Det er juni 2019. Anders Porsanger er på tur ved Tanaelva. Like ved et tre ser han en flokk måker, og de koser seg. Det er kråkeunger de koser seg med. De har plyndret et rede.

Han går bort. På bakken ligger en liten kråkeunge. Han snapper den til seg og putter den i lomma. Redder den fra måkene.

Den bitte lille fuglen får bli med ham hjem til huset i Skiippagurra. Den får navnet Himpompæle.

– Sønnen min var umulig å målbinde da han var liten. Han hadde svar på det meste, men dersom han ble sittende fast svarte han Himpompæle. Da var det de andre som ble svar skyldig. Også er det jo et fint ord å rope, sier 86-åringen.

Den lille kråkeungen flytter inn i en bolle som Anders har lagt en klut nedi. Det blir et slags rede. Når han spiser frokost, eller drikker kaffe har han «redet» på bordet mens han snakker rolig til den lille gjesten sin.

Han venter spent på om fuglen vil ta i seg mat.

Kråker er smarte dyr

Nest etter oss mennesker, er sjimpanser det smarteste nålevende pattedyret på jorda.

– Men kråker klarer en del ting som sjimpanser ikke kan, så det er ingen tvil om at de er svært intelligente, sier Geir Sonerud.

Han er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og har forsket på kråkefugler.

– Hjernen til kråkefuglene er ganske stor i forhold til størrelsen på kroppen og det kan ha noe med saken å gjøre. De observerer og lærer fort, sier Sonerud.

Han forteller om forskning gjort i USA der det er helt tydelig at kråker kan skille ansikter fra hverandre. De knytter også følelser til ansiktene og kan bære nag til personer de av en eller grunn ikke liker. Hvis de for eksempel har blitt fanget og merket.

– Det mest spesielle er kanskje at flere år senere kunne kråker, som ikke var med i den opprinnelige studien, vise samme typen adferd mot de samme personene. Så det er tydelig at de har fortalt det videre, sier Sonerud.

Forskeren har tidligere vist hvordan kråker på Bygdøy har lært seg å plukke nøtter og slippe dem i bakken for at de skal sprekke. Det kan du få et gjensyn med her.

«Kråkemamma»

Lille Himpompæle har livskraft. Den spiser seg stadig større og holder matfar Anders med selskap. Når han snakker til den, vender kråka seg mot ham og han er sikker på at kråka også har behov for å ha kontakt med noen.

Tror kråka at den gamle mannen er mammaen sin? Kanskje.

Anders henter ikke insekter til den lille skapningen, men forer den med kokte eggeplommer den første tida.

– En dag hoppet den ut av redet sitt og ned på gulvet. Det var da jeg måtte begynne å sikre alt jeg har. Den er veldig aktiv.

Viktige gjenstander gjemmes i ei verktøykasse. Briller, nøkler og fjernkontrollen er fristende for den unge kråka. Den vil leke med – og gjerne gjemme bort – alt den klarer å ta med seg.

Møblene dekkes med plast. Hyller dekkes for. Anders har vunnet flere klasseseire i Birkebeinerrennet og pokalene hans skal ikke bli offer for den lekne Himpompæle.

Kjøkkenet holder den seg unna, den liker ikke å gå gjennom perleforhenget i døra. Men på badet plasker den flere ganger om dagen i ei balje i badekaret, før den setter seg til å vagle på TV for å tørke fjærene sine.

Kaffeslabberas

Kråka er fri, men den følger etter Anders hva enn han driver med. Skal han luke, er den med. Skal han skifte dekk, er den med. Skal han ut og kjøre ATV, prøver den å stikke av med nøklene.

– Det er rart. Jeg har hatt både katt og hund. Og en gang en tam rev, men aldri har jeg hatt en bedre dyrevenn enn denne kråka.

Den er med på alt. Den aker til og med i snøen hvis matfar lager en liten bakke til den.

– Det er jo folk innom her og snakker med den, men jeg tør ikke fortelle om alt den gjør. Da vil de tro at jeg lyver, sier 86-åringen.

Anders snakker mye med kråka. Hele tiden med den samme, rolige stemmen. Den kan bare ett ord på norsk, det er «nei». Ellers går praten på samisk.

Selv om Himpompæle ikke prater så mye tilbake, er det tydelig at de to forstår hverandre. Når Anders roper at det er kaffe, kommer kråka raskt rundt hushjørnet. Den vet at det er noe godt i vente.

– Jeg har en gammel lekekopp. Den får Himpompæle noe godt i, mens jeg drikker kaffe. Kaffe liker den nemlig ikke, selv om den stadig prøve å stikke nebbet oppi for å prøve.

Like god stemning er det ikke når de har kaffegjester. Kråka setter seg alltid mellom Anders og gjesten. Sitter de ute på terrassen, flyr den som oftest av gårde etter hvert. Setter seg på telefonlinja. Er den sjalu?

Leker for å lære

Alle som har små barn vet at det noen ganger er nødvendig med noen små distraksjoner for å «få litt fred». Anders har det på samme måte med kråka. Selv det å lese avisa blir vanskelig med Himpompæle på skulderen. Den napper og river, til det ikke er mer å lese.

– Så jeg begynte å finne på noen små leker til den.

