Mistenkt for sokketyveri, endte med halshogging

På den frosne myra i skogen i Løten står et stillas og venter på en drapsmann 25. februar 1876.

3000 mennesker står rundt for å se det som skal skje.

Så kommer han som starta sin kriminelle karriere med beskyldninger om å ha stjålet et par sokker. Kristoffer Svarbækken blir ført opp på skafottet.

Han får beskjed om å legge seg ned.

Et hugg. Hodet er skilt fra kroppen. En epoke er over.

I dag blir vi i Norge rystet over å lese om at Taliban straffer folk med dødsstraff i Afghanistan.

Vi, som 106 andre land i verden, har nå forbud mot det. Men i nesten alle samfunn i verden har dødsstraff blitt brukt for å straffe kriminalitet.

Sist vi gjorde det i fredstid var for 145 år siden.

I skyggen av storgården

Kristoffer Nilsen Svartbækken ble født 9. september 1804 på den lille plassen Svartbækken i Elverum.

Jorda familien bodde på tilhørte storgarden Grindalen gård, som lå med sin prakt på jordet rett ved elva Glomma.

Der bodde han med foreldrene og en yngre bror.

Da han var ni år endra alt seg for familien.

Mora døde. Faren fant seg en ny kone.

Kristoffer og broren fikk ikke bli en del av den nye familien, og måtte flytte til besteforeldrene.

Det var trange kår hos besteforeldrene som bodde i Elverum sentrum. De bodde rett under Christianfjeld festning som ble brukt for å beskytte Norge mot svenskene fram til midten av 1700-tallet.

Militæret skulle få en stor betydning for livet til Kristoffer mange år senere.

Som 12-åring måtte han ut i arbeidslivet som tjenestegutt og skomakerlærling.

Han var ingen dum gutt. Han ble konfirmert med karakteren «temmelig godt» og klarte å holde seg på rett side av loven til han passerte 20 år.

Da søkte han lykken som soldat ved Akershus festning i Christiania. Det ble ikke som han hadde tenkt.

Kristoffer blir stempla

I fem år var han en slags tjener for kaptein John Kløve ved Akershus festning.

Han holdt orden på sakene til offiseren. Det klarte han i to år.

Men en vinterdag i 1827 forsvant strømpene som kapteinen sa han hadde lagt på stolen.

Kristoffer Svartbækken ble beskyldt for å stjele strømpene. Han nektet, men ble likevel trukket 24 shilling av lønna si.

Fra da var han stempla. De andre så på han som en tyv.

Et par kamerater sa det var blitt borte fire spesidaler fra dem og Svartbækken fikk skylda. Han nektet, men de fant en del penger på han.

Han ble dømt til 25 dager i arrest.

Dagene endret retningen i livet til elverumsingen. Etter han hadde sona ferdig tok han flere tjuvpermer fra militæret.

– Det kan se ut til at han ga opp etter det, sa lokalhistoriker Odd Magnar Syversen i en radioreportasje i NRK i 1983.

Han hadde gått gjennom alle rettsdokumentene knytta til elverumsingen.

Etter dagene i arrest skal Svartbækken ha stjålet med seg 25 spesidaler fra en offiser, lommeuret til kapteinen og noen klær.

Så dro han hjem til Elverum.

Stjeler for å livberge seg

Der stjal han ei ku som han prøvde å selge til en bonde i Vang noen mil unna Elverum. Lensmannen ble tilkalt og retten dømte han til fem års straffarbeid for tjuvperm og annengangs tyveri.

Den kriminelle løpebanen hadde starta for unggutten.

Det tok ikke lang tid etter han ble sluppet ut før han ble pågrepet på nytt for å selge tjuvgods på brygga i Oslo. Dommen ble livsvarig tvangsarbeid. Men hvis han oppførte seg bra kunne han slippe ut tidligere.

I fengsel møtte han igjen broren sin. Broren var tatt for førstegangstjuveri.

De la planer om å starte et liv på rett side av loven når de kom ut. Hjemme ved Glomma der de vokste opp.

Begge søkte om benådning men bare broren slapp ut. Både presten og offiseren mente Kristoffer Svartbekken var forbrytersk av natur. Hver gang han slapp ut gikk det ikke lang tid før han ble tatt for nye straffbare handlinger.

Klarer seg i tre år

Først etter 14 år ble han benådet og fikk reise tilbake til Elverum. Han klarte å holde seg på rett siden av loven i tre år.

Så tok det slutt.

Han og en kamerat reiste til Nord-Østerdal og Røros. De stjal mat og penger og Kristoffer Svartbækken ble nok en gang dømt til livsvarig straffarbeid.

Men fordi han oppførte seg eksemplarisk i fengselet i Trondheim ble han nok en gang benådet. Han slapp ut etter 16 år.

Det tok ikke lang tid før han og en kamerat fra fengselet ble tatt på nytt. Denne gangen for å stjele en sau.

Da var han 63 år og ble dømt til sju års straffarbeid for å ha stjålet sauen.

De siste 46 årene hadde han sittet i fengsel i 41 år.

Men så langt i livet var han ikke dømt for å være voldelig.

Det endret seg da han slapp ut etter han passerte 70.

Voksne i Elverum var redd den høye litt lutrygga mannen med fippskjegg. Han ruslet rundt med lang mørk frakk og slagstøvler opp til knærne.

I den ene støvelen stakk et økseskaft opp.

– Han var en hissig kar, skal folk har forklart i lokale historier om Kristoffer Svartbækken.

Barna var ikke så redd han. Han solgte godteri, og noen ganger fikk de gratis sukkertøy av den gamle mannen.

Dagen da alt endrer seg

28. februar 1875:

Kristoffer Svartbækken er tilbake i Elverum igjen. På denne tiden av året er tettstedet ved Glomma samlingspunkt for handelsfolk fra hele landet. Det har det vært siden 1500-tallet.

Det er Grundsetmart'n.

Markedet holdes på eiendommen til storgården Gaarder. I et sentrum med vakre trebygninger langs elva.

Tross vinterkulda er det satt opp boder der østerdølene selger skinn, smør, og ost. Hedmarkingene selger korn, brød, kake og lefse. Gudbrandsdølene er der for å selge hester. Til og med handelsmenn fra Møre og Romsdal kommer for å selge tørrfisk og salt sild.

Den søte lukta fra honningkaker blander seg med den stramme lukta fra akevitt og den bitre lukta fra øl.

Etter noen timer ute i februarkulda søker folk inn i varmen på serveringsstedene.

Musikantene på trekkspill og fele konkurrerer mot høye stemmer og latter.

Folk samles ikke bare for å kjøpe og selge. De kommer for å møte andre de bare møter en gang i året.

Noen ganger gjør de det over et bord med altfor mange glass øl. Ofte ender det med slåssing.

Denne kvelden blir det langt alvorligere enn det.

Markedet lokker til seg mange tvilsomme personer.

Det har 19-åringen Even Dælin fra Stange blitt advart mot av foreldrene sine.

Han har kjørt korn til Trysil og stopper på markedet i Elverum på tur hjem. Lommeboka er tjukk av sedler fra oppgjøret.

Han sitter med en kamerat på et av serveringsstedene da en eldre lutrygga mann med skjegg og lang mørk frakk kommer bort til bordet. 19-åringen skjønner at den gamle mannen ikke har penger til mat. Han inviterer Kristoffer Svartbækken til å sette seg ned ved bordet og bestiller mat til han.

Svartbækken forteller at han skal til Husum som ligger ei mil vest for Elverum. Men han har jo verken hest eller slede. Even Dælin tilbyr han skyss siden han skal samme vegen.

Vennligheten overfor den gamle mannen skal bli skjebnesvangert for bonden fra Stange.

Mørket senker seg over markedsplassen da de to drar vestover med hesten og den blå sleden til Dælin. 19-åringen sier han skal stoppe ved en gård på vegen for at hesten skal få hvile og han sjøl skal få noe å spise.

Han spør om Svartbækken vil være med. Den eldre mannen takker nei. Han skal gå videre til en annen gård.

Sporene i snøen

Morgenen etter ser en bonde i Løten en blå slede og en hest stå ved gården. Men han ser ingen folk. Da han kommer nærmere ser han det ligger en pelsjakke tilsølt av blod i sleden. Han varsler lensmannen.

De følger sledesporene i snøen tre kilometer innover skogen fra Kongevegen. Gjemt under et lite grantre finner de 19-åringen død.

Hele panna er slått inn med ei øks som ligger ved siden av han i den blodige snøen.

Han ligger naken.

Vitner forteller at de har sett gutten sammen med en eldre mann med fippskjegg dagen før. Ei 12 år gammel jente kjente igjen den gamle mannen som han som selger sukkertøy i Elverum.

Lensmannen tar med 12-åringen til Grundsetmart’n for å se om hun kan peke han ut.

I den store folkemengden tar det bare fem minutter før hun peker ut Kristoffer Svartbækken.

Den gamle mannen blir pågrepet og ransaket. De finner ei lommebok med masse penger, med initialene E. Dælin.

Det er blod på klærne hans.

Politiet spør hvem han er, men han vil ikke si navnet sitt og sier at han ikke bor noe sted. Lensmannen holder han fram foran folkemengden og spør om noen vet hvem han er.

En mann gjenkjenner han og sier han leier rom hos han. På rommet til Svartbækken finner de en bylt med klær som han sier er sine. Men de er altfor små til den lange kroppen hans og de er tilsølt av blod.

Kristoffer Svartbækken blir fengslet for drap. Han nekter.

Prøvde å få hjelp av Kongen

I tingretten ble han dømt til døden for drap og røveri. Dødsstraff var egentlig avskaffet i Norge dette året.

Mellom 1842 og 1902 ble 188 personer dømt til døden, men bare 20 ble henrettet. De fleste ble benådet.

Svartbækken anket dødsdommen, men Høyesterett opprettholdt den. De mente måten drapet hadde blitt begått på var skjerpende omstendigheter. Det var det som skulle til for å bli dømt til døden.

Henrettelsesmetoden som ble brukt på 1800-tallet var halshugging med øks.

Den gamle mannen gjorde sitt siste forsøk på å unngå det. Han skrev brev til Kong Oscar i håp om benådning.

Men den norsk-svenske Kongen sa nei.

Flere tusen mennesker ville se på

25. februar 1876:

Et skafott er satt opp i skogen på Ekromstormyra i Løten. Like ved der drapet skjedde året før. 100 soldater er på plass for å passe på. Rundt plattingen står mellom 3000 og 4000 mennesker både barn og voksne og venter.

Det er sjelden halshogging i Norge for tida. Mange av de som har kommet har reist langt og overnattet på gårder i nærområdet for å få med seg det store som skal skje.

Noen yngre gutter har klatra opp i noen store furutrær ved enden av myra for å få bedre oversikt.

Så kommer en hest med slede mot myra. I den sitter Kristoffer Svartbækken. Han blir ført opp på skafottet og dommen blir lest opp.

Presten står klar for å gi han den siste velsignelse. Presten spør om han innrømmer at det var han som drepte Even Dælien.

– Ja, svarer Svartbækken.

Klokka 7.55 legger han seg på skafottet foran folkemengden. Han har hvitt tørkle foran øynene.

Presten ber Fader vår mens skarpretteren holder øksa diskre bak ryggen så ikke Svartbækken skal se den.

Et hogg, så blir det stille.

Synet av hodet som er skilt fra kroppen får noen til å besvime. Noen av ungguttene som har klatret opp i trær for å se bedre faller ned.

Hodet til Svartbækken blir holdt opp for tilskuerne.

Beskyldt for flere drap

Han var den siste nordmannen som ble henrettet i Norge i fredstid. Unntaket er oppgjøret etter andre verdenskrig.

Etter henrettelsen dukket det opp mistanke til Svartbækken om flere drap.

Ei kvinne som solgte varer på Dombås ble funnet død i en steinrøys en stund etter at Svartbækken hadde passert området på veg ned fra Trondheim til Elverum.

Flere av varene han solgte på markedet i Elverum var varer hun hadde hatt. Varene hadde han i en kiste som var lik den hun hadde hatt før hun forsvant.

En engelsk handelsreisende ble også borte etter at han hadde kontakt med han.

Svartbækken hadde en midlertidig jobb med å ro folk over Glomma. Engelskmannen ble rodd over elva av Svartbækken. Etter den roturen var det aldri noen som så han igjen.

Blir ikke glemt

På nordsiden av Løten kirke står en mosegrodd gravstein for seg sjøl ved steingjerdet.

Der ligger den siste som ble halshogd i Norge.

Etter henrettelsen ble han lagt i en enkel kiste og kjørt hit med hest og slede. Kista fikk ikke komme gjennom kirkeporten. Gjennom den porten kunne ingen morder komme.

Kista ble løfta over steingjerdet til gravplassen langt fra de andre som er begravet på kirkegården.

Det skulle gå mange år før det kom en gravstein der han ble gravlagt.

Nå er den på plass så han ikke blir glemt.

Men selv om det har gått 145 år har ingen blitt lagt i jorda i nærheten av han.

Kildehenvisning:

Lokalhistoriker Odd Magnar Syversen, radioreportasje i NRK 13. mai 1983

Espen Skjærbakken, Løten historielag/Anno museum

Peder Talbak, Kristoffer Svartbækken, En tragisk menneskeskjebne, 1958

Norsk biografisk leksikon

Justismuseet