På ukjente dybder

– Det er så utrolig mye vi ikke veit om livet på bunnen av Mjøsa, sier ferskvannsbiolog Morten Kraabøl.

To ganger har han studert bilder som har kommet opp fra dypet i Norges største innsjø via et kamera som er festet til en fjernstyrt ubåt. Aldri har noe levende menneske vært i nærheten av å dykke ned de drøyt 400 meterne som skiller den mudrete bunnen fra dagslyset. Det er fullstendig mørke der nede og det er konstant fire-fem grader. Det er lite grunnlag for liv.

– Dette er et slags motsatt Mount Everest. Vi veit mindre om dette området, enn vi gjør om månens overflate, sier han.

Men bildene fra undervannsbåten har i det minste gjort oss litt klokere.

– Jeg tenkte «den var rar»

Hornulka ble oppdaga i Mjøsa på slutten av 1970-tallet. Den ble trukket opp med garn fra ca. 70 meters dyp da Norsk institutt for naturforskning (NINA) var ute for å undersøke fiskelivet.

– Jeg trakk opp garnet og husker at jeg tenkte «den var rar», da vi fant den, men jeg trodde det var en steinsmett (red.anm.: en fiskeart som allerede var kjent og som kan ligne på ei ulke). Vi la den i fryseren sammen med de andre fiskene, vi ikke hadde tid til å se på den med det samme, sier Odd Terje Sandlund.

Nå som da jobber han som forsker i NINA. Han forteller at det først var noen uker senere, da han leste i et kanadisk tidsskrift om ferskvannsfisk, at han skjønte hva han hadde funnet.

– Jeg sendte den til Sverige og fikk bekrefta at vi hadde funnet ny art. Da ble det veldig gøy. Det er tross alt ikke ofte man oppdager nye arter i Norge, sier han.

Senere samme høst trakk Sandlund garnet fra 150 meters dyp sør for Skreia for å se om de kunne få tak i noen ulker. De hadde så store forhåpninger at de tok med en journalist på turen.

– Vi dro opp garnet og fikk opp et par stykker. Disse var også vesentlig større enn den første jeg fant. Journalisten som var med fikk være vitne til en liten lykkedans, for denne gangen visste jeg med en gang hva vi hadde fått opp, sier han.

Men så stoppet undersøkelsene opp.

Ble «fanget» i innlandet

Vi vet at hornulka, i likhet med de fleste andre fiskeartene som lever i Mjøsa, ble «fanget» her etter siste istid. Det lå en tjukk og tung iskappe over hele Skandinavia og på grunn av tyngden ble hele landområdet presset ned.

Østlandet lå omtrent 150 meter lavere da enn det gjør nå og det vi kjenner som Østersjøen var del av et større hav.

– Men når snøen så begynte å smelte, rant det store mengder ferskvann ut i havet og skapte brakk- og ferskvannsstrømmer. Strømmene ble til vandringsveier for fiskearter fra Sør-Europa, sier Kraabøl.

De beste svømmerne svømte langt inn i det norske innlandet, men så begynte landet å heve seg. For eksempel er Sarpefossen nå en vandringsbarriere, men for bare noen få tusen år siden lå den under vann og området var en del av en vandringsvei for blant annet laks som vandret langt opp i Østerdalen. For artene som ble «fanget» av det stigende landet ble det en kamp om å tilpasse seg – eller dø.

Det er 10.000 år siden siste istid og hornulka har brukt tiden godt.

– Hornulka har i aller høyeste grad tilpasset seg sitt «nye» liv på dypet, mens vi jo vet at det ikke finnes laks i Østerdalen. Den klarte ikke omstillingen, sier Kraabøl.

Første bilder fra 400 meters dyp

Høsten 1999 var NRK med da bunnen av Mjøsa skulle undersøkes etter omfattende dumping av avfall. En undervannsbåt ble brukt for å se ned på bunnen og for første gang fikk vi innsikt i hvordan det ser ut på 400 meters dyp i Norges største innsjø.

Bildene som kom opp til overflaten var helt unike. Det var ikke bare forurensing man fikk se på bunnen, men også liv.

– Det har dukket opp en ny verden, sa en litt forbløffet Kraabøl til NRK den gangen.