For eksempel putter han en gjenstand i en pose. Posen legger han inn i en annen pose og den posen legger han i en boks. Dersom kråka er i det arbeidsomme hjørnet kan den drive på i timevis.

– Den gir seg ikke før alt er revet fra hverandre. Tingen i den innerste posen er det om å gjøre å gjemme, så jeg ikke finner den igjen. Jeg har funnet på flere slike leker til den.

En klassiker er å gjemme en godbit under en av mange muffinsformer. Det Anders vet hele tida, men som kråka også forstår etter hvert, er at den alltid ligger under den som er rosa.

Hverdag for mann og kråke

Slik går dagene i Skiippagurra. Anders og kråka leker, koser og jobber. Etter at den en periode helst ville sove i garasjen, har den flyttet inn på toalettet. Der har den ei vagle og ei skål med vann. Dit går de sammen når det er tid for å legge seg.

Når Anders kommer tilbake om morgenen, sitter Himpompæle der og møter ham ofte med et «kra kra kra».

– Det er akkurat som om den sier god morgen. Så da sier jeg noen koselige ord tilbake til den.

Himpompæle er også med på hyttetur. Den lærer seg å sitte på sleden når Anders kjører snøskuter. Først sitter den i bur, etter hvert blir den tøffere og får ei vagle under et lite overbygg. Der sitter den.

På hytta er ting som hjemme, men hvis Anders går ut på tur, blir kråka igjen på terrassen. Der leker den med tingene sine. Gjemmer dem unna. Typisk kråke-adferd.

Instinktene våkner

En dag i juli 2020, når Himpompæle har bodd hos Anders i et drøyt år, kommer den ikke når han roper. Det går flere dager uten en lyd fra den lille leieboeren. Anders oppsøker flere steder de to har vært sammen, men det er ikke spor etter fuglen.

– Så skulle jeg ut for å plukke tyttebær. Jeg gikk en litt annen veg enn jeg pleier og ropte på den mens jeg var ute i skogen. Så, plutselig kommer den en fugl og setter seg på skulderen min.

Himpompæle hadde prøvd seg noen dager på egen hånd. Selv om den kom tilbake denne gangen var dette kanskje et tegn på at den ville fuglen merket et drag mot noe mer enn lekekopper, aviser og tørre vaffelbiter?

– I romjula forsvant den igjen, og jeg har ikke sett den siden, sier 86-åringen.

Det har vært en periode med sorg i huset i Skiippagurra, men selv om han frykter det verste, håper han at kråka en dag dukker opp igjen.

Kan trekke langt av sted

Kråker som bor fritt er avhengige av foreldrene sine i noen måneder. Etter at de har hoppet ut av reiret på forsommeren, holder de sammen med de voksne kråkene fram til litt utpå høsten. Omtrent når menneskebarn pakker sekken sin for skolestart, flytter kråkeungene hjemmefra.

– De fleste kråker streifer rundt den første vinteren. Hannene prøver å finne seg et territorium, og hunnene prøver å finne en hann de kan slå seg ned sammen med, sier Geir Sonerud.

Siden Himpompæle er ett år eldre enn andre kråker som reiser hjemmefra, tenker forskeren først at det nok har skjedd noe med kråka. Men etter å ha hørt om utflukten den hadde i sommer, øyner han allikevel håp.

– Den skiller seg jo fra de fleste andre kråker med at den har bodd sammen med et menneske. Det kan godt hende at den har funnet ut at det er på tide å reise ut. Det er jo vanskelig å vite, og de kan fly veldig langt hvis de først setter av gårde.

Sonerud vet hva han prater om. Han har studert nettopp denne delen av kråkers adferd gjennom flere sesonger. Sammen med studenter festet han radiosender på mer enn 70 kråker en sommer. De lærte mer om kråkers trekkmønster enn noen tidligere har funnet ut.

En av tingene de så var at mens noen kråker overvintret i samme område som de tilbrakte sommeren, trakk noen inn til nærmeste by, mens andre forsvant så langt at forskerne ikke vet hvor de var.

– De var borte ca. fra oktober til mars, men så dukket de opp igjen på samme sted som året før, sier Sonerud.

Håp i hengende snøre

Anders Porsanger vet at det er en mulighet at Himpompæle er død. Men han håper også at den lille kråka en dag skal komme flyvende rundt hushjørnet når han roper.

– Vi hadde det altså så fint sammen. Jeg håper virkelig at den kommer tilbake. Jeg hadde tenkt å lære den å være med i båten på laksefiske, sier han.

I tillegg til Soneruds forskning, er det en annen historie som gjør at han fortsatt håper på en gjenforening.

– Jeg var på sykehuset i Tromsø. Der var det en annen som hadde hatt ei kråke og den hadde forsvunnet. To år senere hadde den kommet tilbake, sammen med en annen kråke og flere kråkeunger. Det var som om den ville vise fram familien sin, fortalte han.

Anders synes selv det er pussig, men han sammenligner til en viss grad tiden med Himpompæle med perioden da sønnen var liten.

– Han var også med meg og gjorde alt mulig. Observerte og lærte. Og han flytta også ut etter hvert.

På telefon fra Skiippagurra forteller Anders Porsanger at han er i ferd med å sette over kaffen. Han skulle gjerne funnet fram den lille lekekoppen til Himpompæle også.

– Jeg lover å ringe når den kommer, sier han før vi legger på.