Den siste festen

Terje Opheim hadde en ekkel følelse. Søsterens ektemann hadde nettopp ringt og fortalt at Janne var borte. Hun hadde forsvunnet etter romjulsfesten.

Svogeren spurte om Terje hadde hørt fra henne.

Dette er historien om Janne Jemtlands eldste bror, Terje Opheim, som i 14 dager levde i uvisshet sammen med svogeren som nå er tiltalt for drapet på søsteren. I rettssaken som starter mandag skal han vitne mot svogeren.

Bilturen

Det var nyttårsaften og nesten to dager siden Janne forsvant. Terje skulle feire nyttår i Oppdal og var bedt på middag til venner. Men han hadde ikke fått kontakt med søsteren. Hun svarte ikke, verken på telefon eller sosiale medier. Og nå hadde svogeren meldt henne savnet.

Terje fikk ikke ro. Han bestemte seg for å droppe nyttårsfeiringen og reise til Brumunddal. Han måtte lete etter søsteren og hjelpe svogeren og de to nevøene på 10 og 13 år.

Mens de andre gjorde seg klare til middag og feiring, satte han seg i bilen. Det var ettermiddag og allerede mørkt. Ute var det stille, nesten ikke en bil på veien.

– Det var veldig rart. Alle andre spiste nyttårsmiddag, og der satt jeg i en bil for meg sjøl og kjørte nedover Gudbrandsdalen. Da begynte jeg å tenke på hva som kunne ha skjedd med henne. Da kom worst case-tankene. Jeg satt og grudde meg i fem timer, sier Terje.

Han tenkte på om hun kunne ha stukket av frivillig. Tatt en timeout fra mann og barn. Men tvilen gnagde.

Lette i skogen

I huset til søsteren og familien i Veldre utenfor Brumunddal var stemningen trykket og spent. Svogeren, broren hans og de to nevøene var hjemme da Terje kom. De hadde ikke noe nytt å fortelle.

I skogen rundt huset var letingen etter Janne i gang. Terje dro snart ned til Brumunddal for å lete selv.

– Det var mest for min egen del, jeg hadde jo lyst til å finne henne, men jeg var i villrede. Det er noen ganger du ønsker du var synsk.

Det var sent på kvelden og det snødde tett. Terje gikk i sentrum, forbi den videregående skolen, langs elva og langs Mjøsa. Han møtte ikke mange.

De lange dagene

Nyttårshelga gikk og guttene skulle på skolen igjen. Letingen etter Janne var avsluttet. Det hadde snødd så mye, og det var ingen spor å følge. Terje fikk fri fra jobben og ble i Veldre. Han hjalp svogeren og de to nevøene som best han kunne, selv om han slet med et kaos av tanker selv.

– Det var helt forferdelig. Lite søvn. Tankene kverna hele tiden rundt hva som kunne ha skjedd. Medietrykket var stort. Uansett hvor du gikk ble du minnet om at hun var borte, sier Terje.

Hadde han ingen mistanke om at svogeren visste noe?

– Alle statistikker jobbet jo mot ham, så jeg hadde jo tanker rundt det. Men ikke mer enn at jeg prøvde å skyve dem unna. De to gutta trengte oppbacking. De hadde jo en far som var fortvila.

Terje prøvde å stå ved svogerens side og støtte ham. De gjorde hverdagslige ting, gikk på kino. De to guttene lærte onkelen sin å spille PlayStation. Terje kjørte dem til og fra og ordnet med praktiske ting i huset.

Rykter

«Alle» snakket om Janne-saken. Ryktene fløy fort. De som var på romjulsfesten på Veldrom, der Janne og mannen var før hun forsvant, hadde mange teorier.

– Det er klassisk når folk har fått litt innabords. Plutselig var det en mann, noen mente å ha sett ting, mye var bare oppspinn. Men det var jo håp i det også, sier Terje. Folk ønsket en oppklaring, de ønsket å finne Janne.

I Brumunddal svirret ryktene, om Jannes mann, at han hadde vært soldat i den franske Fremmedlegionen i 20 år, om klassiske forsvinningssaker der det satt igjen en ektemann. Terje følte det på kroppen, men prøvde å skyve det unna.

Imens avhørte politiet alle som kunne vite noe eller ha sett noe. De kartla trafikken den natta Janne forsvant og lette etter elektroniske spor. Det var ikke noe liv i mobiltelefonen til Janne. De ba Janne om å melde seg selv. Men det skjedde ikke noe.

