Jon Rune Bakken med geitekilling på fanget

Jon Rune Bakken elsker å være geitebonde. Men store reinflokker som kommer drivende hver vinter gjør at han vurderer å legge geitelivet på hylla.

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK

Frykter å få livsgrunnlaget ødelagt av reinsdyr

Tufsingdalen er nærmeste nabo til to reinbeitedistrikter. Nå er konflikten mellom bøndene og reinnæringa større enn noensinne.

– Jeg har alltid drevet med geit. Det er det fineste jeg kan tenke meg, sier Jon Rune Bakken.

Han er bonde i Tufsingdalen, i Os kommune. Her er vinteren lang og jorda karrig. De som har valgt å leve livet sitt her, trosser det harde klimaet og mener de har funnet «Paradis». De tøffeste av dem har valgt å leve av jorda.

Men Bakken er i ferd med å gi opp. Ikke på grunn av været, korte vekstsesonger eller dårlige landbruksoppgjør. På grunn av reinsdyr.

– Hvert år kommer store flokker inn på mine beiteområder. De tråkker opp jorda og bringer med seg sjukdom, sier Bakken.

Kommunikasjonen mellom bøndene i Os og reineierne i de to tilstøtende reinbeitedistriktene, Gåebrien og Fæmund, har stoppet opp. Konflikten tærer på alle parter og løsningen virker veldig langt unna.

– Dette er beiteområder vi har brukt i generasjoner, sier reineier Inge Even Danielsen.

Konflikten står ikke mellom Bakken og Danielsen, men mellom to næringer som begge trenger mat til dyra sine. Er det mulig for dem å komme til enighet?

Inge Even Danielsen

Inge Even Danielsen er reineier i Gåebrien reinbeitedistrikt. Han skulle gjerne sluppet nabokonflikten med bøndene i Tufsingdalen.

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK

Langvarig konflikt

Konflikten i Tufsingdalen er ikke ny. Faktisk går den flere generasjoner tilbake i tid. Det siste tiåret har den også levd et eget liv i rettssalen.

Selv om de kom til et forlik i 2018, har ikke stemningen blitt noe bedre. Snarere tvert imot. Ifølge myndighetene har konflikten eskalert. Den er mer tilspisset nå enn den har vært.

Uenighetene til tross, reineierne og bøndene er enige om én ting: Forvaltningen gjør ikke nok for å løse konflikten. Den er i bunn og grunn enkel, men også veldig komplisert.

Reineierne mener grensene for beiteområde er unaturlig. At reinen ikke kan forholde seg til linjalstreker på et kart.

– Det som må til er å gjerde inn mer innmark, sier reineieren.

Den løsningen er ikke nødvendigvis bøndene enige i.

Dette området er utenfor reinbeitedistriktet og dermed ulovlig mark for reinsdyrene.

Foto: Jon Rune Bakken

Kom flyttende til bygda

– Jeg fant ut at jeg måtte satse på egen hånd og da dette bruket kom for salg, grep jeg sjansen, sier Tine Nestvold.

Det er tre år siden hun kom flyttende fra Lillehammer. Der drev hun en restaurant, i Tufsingdalen driver hun med melkekyr.

– Jeg har ikke angret en dag, sier hun.

Tine Nestvold

Tine Nestvold flytta til Tufsingdalen og ble lokallagsleder i Bondelaget. Da oppdaget hun akkurat hvor sterk konflikten i bygda er.

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK

Bonden hun kjøpte gården av, var dypt involvert i konflikten i bygda. Han hadde fortalt henne litt om historien. Selv opplevde hun ved et par tilfeller at rein kom inn på hennes beiter, men også at reineierne raskt kom og hentet dem.

Det var først da hun ble lokal bondelagsleder at hun fikk merke konflikten på kroppen.

– Reinen er et kjempeproblem!

Hun forteller at det har blitt en psykisk påkjenning for mange. Bøndene i bygda jobber hardt gjennom den korte sommeren for å berge fôr til dyra sine. Så kommer reinsdyra i tusentall på senhøsten og tråkker de opp områdene de går på.

– Vi blir sittende med vissheten om at all den jobben vi gjorde i løpet av en kort og hektisk sommersesong er bortkasta, sier hun.

Når våren kommer må de starte på nytt.

Utsikt fra gården til Tine Nestvold. Jorder med fjell i horisonten.

Denne utsikten våkner Tine Nestvold opp til hver morgen. Hun har ikke angret en dag på at hun la store deler av sitt gamle liv bak seg og satset på et nytt et i Tufsingdalen.

