Kathrine Lunde (45) er en av dem som sykler i terrenget.

Som går på høye topper med ski og stegjern på beina. Og som liker vind i håret på vei ned igjen.

Hun liker å utfordre seg selv og tar gjerne barna med seg.

Men hun var ikke forberedt på utfordringen som snart skulle komme.

Kathrine Lunde er også en av dem som søker svar – både til seg selv og for oss andre.

Juli 2022

Blod på papiret. Blod på papiret. Blod på papiret.

Blod på papiret!?!

Kathrine føler seg frisk. Hun forteller ikke noen om sine siste toalettbesøk.

Hun bestemmer seg for å ringe til legen hvis blodet ikke er borte når hun kommer hjem.

Så reiser hun på ferie med barna.

Erkjennelsen

Vel hjemme fra ferie, hadde Kathrine allerede googlet.

Og svaret hun fikk, var at enten var det ikke noe galt – eller så kunne det være alvorlig.

Kathrine landet på det første. Med sunn livsstil og sterk kropp, hadde hun ikke grunn til å tro noe annet.

Fastlegen sa ikke så mye, egentlig. Men henviste Kathrine til sykehuset.

På sykehuset ble hun overrasket da legen sa at hun var der for å undersøkes for kreft.

Kathrine var ikke forberedt på dårlige nyheter. De kom likevel – der og da.

Hun sa ikke så mye, egentlig.

Det føltes helt tomt.

Hun satt fortsatt i bilen da barna ringte henne.

De lurte på hvorfor hun ikke var kommet hjem.

Nedtelling

Åtte dager skulle det ta før hun kunne forvente svar på om det var spredning, hadde de sagt.

Hverdag, barn, mat, søvn.

Syv dager.

Ikke vent på telefonen. Vi ringer ikke, hadde de sagt.

Seks dager.

Sammen med barna latet Kathrine som ingenting. Om kvelden når hun la dem, tenkte hun på døden.

Fem dager.

Det var en fin sommerdag og Kathrine satt på terrassen. Igjen var hun uforberedt.

Kathrine fikk beskjed om å komme til Gjøvik.

Brå nedtur

De hadde ringt likevel.

Denne gangen var det gode nyheter. Ingen tegn til spredning.

På vei til Gjøvik dagen etterpå, følte hun seg sterk.

Operasjonen gikk bra. Men hun hadde ikke trodd hun skulle bli så dårlig. Kathrine ble på sykehuset i fem dager.

Fem dager midt på sommeren som føltes som en evighet.

Kathrine var svak nå. Hun følte seg alene.

I det ene øyeblikket var hun lettet. I det neste kom hun på at det kunne finnes spredning. Selv om de ikke hadde funnet den ennå.

En stemme i debatten

Fem arr og en pose på magen.

Hjemmesykepleiere ble en del av hverdagen. De stelte med posen, en såkalt stomi.

Utenfor hennes egen tilværelse raste debatten om kvinnehelse og skjønnhetsidealer. Kathrine kjente at rynkene betydde ingenting.

En pose på magen betydde heller ikke så mye.

...

Kvelden før hun skulle opereres for andre gang, satt Kathrine i sykehussengen og skrev en kommentar for lokalavisen.

Hun var tilbake på sykehuset for å ta bort stomien.

Innlegget om kvinnehelse kom rett fra hjertet. Det fikk tusenvis av «likes» på Facebook.

Og det skulle snart vise seg at hun ikke var alene.

Søker svar

I Oslo brukte Vibeke Galdal (47) timevis på Google.

Hun lette etter holdepunkter i en tilværelse som føltes røsket opp med roten. Helt uventet, og nærmest ved en tilfeldighet, ble det funnet kreft i Vibekes tarmer.

Hun kom over Kathrines kommentar og kjente seg igjen.

På Lillehammer lurte Kathrine på om det fantes andre i samme situasjon som henne selv.

Så tikket det inn en melding i Messenger. Den ble starten på et nært vennskap.

Og her begynte jakten på svar.

Kosthold fra 80-tallet

Sammen oppsøker de ernæringsfysiolog Inge Lindseth.

De jakter på en forklaring på hvordan det kunne skje. Og en oppskrift på hvordan de kan unngå at det skjer igjen.

Med en kreftdiagnose i bagasjen, tar de ikke sjansen på å fortsette som før.

I fjerde etasje på Balderklinikken i Oslo har Lindseth skrevet bok, forberedt foredrag og tatt imot pasienter.

Han beskriver Kathrines kosthold som typisk for en som er vokst opp på 80-tallet.

Med posesuppe og halvfabrikata som en naturlig del av menyen.

Ernæringsfysiologen mener vi bør diskutere føre-var-prinsippet.

Altså, snakke om råvarer og spisemønstre. Og diskutere om ernæring, spesielt tidsbegrenset spising og flerdagers faster, burde få større plass i behandlingen av en del sykdommer.

Lindseth snakker om alle krefttilfellene som ikke har noen god forklaring. Hvorfor er det ikke ramaskrik?, undrer han.