Uvissheten var vanskelig å takle. Men det skulle bli verre.

Blodet

Da blodet ble funnet i vegkanten tenkte de fleste at det måtte være dyreblod. Men følelsen Terje Opheim hadde gått med inni seg ble ikke bedre. Og dagen etter fikk han den sjokkerende beskjeden fra politiet; at blodet tilhørte søsteren.

– Det var en blanding av sorg, håp, lettelse og fortvilelse. Det var bare ei suppe som det nesten ikke går an å forklare, sier Terje.

På en måte var det godt at det skjedde noe. På den andre siden minsket håpet om å finne Janne i live. Men broren klamret seg til muligheten for at søsteren bare var skadet.

Så ble det funnet mer blod.

Letemannskapene gikk manngard i kulda. De vasset gjennom snøen med hodelykter og saumfarte jorder og gårder. Det ble lett med helikopter, snøscooter og hunder. Men fortsatt fant de ikke Janne. Det skulle gå enda en uke med uvisshet.

Det var det aller verste for Terje i denne perioden, å gå rundt og ikke vite noe.

Terje og svogeren ble bedt om å forlate huset da politiet skulle ransake det. Barna var på skolen. Igjen handlet Terje rasjonelt. Pakket en bag til hver av guttene og dro. Det var ikke plass for egne følelser. Svogeren var fortvilet, forteller han.

– Han var veldig preget av at politiet skulle ransake huset. Jeg måtte bare holde i trådene. Det var nok den mest ekstreme dagen, sier Terje.

Svaret

Det var denne dagen politiet siktet Jannes ektemann Svein Jemtland for drap. Tanken hadde streifet Terje da politiet kom.

– Det sniker seg jo inn en mistanke, det er sånt jeg bare har sett på TV og i media før. Når Kripos kommer i hvite kjeledresser, da er det alvor.

Barna fikk bo midlertidig hos to andre familier, og Terje ventet på hva som skulle skje videre. Det hadde gått noen timer uten at han fikk tak i verken svogeren eller noen andre da politiet ringte og ba ham komme til stasjonen. Der fikk han forklaringen.

Svogeren hadde sittet i avhør. Mannen Terje hadde bodd under samme tak som og hjulpet i to uker, var siktet for å ha drept søsteren hans.

– Da fikk jeg en skikkelig reaksjon, som jeg tror hadde bygd seg opp over tid. Jeg måtte jobbe med det en times tid. Men så gikk jeg tilbake i beredskap og tenkte praktisk, sier Terje.

Den neste dagen skulle bli like tøff.

Terje hadde fått vite på forhånd at politiet skulle lete i Glomma. Han syntes det var veldig ubehagelig. Dagen før, da svogeren ble siktet for drap, hadde vært tøff nok, og så kom dette. Han har vanskelig for å sette ord på hvordan han opplevde disse to dagene.

Han fikk beskjed med en gang da dykkerne fant Janne på bunnen av Glomma i Våler.

– Det var ikke bekrefta, men vi fikk vite at det ganske sikkert var henne. Det høres sikkert litt rart ut, men da var jeg lettet, oppi det hele. Da hadde jeg tenkt lenge at Janne var død og var på en måte glad for at hun var funnet, samtidig som det var en veldig sorg.

Men igjen måtte Terje skyve unna sine egne følelser for å hjelpe nevøene. Nå var de to guttene på 10 og 13 år uten både mor og far.

Lurt i 14 dager

Svein Jemtland, Terjes svoger og Jannes mann, fortalte politiet hvor de kunne finne Janne. Han knyttet seg selv til situasjonen der Janne døde. Han hadde visst hvor hun var hele tiden.

– Akkurat da var jeg både forbanna, fortvila og i sorg. Men det kom mest etterpå. I hele denne perioden var jeg i en slags beredskap. Jeg kunne nesten være høy på meg selv, var så veldig opptatt av å være flink og håndtere alt, forteller Terje.

Han følte seg lurt. Men han sier han ville gjort det samme, selv om han hadde skjønt eller visst at svogeren var innblandet. For ham var det de to guttene som betydde alt. De trengte støtte og omsorg uansett.

– Jeg kommer aldri over det. Jeg må bare godta at sånn er det.

Se mer i dokumentaren «To uker i januar»: