Flammene slukte Guds hus

Folk i Grue har levd med historien om kirkebrannen i 200 år. Alle i den lille bygda ble berørt da 116 mennesker ikke kom seg ut av den brennende kirka.

Ingen vet årsaken til tragedien. Ingen kan forklare hvorfor livet til mødre og barn gikk tapt den dagen.

Kun én av de døde kunne identifiseres i ruinene.

En hel bygd var i sorg.

Når Selma Moen Embretsen i dag åpner døra til Grue kirke går den utover.

Hun vet hvorfor den gjør det.

For det gjorde den ikke da 16-åringens fem ganger tippoldemor, Maren Syversdatter, var i Grue kirke første pinsedag i 1822.

Selma hadde ikke kunnet stått på kirketrappa i Grue hvis ikke det yngste barnet til Maren hadde overlevd den tragiske brannen.

16-åringen har vokst opp med historien, men ikke visst at hun er en del av den.

Ved hjelp av vitneforklaringer som Solør slektshistorielag og forfatter Magne Mellem har gitt ut får hun vite litt mer.

26. mai 1822:

Må gå i kirka

Det er en klar og varm forsommerdag ved Glomma i Solør.

Den sterke sørøstlige vinden river godt i tømmerveggene til stavkirka som ble bygd ved elva i Grue på 1600-tallet.

Sola, som har skint fra en nesten skyfri himmel i ukevis, stråler mot veggene som har blitt mettet med 17 tonn tjære gjennom to hundre år.

Lukta av tjære kjennes godt for de mellom 500 og 600 menneskene som sitter inne i kirka og hører prekenen til prest Iver Hesselberg.

Det er pliktig fremmøte første pinsedag.

Det har Christian den sjette sørget for ved å innføre tvungen kirkegang i 1735.

Det er knapt en ledig plass på de 23 kirkebenkene.

På en av dem sitter Maren Syversdatter.

Hun kommer fra en husmannsplass like ved kirka. Mannen leier jord av en bonde i bygda og der bor hun med mann og åtte unger.

Hun og de andre sitter ikke hvor som helst.

Det er avhengig av hvem de er i det fattige lokalsamfunnet med 2 500 innbyggere.

På de store galleriene i sideskipene sitter de unge, de ugifte og tjenestefolkene.

Mennene sitter mot sørveggen mens kvinnene sitter ved nordveggen.

Familien fra de to største gardene i bygda sitter på egne stoler og har egen inngang inn i kirka.

Hvor folk sitter i denne kirka kommer til å ha noe å si for hvordan det går med dem den neste timen.

Det er tre inngangsdører. Alle dørene slår innover.

Det blir fatalt denne høytidsdagen.

Kjenner røyklukt

En gammel spådom var at når sprekken i grunnmuren er så stor at du kan legge ei salmebok i den vil kirka gå under.

Flom pleier å være den største bekymringa på denne tiden av året siden kirka ligger rett ved elvebredden. Den klarte seg gjennom Storofsen i Glomma i 1789.

Våren 1822 er det knusktørt. Også i kirkeveggene.

Under prekenen til presten merker noen at det siver røyk inn fra den sørlige veggen.

Oberstløytnant Svend Arntzen, som sitter på balkongen med familien sin, hører et brak.

Som et tordenskrall.

Men det har ikke vært mørke tordenskyer på himmelen før de gikk inn i kirka.

Flere hører braket, og lurer på om den sterke vinden har blåst kirketårnet ned.

Arntzen skynder seg ut for å se hva det er. Han ser en ildstråle som piler oppover den sørlige kirkeveggen. Han løper inn i kirka og får familiemedlemmene ut.

Et vindu eksploderer. Røyken slår inn gjennom søndre vegg.

Det bryter ut panikk og folk løper mot de tre utgangsdørene. De river hverandre over ende for å komme seg ut.

Men dørene slår innover.

De som sitter nærmest dørene kommer seg ut.

Når flere hundre mennesker presser på fra innsiden blir det nesten umulig å åpne dørene.

Folk står som forstenet og trykker på hverandre mot den eneste muligheten de ser til å komme seg vekk fra røyken og flammene.

En del av mennene som sitter på galleriet klarer å åle seg ut gjennom sprekken på døra.

Maren Syversdatter og mange av de andre er innesperra mens flammene tar mer og mer tak i kirka som raskt blir fylt av svart røyk.

Mødre med små barn på armen kjemper for livet.

Fra taket drypper brennende tjære som treffer de fortvilte menneskene som står som sild i tønne på kirkegulvet.

På veggen er det små vinduer. Presten bruker bibelen sin til å knuse et vindu og kommer seg ut.

Flere av mennene klarer å klatre opp til vinduene. Noen klatrer over kroppene til de som har blitt dyttet over ende for å komme seg til den eneste rømningsvegen de har.

De tror de andre i kirka kommer til å klare seg.

Hører gråten fra innsiden

Når mennene har berga seg ut hører de hvordan de på innsiden gråter og hyler. Men de kommer seg ikke tilbake inn i kirka for å hjelpe dem.

Fortvilte mødre løfter barna sine opp mot vinduet.