Merkelapp: «Kreftpasient»

De to venninnene i 40-årene sitter på en kafé på Nordstrand. Det er som om de alltid har kjent hverandre.

To tilsynelatende friske kvinner som deler diagnose.

«Tilsynelatende» – det svir.

For frykten er så sterk, frykten for at det kan være noe et sted. Noe som ingen enda vet. Når den ene prater, forstår den andre.

Forstår hvordan frykten sitter i brystet.

Forstår de kroppslige utfordringene.

Forstår behovet for å finne svar.

Venninnene legger ikke skjul på at det siste årets erfaringer ikke passer inn i bildet de har hatt av seg selv.

Sunne, spreke og sterke.

Det passer ikke med den nye merkelappen: «Kreftpasient».

Kathrine spurte den gangen i fjor, men legene kunne ikke svare. Undersøkelsene viste ikke noe genetisk.

Uflaks, hadde de sagt.

Det må være noe i livene vi lever, mener de to kvinnene.

Konklusjon: «Tarmkreft»

Det var Thomas Moger som undersøkte Kathrine på Lillehammer sykehus i fjor sommer.

Overlegen har lang erfaring med å gjennomføre koloskopi. Altså undersøke tykktarmen ved å styre en myk slange med kamera gjennom tarmen.

Derfor så han med det samme at det lå dårlige nyheter i Kathrines tarm.

Som lege ser han etter forandringer, som for eksempel svulster. Hvis han finner noe, vurderer han størrelse, utseende, om svulsten kan beveges, og ikke minst:

Er det mulig å fjerne den med det samme?

Det var det ikke i Kathrine sitt tilfelle.

Moger er tydelig på at de ikke setter diagnose før vevsprøvene er undersøkt.

Han snakket med Kathrine om hvordan hun kunne forholde seg til barna før situasjonen var mer avklart. Det er noe av det Kathrine husker godt.

Det var til god hjelp for henne at Moger tok seg tid til å snakke med henne.

Den erfarne overlegen er en av mange brikker i et større puslespill. For når konklusjonen er tarmkreft, er det veldig mye som skal skje på kort tid.

Det ene tok det andre, og Kathrine tror det var bra at hun ikke rakk å tenke.

Men snart dukket det opp, spørsmålet: «Hvorfor meg?»

«Tarmkreft-mysteriet»

I dag er det rundt 4 500 mennesker i året som får påvist tarmkreft i Norge. Altså tykk- og endetarmskreft.

Men de pleier ikke være så unge som Kathrine.

I en av de store murbygningene ved gamle Gaustad sykehus jobber professor Michael Bretthauer og forskergruppen hans.

Bretthauer er spesialist i fordøyelsessykdommer og forsker på forebygging av tarmkreft ved Oslo universitetssykehus.

Professoren møter pasienter én dag i uken, resten av tiden bruker han på forskning.

Han forteller at tarmkreft blant yngre mennesker har fått mye medieoppmerksomhet, spesielt i USA.

Yngre er i denne sammenhengen personer under 50 år. Tarmkreft er sjeldent under den alderen, sier professoren. Og legger til at det er ille for de det gjelder.

Det vil alltid være såkalte «sporadiske tilfeller», sier han. Altså tilfeller som de ikke kan forklare.

Professoren ser rolig over bordet. Ettertenksomt. Og så sier han:

– Uflaks. Rett og slett.

Til tross for mange ubesvarte spørsmål, tror ikke Bretthauer at tarmkreft er et større mysterium enn mange andre sykdommer.

Og selv om uflaks ser ut til å ha en rolle i «tarmkreft-mysteriet», peker Bretthauer på flere punkter der det finnes kunnskap.

Genmutasjoner

Mellom 10 og 15 prosent av alle krefttilfeller kommer av kjente genmutasjoner – altså arv.

Når en pasient får tarmkreft, undersøker helsevesenet alltid svulsten og blodet, og tester for kjente mutasjoner.

Så sjekker de om det finnes noen genmutasjoner i familien. Men de kan også oppstå hos pasienten selv.

Verken Kathrine eller Vibeke har fått svar ved hjelp av gentestene.

Røyken – et ubestridelig faktum

Tarmen har vist seg å være veldig påvirkelig av sigarettrøyk, sier Bretthauer. På dette området er han sikker.

Personer som røyker har flere polypper. Og de har høyere forekomst av tarmkreft fordi polyppene vokser – og noen blir til kreft.

Kathrine røyker ikke.

Men hadde hun røykt, så ville hun ha skyldt på det. Og da kunne hun i det minste ha sluttet, sier hun.

Overvekt, kvinnelige hormoner og fysisk aktivitet

Personer med høyere kroppsmasseindeks (BMI), har også økt risiko for tarmkreft. Det kan man konstatere ut fra erfaringene.

Hvorfor overvekt er en risikofaktor, er det mindre kunnskap om.

Ifølge Bretthauer har forskermiljøer sett etter forklaringer knyttet til kvinnelige hormoner. Men teorien passer ikke helt med at kvinner ikke har mer kreft enn menn.