Ingen hadde fram til da vært dypere enn 100 meter ned i Mjøsa, når man går ytterligere 300 meter ned, er man under havnivå. Det var ikke forventet å finne så mye liv.

– Det var mye mer liv her enn vi trodde, sa daværende forskningssjef i Norsk institutt for naturforskning (NINA), Jostein Skurdal, mens han fulgte bildene med store øyne.

• Her kan du se hele innslaget fra Schrödingers katt sendt i februar 2000.

– Ikke interessant for noen

I etterkant av det første dykket jobbet forskerne i NINA med materialet. De skrev en artikkel om den pigmentløse ulkebestanden i Mjøsa og kom fram til at det nok finnes rundt to millioner av dem nede i mørket.

De fant tilbake til arbeidet Sandlund hadde gjort på slutten av 70-tallet, men det ble med det.

– Når man legger penger i forskning, så er det rettet mot arter der det enten er økonomiske eller rekreasjonsmessige ressurser å hente, sånn som ørret og laks i innlandet og kommersielt fiskeri langs kysten, sier Kraabøl.

Hornulka ble ikke sett på som noen ressurs for noen og forble derfor et lite mysterium.

– Det er så mye vi gjerne skulle ha visst om dem. Så enkle ting som for eksempel hva de spiser og hvem som spiser dem, sier Kraabøl.

Nye bilder fra 400 meters dyp

Høsten 2017 er NRK igjen ute på Mjøsa for å filme under vann. Denne gangen i forbindelse med opptakene til dokumentaren «Magiske Glomma». Nå er det den lille ulka som skal spille hovedrollen.

– De dype områdene av Mjøsa og andre innsjøer er jo noe av det siste vi kan si at er uberørte områder. Mjøsa er også en såpass ung innsjø at det er veldig spennende å se på hvilke endringer som har skjedd med bestanden siden de forlot sine slektninger for 10.000 år siden, sier journalist og naturfotograf Geir Randby.

Bildene som ble tatt i 1999 var grumsete og utydelige, men viste tydelig at det levde fisk på bunnen. Spenningen var derfor høy mens ubåten var på veg ned.

– Vi visste at vi kom til å få se hornulka, men vi var jo veldig spente på hvor detaljert vi ville få se den, sier han.

Og så dukker den opp. Den pigmentløse fisken ligger oppå, og gjemmer seg i mudderet. Den lar ubåten komme tett inntil før den skyter fart og piler av gårde. Oppe på plattformen står Morten Kraabøl og ser på monitoren som viser bildene fra bunnen.

– Her er det ikke mange meter mellom hver hornulke. Disse bildene er altså så unike. Det er høyoppløselige bilder fra et sted som vi vet utrolig lite om, sier han.

Mens man måtte være godt kjent med undervannsbiologien for å tolke noe særlig ut fra bildene som ble tatt i 1999, er det ingen tvil om hva man ser denne gangen.

Utelukker ikke nye oppdagelser

Til tross for dårlig vær på overflaten, var det ro på bunnen. Det ga noen etterlengtede svar, men får oss også til å stille flere spørsmål.

– Det med øynene for eksempel. Vi vet nå at de beveger dem og derfor må oppfatte noe, men det er helt mørkt der den lever. Hva bruker den øynene til, undrer Morten Kraabøl.

Kan det tyde på at den vandrer til andre steder? Går den kanskje inn på grunnere vann for å gyte, spise eller overvintre?

– Det kan jo i så fall forklare at den har beholdt synet, sier Kraabøl.

Fargen er det også knyttet spørsmål til. Den ser helt hvit ut der den ligger i mudderet på 400 meters dyp, men er den egentlig helt hvit?

– Eller er den en kameleon? Vi vet det er flere fisker som er det, sier ferskvannsbiologen.

Den eneste måten å finne ut mer på, er å gjøre nye dykk og finne ut mer om de uutforskede områdene.

– Tror du det kan finnes ukjente arter der nede?

– Kanskje ikke arter, men det kan godt hende det finnes ukjente evolusjonære tilpasninger og det vil jo i så fall også være veldig spennende, sier Kraabøl.

Følg Mariann Sæthers padletur i Glomma-vassdraget i serien «Magiske Glomma» i NRKs nett-tv: