Nasjonalparker til salgs

– Velkommen til Viewpoint Snøhetta! Her står du faktisk på ei nedlagt gruve!

Ordene kommer fra en entusiastisk naturveileder, Espen Rusten fra Dombås. Han arbeider med å formidle kunnskap om naturen på Dovrefjell. Han er klar i blikket og godt kledd i det kalde høstværet, med mørkeblå klær med logo fra Statens Naturoppsyn (SNO).

Dovrefjell er kjent for Norges eneste bestand av moskus, men også villrein, fjellrev, falk, bjørn og jerv lever her. Det er også mange spor av menneskelig kultur, fra steinaldermenneskets jakt på villrein til 1900-tallets skytebaner og gruvedrift.

– Jeg kan snakke i vei om hvor reinen beiter og hvor fort moskusen løper, men det er først når jeg kobler på det menneskelige, altså hvordan menneskene her har levd sine liv og hvordan de har utnytta naturen i området, at folk virkelig våkner opp og lytter, sier han, og peker bort på fyldige informasjonstavler om historie og kulturspor.

Viktig merkevare for Norge

Norge har i 2015 over 40 nasjonalparker, hvorav Dovrefjell, Rondane og Jotunheimen er de mest kjente. Tanken har vært å lage nasjonalparker for å bevare naturen, med inspirasjon fra USA og Europa.

Men noe har vært helt annerledes i Norge; parkene har i motsetning til andre land i liten grad blitt brukt til å markedsføre norsk natur, og det har vært en tankegang om at det skal være så liten menneskelig inngripen i parkene som mulig. Unntaket har vært Den Norske Turistforening sitt nett av stier og hytter.

– Satt på spissen; du skal være spesielt interessert og særlig godt informert og vant til å ferdes i naturen for å velge nasjonalpark som en del av reisen din, skriver direktør i Miljødirektoratet, Ellen Hambro i bloggen sin.

Hun forteller i vei om det som kan ses som et helt paradigmeskifte i forvaltningen, hvor ord som «verdiskaping» og «merkevarebygging» nå blir hyppig brukt.

– I veldig mange andre land er nasjonalparkene turistattraksjon nummer én, og markedsføres ut mot det internasjonale markedet, sier Hambro til NRK.

Dette er en ønsket utvikling også i Norge, fra miljømyndighetenes side. Tidligere i år ble det derfor lansert en egen besøks- og merkevarestrategi for nasjonalparkene; hvor målet er at flere skal ha parkene i sin bevissthet, at flere skal bruke dem, og at reiselivet og det lokale næringslivet skal benytte parkene i sin kontakt med turister. Nasjonalparkene skal rett og slett bli en stor merkevare for Norge.

– De er nasjonens perler og vi skal ta godt vare på dem, men det er slik at vi ønsker at de skal gi muligheter for lokalt næringsliv som hoteller, gardsmatutsalg, restauranter og så videre. Det vi håper er at de skal tjene penger på nasjonalparkene, og at det skal gi varige arbeidsplasser, sier hun.

Pengemaskiner i nasjonalparkene?

Men ord som «markedsføring», «verdiskaping» og «besøksstrategi» klinger ikke like godt for alle. En av dem er Nils Faarlund fra Toten. Faarlund startet Norges Høyfjellskole i Hemsedal i 1967, og i 1972 var han initiativtaker til å etablere friluftsliv som høgskolestudium ved Norges idrettshøgskole.

Nils Faarlund er opptatt av det genuine friluftslivet og verdien og viktigheten av stillhet. Han er en kjent kritiker av ressursbruken i det moderne samfunnet og praktiserer selv det enkle friluftslivet.

Han frykter det han kaller «pengemaskiner» i norske nasjonalparker, og at det vil gå mot en retning av nasjonalparkene i USA. Der fungerer det slik at en liten del av parken blir tilrettelagt for et stort publikum, mens andre deler får et strengere vern.

– Det blir en slags utstillingsmontre for den naturen som har fått være seg selv. Riktignok - i de indre delene av nasjonalparkene er det strenge restriksjoner, men de ytre delene har blitt det rene tivoli, sier Faarlund.

