Får et kick av å skremme andre

Ute er det mørkt. Kim Fredrik og Odin tar en siste kikk i speilet. Slik de ser ut nå, vil du helst ikke møte dem på en sen høstkveld som dette.

Odin har blodrøde lepper, ansiktet er gustent og det lange håret henger i tjafser ned til skuldrene. Kameraten Kim Fredrik har malt ansiktet hvitt, noe som får den røde hårmanken til å virke enda rødere.

Nå er de klare til å gjøre andre livredde.

– Du får et kick. Det er kanskje feil å si at det er moro å skremme folk, men det er det, sier Odin Hansen Smedbak og blottlegger de svarte tennene i et smil.

Kim Fredrik Brennholt (31) og Odin Hansen Smedbak (27) er en del av dramagruppa Mortemmania, og står bak det de omtaler som Norges råeste spøkelseshus.

Et spøkelseshus satt opp på bygda i Åsnes i Hedmark. Bygget på dugnad av ungdommene i Mortemmania.

De har stått på natt og dag i det siste for å bli ferdige med "huset". En labyrint med skrekkelige rom og mørke, trange ganger, som denne helga fyller nesten hver kvadratmeter av kinosalen på Flisa.

Derfor vil vi bli skremt

En lyskaster farger muren på kinobygget rødt, som for å varsle fare. De som har kommet, er her for å bli skremt.

En jentegjeng i 14-års alderen blir ikke enige om hvem som skal gå først. Er det verst å gå foran eller bakerst? De fniser nervøst, nesten småkrangler og dytter hverandre på vei inn i labyrinten.

Det er så mørkt at det tar litt tid før du klarer å orientere deg. Det lukter gammelt og litt surt. Lydene du hører skjærer i øret. Mørke toner fra et piano, noe som drypper. Var det et skrik?

Gangene er trange og leder inn i skrekkelige rom. I et av dem henger det striesekker fra taket, store nok til å romme lik. To kistemakere snakker til deg og vil finne en passende kiste.

Det er makabert og alt er på liksom. Kunsten er å få folk til å glemme nettopp det.

– Her inne er det vi som styrer. Du vet ikke hva som kommer til å skje. Du har ikke kontroll over din egne skjebne. Det er følelsen vi vil du skal ha, sier Odin.

Men hvorfor blir vi redde når vi vet at det er skuespill?

Professor i psykologi ved NTNU, Leif Edward Ottesen Kennair, mener det er fordi vi går inn i situasjonen med et ønske om å bli skremt. Vi lar fantasien slippe til.

– Når de som skal skremme i tillegg gjør en god jobb og får det til å virke ekte, blir vi med på det som skjer og lever oss inn i det, sier Kennair, som

Han forsker på og behandler angstlidelser. Det å oppsøke ting vi synes er skummelt er noe vi har i oss fra vi er små, sier Kennair. Han sammenligner spøkelseshus med måten barn blir kvitt fobier på, ved å utfordre seg sjøl.

– Risikolek, som å hoppe fra en høyde, fremkaller det jeg kaller "skummel-artige" følelser hos barn. Når man mestrer frykten, gir det en svært god følelse, og det motiverer til gjentagelse, sier Kennair.

Han sier de som besøker spøkelseshus er ute etter den skummel-artige følelsen.

Det startet med et plankeskur

Det startet i det små for fem år siden, da Kim og Odin fikk i oppgave å lage Halloween-stemning på ungdomshuset i bygda.

Derfra vokste det seg stort. Det første spøkelseshuset ble bygd med paller og svarte søppelsekker utendørs en kald oktober.

Så ble dramagruppa Mortemmania stifta, en gruppe på mellom 20–25 ungdommer med sans for det makabre. Sammen rigger de spøkelseshuset i hjembygda Flisa og fyller det med skrekk og gru.

Alt skjer på dugnad. Kulisser og kostymer lager de sjøl.

– Jeg har sluttet å telle timene vi legger ned i dette. Men det er snakk om flere tusen, sier Kim.

Men hvor kommer denne fascinasjonen for det makabre fra?

– For min del handler det ikke om mest mulig blod, gørr og avkappa kroppsdeler, sier Odin.

Han synes spenningen ligger i å se folks reaksjoner, og hva de blir skremt av. Og gjennom åra har de gjort seg mange erfaringer.

– Alt som kommer brått på fungerer. Enten det er en brå bevegelse eller en lyd, sier Kim.

Kim er utdanna lys- og sceneteknikker, og de jobber mye med lyd og lys i labyrinten for å få den stemningen de ønsker. De har også eksperimentert med lukter. I det såkalte "likrommet, er sekkene satt inn med en vond lukt for å fremkalle ubehag og gi besøkende en illusjon av at det virkelig er døde kropper som henger fra taket.

– Det viktigste er likevel skuespillerne. Det er de som kommer bort til deg og reagerer på det du gjør og sier, sier Kim.

– Folk kan synes andre folk er uberegnelig. Jo bedre skuespilleren spiller karakteren sin, jo virkeligere blir det, sier Odin.

De har reist til USA to ganger for å besøke berykta spøkelseshus og delta på store messer om temaet. For dem er det en evig jakt på den ultimate skrekkopplevelsen.

Den største glede du kan ha.....

Rommen i labyrinten er nøye planlagt og visuelt veldig forskjellige. Karakteren du møter skal gi rommet liv og fortelle en historie.

Hvert år grubler de på hva de skal gjøre for å sette et ekstra støkk i de besøkende, som vil toppe det de gjorde året før, og som blir noe "alle snakker om".

Gleden de får av å skremme folk, handler egentlig om gleden av å glede andre, sier psykologiprofessor Kennair.

– I dette tilfellet handler det om å gi folk skummel-artige opplevelser i trygge rammer, sier han

Han sier det er stor forskjell på å rigge et spøkelseshus, og å gå på gata utkledd som klovn for å skremme andre, som i fenomenet med killer klowns som startet i USA.

– Da handler det kun om å skremme for å gjøre folk redde. Om å få folk ut av trygghetssona på en måte de opplever som truende, sier han.

Fra kinosalen på Flisa høres frydefulle skrik og hyl etter hvert som folk tar seg frem i labyrinten.

Unge og voksne kommer ut igjen med litt høyere puls enn da de starta, og noen er såpass gira at det tar litt tid for dem å roe seg ned igjen.

– Belønningen vi får av å drive med dette er å høre folk snakke om det i ettertid, og at de har hatt det kjempemoro. For det er det de sitter igjen med når de kommer ut av labyrinten, sier Kim.