Uansett er det bra med fysisk aktivitet. Og Kathrine er en av dem som alltid har trent mye.

Om hun trener mer nå enn før, er ikke sikkert. Men etter at hun ble syk, skal det mindre til før hun får dårlig samvittighet.

Livet i tarmen

For 10–15 år siden tenkte man ikke på at livet i tarmene skulle ha så stor betydning for vår helse. Men nå er forskere opptatt av tarmfloraen.

Kathrine tenker tilbake og tror kanskje ikke at hun har spist så sunt som hun trodde. Nå kutter hun ned på fiskepinner, pølser og andre ting det er lett å ty til i en travel hverdag.

Bretthauer forklarer at det brukes milliarder på å forske på nettopp dette. Og mange mener tarmkreft må ha noe med tarmflora å gjøre.

Men foreløpig er det ingen som har funnet noe. Man leter veldig, men vi er ikke i nærheten av et gjennombrudd, oppsummerer professoren.

Stress og traumer

Kvinnene er opptatt av møtepunktene i historiene deres.

Både Kathrine og Vibeke opplevde tap av en nær person i ung alder. De har samlivsbrudd bak seg. De har lignende fødselsopplevelser. Og de beskriver seg selv som «flinke piker».

De stiller spørsmål ved om det ligger noe i historiene deres som kan ha ført til tarmkreft-diagnosen.

Det finnes helt klart en sammenheng mellom psyke og kropp, fastslår Bretthauer. Han er tydelig på at stress kan gi fysiske symptomer.

Om det kan utløse kreft, er han litt mer usikker på.

Noen sier kanskje, og noen har prøvd å bevise det. Men man har ikke funnet noen sammenheng mellom stress og tarmkreft, sier kreftforskeren.

#denfølelsen

De har ikke følt seg truffet av risikofaktorene. De var friske og unge. Professor Bretthauer sier Kathrine og Vibeke er de uheldige unntakene.

Dette er sjeldent.

I disse tilfellene mener Bretthauer det er viktig å snakke med pasientene. Bruke tid, så langt det er mulig.

Snakke om hva man selv kan gjøre, men også om hva man ikke kunne ha gjort.

Snakke om flaks og uflaks.

Betrygge pasienten på å ikke føle skyld, selv om det ikke er noen trøst.

Oppmuntre pasienten til å fortsette livet, selv om det innebærer en viss risiko.

Hva er det med Norge?

En gjennomsnittlig nordmann har fem prosent risiko for å få tarmkreft i løpet av livet. Med risikofaktorene øker sjansen fra fem til rundt ti prosent.

Risikoen for tykktarmskreft er tilnærmet lik hos kvinner og menn, mens risikoen for endetarmskreft er 70 prosent høyere hos menn.

Ifølge Kreftregisteret er antallet tilfeller av tykk- og endetarmskreft per 100 000 nordmann doblet fra 1970-tallet og frem til i dag.

Og med unntak av en kort periode fra 2014 til 2019, har Norge siden begynnelsen av 1990-tallet toppet statistikken i Norden.

Det er også spesielt for Norge at andelen kvinner som får tarmkreft er såpass høy.

Hvorfor er det sånn?

Det synes Bretthauer er et godt spørsmål. Og han kan fortelle at i løpet av de siste 20 årene har de lett, uten å komme nærmere et svar.

– For å gjøre en lang historie kort; vi aner ikke hvorfor det er sånn. Aner ikke!

Men nå har kurven flatet ut, og de siste målingene fra Kreftregisteret viser liten nedgang i antall tilfeller.

– Men hvorfor det er sånn, det vet vi heller ikke, smiler Bretthauer forsiktig.

Veien tilbake

Da Kathrine hadde operert bort stomien, fikk hun kroppen tilbake. Da ble det lettere å se fremover.

Nå handler livet mye om å trene seg opp igjen og finne igjen seg selv.

Hun har sett behovet for å bringe mer ro og harmoni inn i hverdagen.

Samtidig ser hun for seg at resten av livet kan bli en konstant jakt. Uro og dårlig samvittighet.

Fordi hun ikke vet hva hun skal spise mer eller mindre av.

Fordi hun aldri vil føle at hun gjør det riktige.

Fordi hun vet ikke hva det riktige er.

Frykten har blitt en del av hverdagen.

Forsone seg med (noe)

Kathrine lever livet slik hun kjenner det. Nesten.

Hun har tid sammen med barna og venner. Hun jobber fulltid. Hun trener.

Det siste året har vært uvirkelig for henne.

Og det ser ikke ut til å være noen god grunn til at det var akkurat Kathrine som skulle få denne erfaringen.

Noe så uvanlig som det faktisk er. Å være sunn og sprek i 40-årene, og bli diagnostisert med tarmkreft.

Hun vet at det ikke kommer flere svar. Hun er i alle fall forberedt på det.

Og Kathrine vet at hun har vært heldig. Nå må hun forsone seg med at det som ikke skulle skje, skjedde.