Han mener at vernet i de norske nasjonalparkene til nå har blitt tatt alvorlig, men at det er svært truende hvis den omtalte verdiskapningen fører til at det blir turistmaskiner.

Ellen Hambro i Miljødirektoratet er ikke enig i kritikken fra Faarlund, og tror ikke det vil bli amerikanske tilstander i norske nasjonalparker. Hun forklarer at det tvert i mot er et politisk mål at det skal være verdiskapning i tilknytning til Nasjonalparkene.

– Erfaringene viser at vi kan få til dette på en god måte, uten at det går på bekostning av verneverdiene. Vi ønsker heller ikke at denne flotte naturen skal være en museumsnatur som er hemmelig, men at flere mennesker skal ta del i og være stolte av den flotte naturen vår, sier hun.

Sti for barnevogn og rullestol

Vi går innover den tilrettelagte stien fra parkeringsplassen på Hjerkinn. Stien er bred og fin, og passer for både rullestolbrukere og barnevogner. Med jevne mellomrom tråkker vi over store skiferheller med korte inskripsjoner som forteller hvordan menneskene har brukt Dovrefjell.

– Vi fikk en historieprofessor til å lage tekstene til skiferhellene, med bestilling på at hver tekst skulle være på maks 80 tegn. Kort og konsist, og dermed lettere å oppfatte, forteller Jo Skorem.

Han er en av initiativtakerne bak Viewpoint, og er daglig leder for Villreinsenteret som drifter attraksjonen. Han forteller engasjert om prosjektet mens vi vandrer videre opp den halvannen kilometer lange stien.

Etter rundt et kvarters gange kommer vi fram til selve Viewpoint, og Snøhetta-panoramaet viser oss et lite sekund sitt sanne, imponerende jeg før det forsvinner i tåka.

Foran oss ligger fjellet - med høstfarger, snø på toppene, elver, setrer - og et nedlagt skytefelt. Det er flere som har tatt turen opp til utsiktspunktet i det friske høstværet.

– Litt sånn turistfelle, egentlig, sier Jan E. Olsen fra Trondheim, som tar lunsjen sin på Viewpoint på vei til Oslo.

– Det er jo veldig fint laget og slik, men det er tydelige spor etter skytefeltet rett i forgrunnen, og det kunne vært penere å se på.

Anne Ragna Aarlie, som også tok en pause fra en lang biltur ved å gå opp til attraksjonen, er mer begeistret.

– Jeg hadde lest om det i avisa, og tenkte at jeg ville se det selv. Det er flott her, for en utsikt, sier Aarlie, og tar en ekstra kikk på et utstilt kranie av en moskus.

Selve Viewpoint er i bunn og grunn et lite, rektangulært bygg, designet av Snøhetta arkitekter. Bygget har vunnet flere internasjonale priser for god design, og det dukker stadig opp besøkende som har lest om bygget i arkitekturmagasiner.

– En amerikaner jeg møtte her sa at han fikk følelsen av å være midt i et postkort, forklarer Jo, mens han setter seg på trebenken inne i bygget. Vis a vis er det vinduer fra gulv til tak som rammer inn panoramaet mot Dovrefjell og Snøhetta.

Frykter at besøksstrategi går ut over seterdal

Viewpoint Snøhetta er et eksempel, og miljømyndighetene ønsker seg flere slike attraksjoner i randsonene av nasjonalparkene. Men - det koster penger. Dovrefjell er en av pilotene i besøksstrategien, og det lå i bestillingen fra direktoratet at det måtte satses - altså at den lokale nasjonalparkforvaltningen måtte bruke en god del av sine midler til piloten. Dermed ble det mindre penger til andre, allerede igangsatte tiltak.

Et eksempel er beiteprosjektet i landskapsvernområdet Grimsdalen i Dovre. Prosjektet, som har fått tilskuddsmidler fra kommunen, fylkesmannen og nasjonalparkforvaltningen, skulle holde landskapstypen dannet gjennom 600 år med beiting og setring i hevd.

– Det er mye spesiell botanikk, og mange rødlistearter som nettopp krever aktiv beiting for å ha optimale vekstvilkår, forteller leder for organisasjonen Grimsdalen gjennom ti år, Ellen Anne Bergseng.

Tilskuddet, som har ligget på rundt 200.000 de siste årene fra nasjonalparkforvaltningen, har gått til å leie inn tilsyn for dyra og til de botaniske registreringene.

Men i høst kom beskjeden om at tilskuddsmidlene for årets sesong blir redusert med 160.000. Det gjør at hele prosjektet, som det har tatt år å bygge opp, ifølge Ellen Anne vil bli ødelagt.

– Vi synes det er flott med besøkstrategi, og forstår at det er viktig å bruke penger på dette. Det som er synd, er at det ikke blir penger nok til begge deler. Hvis vi ikke får mer penger enn dette til neste år, så vil vi måtte gi opp hele prosjektet. Da mister Grimsdalen raskt sitt særpreg, forklarer Ellen Anne.

Tine Sundtoft: – Opp til Nasjonalparkstyret å styre pengene

Ellen Hambro i Miljødirektoratet svarer at de gjerne skulle fått mer penger til både skjøtselsprosjekter og til besøksstrategi, men at de må forholde seg til de økonomiske rammene Stortinget setter.

Miljøminister Tine Sundtoft mener det er feil at bevilgninger til besøksstrategiene går på bekostning av skjøtsel.

– Saken det vises til gjelder prioriteringer etter tildelinger som skjedde fra budsjettet for 2015. Tiltak i verneområder er en post hvor innmeldte behov fra nasjonalpark- og verneområdestyrene er dobbelt så store som tildelingen på posten. De må derfor nøye prioriteres, skriver hun i en epost.

Sundtoft forklarer videre at det ble satt av rundt 4,5 mill kr på posten for å komme i gang med tiltak i 2015 under den nye merkevaren, bl a i Rondane. Dette medførte at det ble mindre midler til andre tiltak.

Bengt Fasteraune er styreleder i Rondane-Dovre Nasjonalparkstyre, og han forklarer at de måtte redusere på midler til andre prosjekter da de ble pilot i besøksstrategien.

– Vi ble lovt mer penger, og det fikk vi. Men de var øremerka besøksstrategien. Dermed måtte vi redusere pengene til andre ting - blant annet Grimsdalen, forklarer han.

Fasteraune legger til at Grimsdalen fortsatt er et prioritert prosjekt for styret, og at de vil bruke penger der så raskt de får midler de selv kan bestemme over.

Ønsker mindre trafikk på sårbare punkter

Tilbake på Viewpoint Snøhetta strømmer turistene på. Det er høstferie, og mange tar turen oppom når de likevel passerer Dovrefjell i bil. Både Jo og Espen innrømmer at mer besøk nettopp er det de ønsket med attraksjonen; det er sårbar natur på Dovrefjell - og ikke minst er den sky villreinen viktig å ta vare på slik at bestanden vil bestå også i framtida.

– Ved å geleide folk til spesielle punkter som her på Tverrfjellet, hvor Viewpoint Snøhetta er plassert, er tanken å legge til rette for besøk i områder som tåler mye ferdsel, kontra mer sentrale områder som er mer sårbare med tanke på for eksempel villrein, forteller Espen.

En annen tanke er at utsiktspunktet skal være for alle. For barnevogner, rullestoler, små barn og eldre. Avstanden er overkommelig, stien jevn og bred. Det er også tilrettelagt en lengre rundløype for dem som vil gå lenger, her er stien naturlig og ikke tilrettelagt på noen måte.

– Det vi ønsker å se videre på, er kunstinnstallasjoner nærmere E6. Vi håper at vi kan innrette noe av det slik at folk selv kan reflektere over det de ser og spørsmål vi stiller knytta til natur og dyra som lever her, sier Jo.

Både han og Espen har tro på at folk selv kommer med svarene.

– Slik kan kanskje folk selv få en bevissthet rundt hvordan vi skal ta vare på naturen og dyrelivet - og bidra til nettopp det, sier de.