En av mødrene er Maren Syversdatter som har åtte barn. Den minste er to år.

Noen kaster barna ut av vinduet. Mennene tar imot dem fra utsiden.

De står ved vinduet så lenge det er mulig. Men så må de gi seg. Varmen er for sterk.

De hører fortsatt hylene. Så raser tårnet.

Fra kirkegården ser de at familie og venner forsvinner i den enorme eksplosjonen i Guds hus.

Det blir stille.

I løpet av et kvarter er det bare aske igjen av 116 mennesker som var inne i kirka.

105 av dem var kvinner og barn.

De åtte barna til Maren Syversdatter klarte seg.

Men de og mange andre mista mammaen sin den dagen.

Mange rykter

Den lille bygda i Solør var lamslått av tragedien. Alle ble berørt på en eller annen måte.

Den eneste som kunne identifiseres av de omkomne var fogd Dines Guldberg Høegh. Grunnen var at sabelen hans og to knapper fra uniformsjakka lå igjen i ruinene.

Denne sabelen ble funnet ved siden av to knapper fra fogd Dines Guldberg Høegh sin uniform. Det var det eneste som var igjen som kunne identifisere han.

Derfor ble alle de 116 døde begravd i fem kister i en felles grav 1. juni.

Når sjokket hadde lagt seg kom spørsmålene.

Hvorfor begynte det å brenne?

Kunne det være lynnedslag? Det hadde ikke vært tordenskyer verken før eller etter brannen.

Kunne det skyldes at en av de som hadde vært i kirka hadde hatt med brennglass som ble brukt til å fyre opp pipa han røyka?

Eller kunne det være gnist fra fyrfatet som ble brukt til å tenne alterlysene med?

Det fleste snakket om fyrfatet. Bygdevekteren hadde båret det gjennom kirkedøra og kanskje hadde ei glo landa på gresset ved kirkeveggen.

Men hadde noen sett det?

Allerede tre dager etter begravelsen startet rettsforhør på lensmannsgården. 45 mennesker som overlevde kirkebrannen vitnet.

Ingen kunne forklare nok til at de kunne si hva som var brannårsaken.

De som mista sine i brannen fikk derfor aldri svar på hvorfor det skjedde.

Men den endret kirkedørene.

Året etter kom en lov om at alle kirkedører skulle vende utover.

Tenkte nok på barna sine

Selma står ved minnetavla som er satt opp ved Glomma der den gamle stavkirka lå til den brant opp. Hun har hørt deler av historien før.

Men hun visste ikke at hun sjøl har en rolle i den før for et par måneder siden.

– Jeg har jo alltid tenkt at det er en mulighet for at noen av mine slektninger brant inne, sier hun.

På tavla står navnet til hennes fem ganger oldemor Maren Syversdatter.

Selma vet veldig lite om henne. Hun vet Maren og familien bodde på en husmannsplass som ligger på et av jordene rett ved Glomma. Ikke så langt fra der kirka en gang sto.

Og hun vet at den yngste av de åtte barna hennes, Helene Sofia, er Selma sin fire ganger oldemor.

Helene Sofia var bare to år da kirka brant. Selma vet ikke om hun og de sju andre barna var med i kirka første pinsedag. Men alle åtte levde videre etter brannen.

Det er mange historier som brant opp i kirka den dagen.

Selma er sikker på at barna var det siste Maren tenkte på før hun døde.

– Tanken på barna var nok viktigere enn å redde seg sjøl. Det føltes nok ganske håpløst i det kaoset vi har hørt at det har vært, sier Selma.

Ingenting ble igjen av den gamle stavkirka. Ole Reidar Mellem har laget modellen av den som nå står utstilt i den nye kirka som ble bygd.

Hun synes det er rart å stå nær der stavkirka sto fram til 26. mai 1822.

Glomma har spist seg innover sandbankene der kirka lå på en høyde.

16-åringen tror ikke det er mulig å se for seg hvordan de som var inne i kirka hadde det.

Eller hvordan de som mista ei mor, en far eller barn klarte å leve videre.

Vanskelig for de som ble igjen

Som en skjebnes ironi spiller nå Selma en rolle hennes fjerde oldemor opplevde.

Hun er med i et spel som Teaterforeningen i Grue har satt opp for å markere at det er 200 år siden brannen.

«Balladen om brannen og elva» handler om de som måtte leve videre uten sine kjære etter kirkebrannen.

På scenen på Gruetunet spiller Selma en datter som har mista mora si.

– Man setter seg inn i situasjonen på en annen måte, sier 16-åringen.

Hennes fem ganger tippoldefar sto igjen alene med åtte barn.

Han giftet seg på nytt et halvt år etter brannen.

Selma spiller mot Sten Bjørge Skaslien Hansrud som har rollen til en far som mista kona si. Han har også en tip tippoldefar som var i kirka som brant men som kom seg ut.

– Det var nok adskillig hardere å bli sittende igjen alene da enn nå, sier han.

Da var det ikke snakk om å ta vare på psykisk helse.

De mener historien også er aktuell i dag.

Det handler om å leve videre med traumene etter en tragisk ulykke.