– Like gode soldater som gutta

Lufta fylles av utpinte lyder fra en gjeng grønnkledde, usminka, svette jenter. Pusting og pesing, stønning og gråt. Allerede på første dag angrer mange på at de frivillig har søkt seg til det som nå fortoner seg som et lite mareritt.

400 jenter, de fleste 19 år gamle, men også noen i 20-åra, har søkt drømmen om å bli elitesoldater. Kun 60 av dem blir plukket ut som rekrutter, men silinga er langt fra over. De som går gjennom nåløyet utdannes i en egen jentetropp.

Ei etter ei slites jentene ut. Først ryker de fysisk svakeste og minst motiverte, deretter de som ikke er psykisk forberedt på strabasene de møter.

– Vi er ute etter jenter med det vi kaller jegerånden, sier avdelingsleder i Forsvarets Spesialkommando (FSK), kaptein Ole Vidar.

De skal kunne løse oppdrag samme hvor ille situasjonen ser ut.

– Samtidig skal de ha et glimt i øyet, få med seg andre, kunne tåle stort ubehag over tid, og kanskje viktigst av alt kunne løse oppdragene på en god måte, sier kapteinen.

Disse jentene vil etter hvert kunne bli satt til hemmelige etteretningsoppdrag i felt, noe som også er grunnen til at vi ikke kan bruke fulle navn, eller vise ansiktene deres.

– Dette skal jeg faen meg klare

Konstant småløper de med oppakning fra prøvelse til prøvelse. De bader i «Gladbekken», et tydelig ironisk kallenavn på det kalde vannet som sildrer ved sida av den militære flyplassen ved Rena Leir. De klatrer opp i et tau over et skogsvann der hensikten er at de skal falle fem meter ned.

Rekrutten Amanda slår hull på trommehinna når hun faller ned i vannet.

– Jeg fikk paracet og noe anna smertestillende, men hadde lyst til å gi opp. Jeg beit i meg smertene og tenkte at dette skal jeg faen meg klare, sier hun.

Det er den holdningen FSK er ute etter.

«Helvetesuka» skal utsette soldatene for prøvelser de ikke tidligere har hatt i livet, slik at de hele tida må stille spørsmål ved sin egen motivasjon. Allikevel sitter latteren ofte løst.

– Hver enkelt oppgave kan fortone seg som umulig å gjennomføre, men det går jo likevel bra. Sper man på med godt humør er det faktisk overkommelig, sier Johanne, og smiler.

Jentene settes på prøve

Opptaksuka kalles «Helvetesuka» med rette. Det kreves innsats til siste slutt. Det er kun plass til de beste. De som viser at de tåler de enorme belastningene de utsettes for. Forsvaret er ute etter de emnene som er intelligente, motiverte og fysisk robuste nok til å bli elitesoldater.

– Vi utdanner dem for at vi skal kunne ta dem med på alle typer oppdrag som Forsvarets Spesialkommando gjør. Det kan være risikofylte oppdrag, sier sjefen i FSK, Oberst Frode Kristoffersen.

Opptaksøvelsen avsluttes med et patruljeløp med full oppakning. De gjenværende jentene vet ikke hvor langt eller lenge de må løpe.

De er utslitte når de kommer til Rena leir. Flere må støttes det siste stykket. Beina bærer ikke lengre. De vakler inn i en hangar akkompagnert av Åge Aleksandersens «Det er din dag i dag», på full guffe.

Gråtende omfavner de hverandre. Øvelsen er over. Men det er ikke utvelgelsen. Sjøl blant de som klarte seg helt inn er det jenter FSK mener ikke har nok i seg av det som skal til for å bli elitesoldat. Til slutt samles 14 av dem inne i et klasserom, der de får beskjeden.

– Dere har alle vist at dere er kvalifisert: Dere er med videre i troppen. Gratulerer, sier en av instruktørene.

– Trenger dem fordi de er kvinner

Forsvarets eliteavdeling, Forsvarets Spesialkommando, bestemte seg i 2013 for å utdanne kvinnelige elitsoldater i en egen tropp. Årsaken til det er enkel: De trenger kvinnelige soldater for å gjøre jobben sin bedre, ikke minst i utenlandsoppdrag.

– Vi så behovet for å ha kvinnelige spesialsoldater i perioden vi var i Afghanistan, sier FSK-sjef, Oberst Frode Kristoffersen.

Der, og i mange andre kulturer, kan ikke menn arrestere eller avhøre kvinner, og heller ikke foreta etterretningsintervjuer ute i felt.

– Neste gang vi drar ut på et slikt oppdrag må vi ha med kvinner som vi har utdanna sjøl for å dekke opp den kvinnelige befolkninga, sier Kristoffersen.

Jentene utdannes til å operere i små grupper, som ubemerket skal ta seg inn i områder, gjerne urbane strøk, for å observere og samle informasjon.

– De utdannes først og fremst til det som i sivil ordlyd kalles overvåkningsoppdrag. Samtidig lærer vi dem opp i våpenferdigheter så de kan skyte seg ut av, og overleve, i skarpe situasjoner, sier kaptein Ole Vidar.

Jentetroppen er unik i verdensmålestokk. Ingen andre vestlige land utdanner egne elitetropper bestående kun av kvinner.

– Det er veldig stor interesse internasjonalt for jegertroppen. I fjor var jeg i det amerikanske spesialstyrkehovedkvarteret. Jeg måtte holde en orientering om jentetroppen, sjøl om det ikke var derfor jeg var der, fordi det er et så spesielt prosjekt, sier FSK-sjef Kristoffersen.

– Vil bli hardbarka stål.

Etter en måneds tjeneste blir øvelsene til jentene stadig hardere. De må lære å klare seg på egenhånd, en og en. De tilbringer døgn etter døgn ute i felt, med et minimum av mat og lite søvn. Ofte vet ikke jentene når øvelsen er over. Ensomhet og usikkerhet må de lære seg å takle.

Juni er beintøff og er en av dem som takler den nye tilværelsen aller best.

– Vi må pushe oss sjøl hele tida, det er ufattelig slitsomt, men egne grenser kan utfordres og man tåler mye mer enn det man tror. Målet mitt er å bli hardbarka stål. Jeg vil bli like tøff som gutta, sier hun.

De fast ansatte i FSK kalles operatører. De deltar i Forsvarets mest krevende operasjoner i inn- og utland. Avdelinga ble oppretta i 1979, blant anna fordi regjering og Storting ville ha en eliteavdeling som kan settes inn mot terroristangrep.

De utdanner også vernepliktige soldater i Fallskjermjegertroppen. Jegertroppen er den kvinnelige utgaven.

Erfaring viser at kravene for å komme inn i Fallskjermjegertroppen er for fysisk harde for jenter. FSK opprettet derfor en egen kvinnelig tropp, der de fysiske kravene er noe lavere enn hos guttene.

– Med jentetroppen har vi utviska konkurranseforholdet mellom jenter og gutter og jentene får utvikle seg i sitt eget tempo. Vi ser at når jentene får et spesialtilpassa opplegg så kommer de veldig langt, sier FSK-sjef Kristoffersen.

Ti dager på øvelse

Stemninga er spent og nervøs under pakking til øvelse i utstyrsrommet i Rena Leir.

– Lysgranat, sambandssjekk, sanitet!

Amanda leder an. Hun er plukket ut som en av fire patruljeførere og går gjennom alt utstyret til jentene i patruljen sin. De møter sin hittil største utfordring: Operasjon Hjortefot.

Øvelsen er legendarisk. De fraktes i helikopter inn i skogene i Østfold, der de i ti dager skal øve patruljetjeneste. De utdannes til å bli «jegere», hvis jobb er å ta seg inn i fientlige områder til fots. Der skal de, usett, etablere poster for å observere og melde fra om fiendens aktiviteter. Alt utstyret de trenger må de sjøl bære.

Astrid går opp på vekta for å veie seg og utstyret, pila peker på 128 kilo.

– Jeg veier 54 kilo, sier Astrid og flirer.

Hun skal altså bære med seg ei bør tyngre enn kroppsvekta si i ti dager.

En patruljeøvelse handler om mer enn å klare å ta seg fram i terrenget, det er også en operativ jobb som skal gjennomføres. De ti dagene går over all forventning. De forblir usynlige for dem som prøver å finne dem og en utslitt tropp sovner på turen tilbake til leiren.

– De gjennomførte en kjempegod øvelse, jeg blir stolt av dem, sier kaptein Ole Vidar.

– Tøffere enn toppidrett

Kapteinen mener jentejegerne lever det tøffeste livet som kan leves av ei jente i Norge.

– Jeg tror ikke det er noe stort annet for jenter som er tøffere enn dette, med det tempoet og til dels usikkerheten som disse lever med, sier han.

Han sammenligner dem med toppidrettsutøvere som trener mye og lever under psykisk press.

– Men toppidrettsutøvere får som regel hvile og søvn. Det får de ikke mye av her, sjøl om vi sjølsagt prøver å ha pauser så de kan hente seg inn, sier han.

Martine er en av de tøffeste jentene i troppen. Hun har vært i norgestoppen i kondisjonsidrett og er vant med å «pushe» seg selv. Hun er enig i at livet i jegertroppen er hardere.

– Kondisjonen og hurtigheten min er blitt dårligere, dette er ikke akkurat noe toppidretssliv. Arbeidsdagene er lange, tjenesten hard og muligheten til restitusjon mindre. Men vi blir seige, og det er jo hensikten, sier hun.

Under fysisk eksamen i november de må blant annet klare fem hang-ups og 30 push-ups. Men ikke før de har løpt sju kilometer med 22 kilo i sekken og et automatgevær på fem kilo. De har 52 minutter på seg.

De som ikke klarer kravet – er ute!

– Det er vel en mening med det

De sterkeste klarer kravet med god margin, men tre av jentene sliter. De har blitt testet i distansen tre ganger tidligere. Tre av jentene har aldri tidligere klart dem. De ligger også dårligere an enn de burde halvveis, men en av dem, Anna, tyner ut det siste av krefter og klarer seg.

De to siste sliter langt mer og havner flere minutter bak. Til tross for timer med målrettet trening og innbitt vilje, har de bommet på målet. Begge bryter sammen i krampegråt.

– Det er klart det er vondt. Jeg har aldri ikke lykkes før. Men det er kanskje en mening, det er vel et tegn på at jeg rett og slett har fått nok, sier Annike.

Fem måneder etter at de kvalifiserte seg til å være med i troppen har 14 blitt til 11.

– Alle de fysiske kravene våre er absolutte, og det firer vi ikke på. Sånn er det, sier kaptein Ole Vidar.

Martine har blanda følelser over at to av jentene må reise.

– Vi blir jo sinnsykt knytta etter å ha levd oppå hverandre i fem måneder, så det er trist at noen må gå. Samtidig er det at det stilles krav noe av det som gjør det attraktivt å være her, sier hun.

Endelig: Fallskjemhopp

Det er desember. Det er perfekt flyvær over hoppefeltet ved Rena Leir. For de elleve gjenværende venter belønninga. Det har vært ei uke med intens og disiplinert øvelse, men nå skjer det. De skal hoppe i fallskjerm.

– Jeg grugleder meg. Jeg er spent på hvordan det blir å stå i flyet, når luka åpner seg, sier Amanda.

Amanda er en soldat med sprudlende humør og reaksjonen da fallskjermen åpner seg på 1200 fot er spontan og nær ekstatisk.

– Fy faen, så sjukt, hyler hun.

Amanda utdyper mer når hun har landa etter det første hoppet.

– Dette er det kuleste jeg noen gang har gjort, sier hun.

Martine, som ellers er blant de tøffeste er litt flau når hun lander.

– Jeg hørte et kjerringvræl. Det er flaut, men jeg skreik som ei kjerring da jeg hoppa ut, sier hun og ler.

Hun mener likevel at hoppinga var en perfekt belønning for alt strevet hun og jentene har vært gjennom.

– Sølvmedalje i nærkamp er jævla dårlig

Før jul får 11 jenter utdelt symbolene på at de er ekte jegere – vingen de skal bære på brystet, og bereten som skal pryde hodet. Jula er ei velfortjent pustepause, men vinteren som følger er tøff og prøvelsene som møter dem er mange.

Jentene sloss, løper og svetter seg gjennom en slags intervalløkt bestående av høy puls og slagøvelser.

– Vi har sinnsykt gode instruktører i alle disipliner vi skal lære oss. Vi er priviligerte, konkluderer Juni, etter å ha fått skamros for kampmoralen sin – og en god dose bank av motstanderen.

En runde i nærkampløypa garanterer mye juling og smerte.

– Det er krigens krav. Det er viktig at de har vært i gjennom det, følt det på kroppen og vite hvordan de skal reagere på det. Derfor må de ta i, sier kaptein Ole Vidar.

De færreste av jentene har erfaring med nærkamp. Nå skal de lære å forsvare seg – og drepe – med bare hendene.

– Forskjellen på dere og de andre er at dere skal tåle det.

Instruktøren lærer bort slag, spark og effektiv avvæpning av motstandere.

– Sølvmedalje i nærkamp er jævla dårlig, skriker han.

– Svært gode soldater!

FSK-sjef Frode Kristoffersen er imponert over jentene. De har minst like stor fysisk framgang som gutta i løpet av året. I soldatferdigheter som sanitet, fallskjermhopping, patruljetjeneste, overvåkning og skyting ligger de ikke noe tilbake for gutta.

– De jentene her er veldig grundige, de stiller store krav til seg sjøl, og når veldig langt i soldatferdigheter, sier han.

Og legger til:

– Gutta har fysiske fortrinn, men det har lite å si i den totale pakka som soldater skal kunne. Og for å presisere det: Disse jentene er veldig gode fysisk også.

Selv har han vært i Forsvaret i over 25 år. Han er en særdeles erfaren spesialsoldat og har mottatt flere utmerkelser. I 2012 for å ha vist tapperhet i kamp. Samme år ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren, begrunnet med sin innsats under et svært risikabelt og dramatisk oppdrag i Kabul i 2007. Han er også dekorert med amerikanske Presidential Unit Citation for sin innsats i Afghanistan i 2002.

Det er altså med en solid tyngde han kan si hvor dyktige soldater jentene er.

– De er dyktige! For å ta et eksempel. På skarpskyttermerket har jeg oppnådd 95 (av 100) poeng én gang. En av jentene klarte 98 poeng første gang hun skjøt det. Det er imponerende.

På slutten av året har de elleve jentene utviklet styrke og ferdigheter som gjør at de kan kalles elitesoldater. De er trent for å overleve under ekstreme forhold og til å kunne ta liv.

– Klare for skarpe oppdrag

– Jeg vil fortsette i Forsvaret. Forsvare folket, sier Juni.

Den beintøffe jenta er nå under befalsutdanning og ser ikke bort fra å tjenestegjøre i utlandet i framtida. Åtte av de elleve som fullførte førstegangstjenesten i jegertroppen fortsetter i uniform. Johanne er også en av dem.

– Jeg har ikke noe ønske om å ta liv, men krever oppdraget det, så er jeg rede. Jeg ville ikke vært her om jeg ikke hadde tenkt i gjennom det, sier hun.

Og som vi har hørt: FSK har stor bruk for Johanne, Juni og de andre jentene.

– Vi vil bruke dem, ikke minst til deres force: Overvåkning. To gutter skiller seg mere ut enn en gutt og ei jente når de skal hente informasjon der det er behov for det. Samtidig er det en fordel i planlegginga, fordi de evner å tenke på alternative løsninger av et oppdrag, sier kaptein Ole Vidar.

Han får støtte fra Frode Kristoffersen.

– De her er absolutt fullverdige soldater, og jeg har ikke noe problem med å ta dem med på oppdrag i utlandet, også i skarpe situasjoner, sier han.

Han går enda et skritt lenger i sin tiltro til jentene.

– Jeg tror det vil komme en kvinnelig spesialjeger. Jentetroppen gir et godt utgangspunkt. Det er ikke et spørsmål «om», men «når», sier han.

Jentene NRK har fulgt tilhører andre årskull. Første kull var ferdig utdanna sommeren 2015. Hele ni av ti jobber i Forsvaret i dag. Også åtte av elleve i «vårt» kull fortsetter i uniform, blant annet som befalsskole-elever og grenaderer. Et tredje kull er nå under utdanning.