det? Vi opplever nye sykdommer som medisinsk forskning leter etter botemidler mot. HIV-viruset er det mest kjente eksempel. Mange farlige bakterier er blitt resistente overfor antibiotika.

Vil fremtiden bringe oss en tilværelse der sykdommer og epidemier vinner kappløpet mot medisinske fremskritt? Eller vil moderne medisin kunne holde liv i oss til vi ikke orker mer av ren og skjær alderdom?

Og hva med selve lykken i livet, for ikke å snakke om kjærligheten? Vil vi trives med et liv der forskere, spesialister og politikere løser våre problemer, mens vi ligger på rygg får våre behov tilstredsstilt gjennom en plastslange? Hva slags samfunn vil vi ha? - for dette er også et valg.

Dessuten: Ønsker vi å bli materielt rikere enn vi er i dag? Hvor mye skal gå til oss selv, og hvor mye til fellesskapet?

Vi kan også velge våre familieforhold og vår vennskapskrets. Mye tyder på at venner i stigende grad fortrenger familie. Det avspeiler seg også i en gallopperende skilsmissestatistikk. For 100 år siden var skilsmisser nesten ukjent.

Går vi inn i et samfunn med flere bytter av partnere gjennom livet, eller kan det monogame ekteskapet vinne tilbake tapt terreng?

Og hva med barna, dine barn, mine barn, våre barn, og de barn vi måtte ha privat, som vi sier nordpå? Hvordan vil skiftende familieforhold virke inn på deres oppvekst og oppfatninger.

Vil de reagere med forferdelse på den nåværende generasjonens lauslivnad, og skape et fremtidig samfunn med strenge moralske kodekser? Vil barn i fremtiden være foreldrenes ansvar, eller vil de bli overlatt til mer eller mindre profesjonelle oppdragere, gjennom 24-timers barnehager, skoler og fritidsaktiviteter som er kjøpt på det åpne marked?

Og bestemor og bestefar? Skal de ut på anbud til dem som kan gjøre pleiejobben billigst for oss? Spørsmålene ligger ikke inn i en fjern fremtid. De er her nå. Og dere skal ta stilling til dem. Og husk en ting, i en regjering er det farlig å ta dissens. Da sprekker gjerne regjeringen. Dere har 48 timer på jobben.

Det jeg har snakket om hittil, er problemer som vi kan gjøre endel ting med innenriks. Ute i verden er Norge en flekk på kartet. Men også vi kan gjøre en forskjell i internasjonalt arbeid. Vi bruker store ressurser på vårt forsvar og forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er etter min oppfatning riktig og nødvendig. Men den store forskjellen kan Norge bidra til gjennom humanitær innsats.

Vi kan med våre enorme overskudd av oljepenger gi noe tilbake i form av vaksiner til barn, vi kan bidra til å bekjempe AIDS-epidemien, vi kan skaffe rent vann til millioner, vi kan gi barn og unge utdannelse, vi kan stanse miljø-ødeleggelser - listen er uendelig. Spørsmålet er: Vil vi?

Vil vi også som folk ta på oss forpliktende ansvar, er vi villig til å underkaste oss andres beslutninger, eller vil vi sitte som en snill og rik julenisse oppunder Nordpolen og dele ut noen milde gaver i ny og ne? Det er ikke bare spørsmål om hvilken verden vi ønsker oss, men hvilken verden vi er villige til å arbeide for.

Og med disse ordene ønsker jeg P1-Regjeringen til lykke med to ord: Stå på!

Statsråd er satt.

LENKER
Siste saker:
Flere saker: ALT OM P1-REGJERINGA

 
30 SISTE P1-REGJERINGA
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no