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK

Ulovlige beiter

Statsforvalteren i Trøndelag har forvaltningsansvar for all reindriftsnæring i Sør-Norge og det siste halve året har Øystein Johannessen fungert som reindriftsdirektør.

– Jeg mener det er uholdbart både for aktørene og for storsamfunnet at disse næringene ikke kan leve side om side, sier han.

I løpet av de månedene han har fungert i jobben, har han fått nær kjennskap til konflikten i Tufsingdalen. Han sier at sammensatte problemer som oftest krever sammensatte løsninger. Men allikevel er han tydelig: Tufsingdalen, vest for elva Tufsinga, er ulovlig beiteområde for rein.

Øystein Johannessen, assisterende statsforvalter i Trøndelag.

Øystein Johannessen er assisterende statsforvalter i Trøndelag og har fungert som reindriftsdirektør. Han mener det er ekstremt viktig å få de to næringene til å leve side om side.

Foto: Grethe Lindseth

– Reinen skal holde seg innenfor distriktsgrensen. Går de inn på andres grunn, har reineierne plikt til å flytte dem tilbake, sier han.

Men så har det vist seg ikke å være så enkelt allikevel. Både vær, føre og andre forhold kan spille inn. Dessuten er ikke reinsdyr tamme husdyr som ku og sau.

I 2012 gikk 22 grunneiere i Os kommune til sak mot reineierne. De ville ha erstatning for skadene reinen hadde påført marka deres. Det gikk sju år og fire rettsrunder før det endte med forlik: Et gjerde skulle bygges.

Parallelt med det slo Statsforvalterne i Innlandet og Trøndelag seg sammen med Os kommune. De ville finne en måte å løse den stadig eskalerende konflikten på.

Ville løse flokene

– Slik konflikten har vært nå, har det gått på helsa løs for begge parter, sier Jorunn Stubsjøen.

Hun jobber hos Statsforvalteren i Innlandet og siden i fjor høst, har hun ledet prosjektet «Fremtidsrettet reindrift og jordbruk».

Jorunn Stubsjøen

Jorunn Stubsjøen hos Statsforvalteren i Innlandet er prosjektleder for «Fremtidsrettet reindrift og jordbruk».

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK

Prosjektet er finansiert fra både bøndenes og reineiernes organisasjoner. Målet har vært å finne løsninger på den årelange konflikten.

– Vi er inne i sluttfasen av prosjektet nå. Vi har oppnådd noen gode ting, sier Stubsjøen.

Hun opplever at de to næringene snakker mer sammen og at de har fått mer kunnskap om hverandre. Ja, kanskje til og med litt mer respekt.

– Vi sitter rundt samme bord og snakker om problemene. Så gjelder det å finne ut hvilke problemer det er mulig å løse med enkle tiltak og hvor det trengs hardere skyts, sier hun.

En kommunikasjonsavtale er signert. Partene er også enige om å fortsette med årlige dialogmøter når prosjektet avsluttes.

– Jeg tror vi har kommet dit at vi ser at noen av problemene lar seg løse, sier Stubsjøen.

Geitelivet på Kvilvangen

Verken kommunikasjonsavtaler eller dialogmøter har foreløpig vært til noen hjelp for Jon Rune Bakken. Han sitter på terrassen. Den er innredet med både sofa og stoler. Slik kan han fyre i bålpanna og nyte vårdagen i Tufsingdalen.

– Geiter er fantastisk dyr, sier han og smiler.

Jon Rune Bakken med geitekilling på fanget

Jon Rune Bakken elsker å være geitebonde, men han må gjøre noen avveininger. Skal han fortsette drifta, eller flytte fra gården?

Geitekillinger hos Jon Rune Bakken

Geiter gnager på det meste.

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK
Geitekillinger hos Jon Rune Bakken

Inne i fjøset til Bakken yrer det av geiteliv. Da bildet ble tatt var det fortsatt noen dager til de skulle få komme ut og oppleve sin første vår.

Jon Rune Bakken med geiter på fisketur

På sommertid går geitene ute på beite. De er glade i selskap og er ofte med på menneskeaktiviteter, som fisketur.

Jon Rune Bakken med geitene sine

Jon Rune Bakken og geitene lever livet sammen i Tufsingdalen. – Geiter er terapi, sier Bakken.

Et par heldige killinger har fått være med ut fra fjøset. De hopper, danser og nyter tydeligvis friheten. I tillegg til en god dose oppmerksomhet, trenger de stort sett bare gode beiteområder og et trygt fjøs for å ha det bra. Bakkens store fortvilelse er at beitene hans ikke får være i fred.

– Jeg måtte avlive 12 geiter i vinter. De hadde alle symptomer på hjernemark, sier han.

Hjernemark er en parasitt som overføres fra rein. Den kan føre til alvorlig sykdom blant geiter.

– Det verste jeg vet er å se dyrene lide, sier Bakken.

Flere av dyrene han har måttet avlive har blitt sendt til Veterinærinstituttet for analyse. Der er det bekreftet funn av hjernemark.

Disse geitene har fått lammelser i bakparten som følge av hjernemark. Det finnes ingen kur, så disse måtte avlives.

Foto: Jon Rune Bakken

Kvilvangen er den andre gården han bor på. Da han vokste opp bodde han med foreldrene på en gård i Siksjølia, en liten kjøretur unna. Da reinen ble for invaderende tok de flokken med seg og etablerte seg på nytt. Det var på slutten av 70-tallet.

– Det var sjelden rein å se her på den tida, men så skjedde det noe utover 2000-tallet, sier han.

Kvilvangen har blitt en del av trekkruta til reinen. Seint på høsten kommer de. Hvert eneste år. I tusentall. En naturlig følge av det, er at de legger igjen avføring på det som er geitenes sommerbeite.

– Dersom det ikke settes en stopper for dette, har jeg ikke noe alternativ. Jeg må gi meg med geit og flytte herfra, sier han mens han ser ut over landskapet.

Det er her han vil være.

Linjer på et kart

Langs vegen som fører mot Olavsgruva ved Røros viser Inge Even Danielsen hvilke områder som er innenfor beitedistriktet – og hvilke som er utenfor.

– Akkurat nå står vi utenfor, men her beiter vi ofte over når vi flytter mellom vinter- og sommerbeite, sier han.

Grensene går lett over terrenget på kartet, men de er ikke så godt tilpasset virkeligheten.

– De er trukket med linjal. Blant annet deles flere fjell i to. Det er jo ikke mulig for oss å ta hensyn til, sier Danielsen.

Han sitter i prosjektgruppa og kjemper for næringa si. Tamrein er livsgrunnlaget for tre reinbeitedistrikter i grenseområdet mellom Trøndelag og Innlandet. Drøyt 150 personer har livet knyttet tett sammen med reindrift i regionen.

– Dette er jo en konflikt vi burde vært foruten. Men etter vårt syn må innmarka gjerdes inn. Det er bare det som kan løse konflikten, sier Danielsen.

Han har liten aksept, eller forståelse, for grunneierne som ikke vil gjerde inn marka si. Han viser til at det jo er vanlig med inngjerding i alt husdyrhold. At den fristende grønne innmarka trekker både rein og annet hjortevilt til seg.

– Jeg vet ikke om det er riktig å sammenligne det med noen som er avhengige av narkotika, men reinen går gjennom ild og vann for å komme inn på innmark. De lukter det på lang avstand og kan trekke flere mil i løpet av ei natt for å komme seg dit.

Inge Even Danielsen på Rørosvidda

Inge Even Danielsen er født inn i reindrifta. Fra Rørosvidda har han utsikt til flere av områdene der reinflokkene holder til.

Foto: Geir Olav Slåen / NRK

Danielsen liker heller ikke at reinen forsyner seg av naboens «matfat». Det gir merarbeid å hente dem tilbake og det ødelegger beitemønsteret til dyra. Men det er ikke et reelt alternativ for dem å holde flokken unna.

– Det er nærmest umulig for oss å holde dem helt unna, Sier Danielsen.

Han legger til:

– Dessuten mener jo vi at dette er et område vi har rett til å bruke. Det er et område forfedrene våre har brukt i utallige generasjoner tilbake. Selv om det nå ligger utenfor ei distriktsgrense som ble trukket med linjal på et kart, mener vi at vi har rett til å bruke det.

Gjerder til besvær

Gjerder er et vesentlig element i striden. Det står allerede flere sperregjerder i deler av Tufsingdalen, men som en del av rettsforliket i 2019, var det enighet om både å bygge dem sammen, og forlenge i hver ende. Slik vil ett langt sperregjerde strekke seg gjennom bygda.

Partene er enige om å etablere et sperregjerde, for å hindre fremtidige skader på innmarken. Det etableres gjerde i tråd med avtale om gjerdeløsning.

Rettsforlik i Frostating lagmannsrett

Det er mange involverte grunneiere og veien fram til en trasé alle kan enes om, har vært lang. Alle håper sperregjerdet vil virke positivt inn på konfliktnivået og pengene til å bygge det ligger klare på bordet til Statsforvalteren i Trøndelag.

Allikevel: Gjerdet er åpent i begge ender og det er ingen som tror at reinen ikke kommer til å benytte seg av det.

Derfor har det i tillegg kommet et tilbud til grunneierne om å få dekket opp til 80 prosent av utgiften ved å sette opp forsterkede gjerder rundt egen innmark. Et tilbud bøndene ikke akkurat hopper i taket over...

– Det er ikke aktuelt. Reinen skal ikke være her i utgangspunktet. Det er ikke et alternativ for meg å gjerde inn verken innmarka, eller utmarka mi, sier Bakken.

Sperregjerde gjennom Tufsingdalen

Flere gjerder strekker seg allerede gjennom Tufsingdalen. I løpet av sommeren skal de forhåpentligvis bygges sammen til ett lengre gjerde.

Foto: Geir Olav Slåen / NRK

Dårlig stemning

Tilbake hos Tine Nestvold går kyrne ubekymra rundt. De vet lite om beitekonflikten i bygda. De er heller ikke delaktig part i krangelen om hvem som tramper på, og spiser av beitene deres.

Beitene til Nestvold ligger også utenfor området der det er planlagt gjerde. Hun håper allikevel at det vil løse mange av problemene for bøndene sentralt i bygda.

– Reindrifta sier jo at de ikke klarer å stoppe dem, så gjerdet vil forhåpentligvis gjøre det lettere for dem. Men det enkleste hadde jo vært om reindrifta hadde holdt dyrene innenfor grensene sine. Det skaper jo utrolig dårlig stemning, dette her, sier hun.

Noe av den dårlige stemningen kommer også av at flere forteller at de ikke føler at de blir tatt på alvor. Verken av statsforvaltere eller kommunen.

– Vi har fått kritikk for å gjøre for lite og reagere for sent. Og jeg har stor forståelse for hvilken belastning dette er for gårdbrukerne i Tufsingdalen, sier Johannessen hos Statsforvalteren i Trøndelag.

Han sier de ofte minner reineierne om tilsynsplikten og at de også kan sette i verk tvangstiltak. Gi pålegg om at reinen skal flyttes dersom det første varslet ikke er nok.

– Det handler jo om egen gård og grunn. Det er klart det kan være følelsesmessig tøft å se at horder av reinsdyr kommer trekkende. Men så er det også viktig å holde kommunikasjonen gående, sier han.

Han håper at det som til slutt kommer ut av prosjektet kan videreføres på andre steder i landet. For selv om konflikten i Tufsingdalen har toppet seg, er den ikke unik. Både innenfor deres forvaltningsområde og lenger nord, er det tilsvarende konflikter.

– Det er ikke holdbart. Jeg har bedt både Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementet om et nasjonalt rammeverk som vi kan ty til i disse sakene.

Han mener det vil kunne gi dem en mer standardisert måte å håndtere slike saker på.

– For meg handler det om likebehandling og rettssikkerhet, sier Johannessen.

Krever garanti mot reinsdyr

Geitene som leker på tunet på Kvilvangen nyter vårsola og selskapet av Jack Russel terrieren, Max. Selv om dette er det beste livet Jon Rune Bakken kan tenke seg er han i tvil om fortsettelsen.

– Jeg kan ikke fortsette her hvis jeg ikke får en eller annen form for garanti mot at reinsdyrene skal komme inn på eiendommen min. Det går ikke lenger, sier han.

Jon Rune Bakken, geitekillinger og hunden Max

Jon Rune Bakken med geitekillinger og hunden Max. Han er i sitt rette element, men teller på knappen om han må legge drømmelivet bak seg og starte på nytt – uten geiter.

Foto: Helle Therese Kongsrud / NRK

Det er ingen som kan gi en slik garanti. Gården hans ligger ved den vestlige enden i gjerdet. Problemet kan potensielt bli verre før det blir noe bedre.

– Jeg kan ikke sitte her og si at det aldri vil komme rein på avveie, men jeg opplever at begge næringene er opptatt av at vi skal få det til. Vi ønsker alle at det skal være et livskraftig landbruk i fjellregionen og ei bærekraftig reindrift, sier den fungerende reindriftsdirektøren.

Han legger til:

– De to næringene må kunne leve side om side. Ellers er det et resultat vi ikke kan være bekjent av.