– Krigshistorien er en del av meg

– For å være ærlig visste ikke jeg at statsråder måtte løpe så mye og så fort, sier Cato Møystad og humrer.

Hjemme i stua i Elverum sitter 77-åringen og blar i et album med bilder fra filminnspillinga til Erik Poppes kommende film, Kongens nei.

I fem dager var han med som statist og det ble mange fluktscener. Scener som denne høsten ruller over kinolerreter i hele landet, og viser noen av de mest dramatiske døgnene i norsk krigshistorie.

– Men jeg tror ingen kan sette seg inn i hvordan det var i 1940, sier Cato.

Han var nesten ett år da krigen brøt ut. En krig som etterhvert kom veldig tett på. Som la hjemstedet hans i ruiner og splittet familien Møystad.

• Filmpolitiet anmelder Kongens nei

Bare hatten passer

Det ble problemer med en gang han kom på filmsettet. Det fantes ikke klær som passet mannen på nesten to meter. Så han måtte bruke sin egen dress, sine egne sko, ja til og med dokumentmappa han bærer med seg i filmen er hans egen. Frisyren derimot fikk han ikke beholde.

– Hårsveisen min var ikke helt etter 1940-modellen, så jeg ble stusset litt av damene på frisørstua, forteller han.

Nå er håret igjen slik han liker å ha det. Det har gått ett og et halvt år siden filmteamet inntok Elverum stasjon og skrudde tida tilbake til 1940.

Datoen er 9.april. På perrongen i Elverum, som skal forestille Østbanehallen, står alvorlige menn kledd i dress og hatt. Noe bærer på store, tunge kofferter. Barna går i tjukke ullbukser og kvinnene i skjørt. De har det travelt og de er redde. Tyskerne har angrepet Norge og folk rømmer fra hovedstaden i tog. Det gjør også kongefamilien og regjeringen.

Forsvant i bomberegnet

Cato Møystad bor i Elverum sammen med mor, far og to søstre da krigen bryter ut. De første krigsdagene i april blir hjemstedet hans åsted for noen av Norges-historiens viktigste hendelser. Og krigen rammer både byen og innbyggerne hardt.

Angrepet på Norge går ikke som planlagt. Krigsskipet Blücher er senket utenfor Drøbak. Ved Midtskogen i Elverum blir tyske soldater møtt med et uventa norsk motangrep. Og på Elverum folkehøgskole avviser Kong Haakon det tyske sendebudet og gjør det klart at Norge ikke vil kapitulere.

Hitler er sint. Den 11.april sender han tyske bombefly over Elverum sentrum.

I angrepet blir store deler av sentrum ødelagt. 34 mennesker omkommer. En av dem som forsvant var Catos onkel, Aage Cappelen Møystad.

– Han ble aldri funnet. Noen sa han hadde fått sjokk og flyktet til skogs og omkommet der, men det er det ingen som vet sikkert, sier Cato.

• Disse døde i bomberegnet over Elverum

Bombene falt like ved huset der Cato og familien bodde, men de kom seg i sikkerhet. Han husker ikke bombingen, men ødeleggelsene. Det tok tid å bygge opp igjen byen.

– Jeg vokste opp i ruinene av Elverum, og husker at vi ikke fikk gå i Leiret (sentrum av Elverum red.anm.) for å leke, sier Cato.

Han sier han følte seg beskyttet. At de voksne prøvde å få hverdagen til å virke så normal som mulig.

Men krigen og det som fulgte satte djupe og vonde spor i familien Møystad. Catos far, Hans Cappelen Møystad, hadde tre brødre, som alle bodde i Elverum. Aage, som forsvant under bombingen, var den yngste. Krigen skulle for alltid prege de fire brødrene på hver sin måte.

– Løp!

Det har vært fem lange dager og han er sliten. Men regissør Poppe mener det kan bli enda bedre, og vil ha scenen spilt inn på nytt.

De er i Nybergsund i Trysil. Her har kongen og regjeringen søkt dekning da de utsettes for tyske bombeangrep. Statistene har fått beskjed om å flykte.

Cato løper det han kan, men kjenner at bena svikter. Den ene statisten etter den andre tar han igjen. Til slutt er han sist.

– Jeg ba Erik Poppe om unnskyldning for at jeg ikke klarte å løpe fortere, men han roste innsatsen min og sa jeg løp slik en gammel statsråd skulle, sier Cato og smiler.

Til slutt ba han om å få slippe all løpinga, og ble kjørt til et hotell i Trysil der han kunne hvile ut etter å ha gitt alt.

Hundrevis i kø

Det var gjennom lokalavisa han plukket opp at filmteamet bak Kongens nei skulle til Elverum for å lete etter statister.

Cato bestemte seg for å prøve. Mest for å oppleve noe nytt og litt spennende.

– Men også fordi jeg føler at jeg har et eieforhold til det som skjedde i Elverum, sier han.

Datteren Cathrine og barnebarnet Hans ble med. Han synes det er viktig at også de får vite historien om det som skjedde under krigen og med familien.

• I kø for å bli Kongens livvakt

Sammen med flere hundre forhåpningsfulle Østerdøler møtte de opp på audition. Han ble intervjuet og tatt bilder av. Og så var det bestemt. Han skulle spille statsråd og barnebarnet Hans fikk rollen som tysk soldat.

Han forteller levende og med glimt i øyet om dagene som statist. Det er helt tydelig at han likte seg i rollen. Særlig det å være en del av et team og å se hvordan de jobbet med filmen. Det er når han vender tilbake til krigsåra at han blir alvorlig.

Far i fengsel

Han var bare fem år da det skjedde, men husker godt da faren Hans Møystad ble arrestert.

Farens bror, Diedrich Cappelen Møystad, var sjef for Milorg i Østerdalen. Da han rømte til Sverige ble Hans tatt som krigsfange og fengslet, først på Hamar og senere på Grini.

– Vi fikk besøke han i Hamar. Jeg husker ennå jerndøra til fengselet som ble slamret igjen. Vi måtte vente i en hall, der det sto tyskere med gevær. Vi fikk snakke med han, men vi fikk ikke komme nærmere enn to meter, forteller Cato.

Hans hadde også en annen bror, Oliver Cappelen Møystad.

Oliver var skogeier og bodde på Møystad gård i Elverum. Han ble medlem av Nasjonal Samling før krigen. I krigsåra ble han sjef for sikkerhetspolitiet og hirdsjef. Hos riksantikvaren finnes et bilde av Oliver i mørk hirduniform med Vidkun Quisling i front.

To brødre som sto på hver sin side gjennom krigen. Den ene aktiv motstandsmann. Den andre på tysk side. En motsetning som splittet familien.

– På begge sider ble det et oss mot dem, forteller Cato. Det som ble fortalt var nokså svart-hvitt.

Han vil ikke gå i detalj om hvordan forholdene var, men viser et avisklipp som Diedrich satte på trykk i flere aviser da krigen brøt ut. Der tar han avstand fra enhver sammenligning med NS-broren og hans sympatier.

– Det sier sitt, sier Cato om klippet han har tatt vare på for å minnes også den delen av familiehistorien.

Det har gått 76 år og han var bare guttungen under krigen. Likevel er det øyeblikk han ikke glemmer.

En frihetens mann

Som datoen 8.mai 1945. Norge er igjen et fritt land og Cato og moren er på vei inn i sentrum av Elverum. Cato får øye på en lekekamerat.

– Nå er det fred, sier Cato, til kameraten.
– Ja, får han til svar.

Cato Møystad tar en pause i historien.

– Og jeg visste ikke engang hva fred var, fortsetter han.

Han vokste opp med fortellinger om det som hadde skjedd, og fikk tidlig et forhold til hva som var rett og galt. Krigshistorien er også familiehistorie for Cato Møystad.

– Jeg ble tidlig klar over at enkelte verdier var viktigere enn andre. Frihetsbegrepet står høyt hos meg. Systemer som skyver menneskemasser foran seg for å legitimere sin egen politikk tar jeg avstand fra, sier han.

Filmfest på rød løper

Den røde løperen er hentet frem og det gjøres klart til førpremiere. Erik Poppe har bestemt at Elverum skal være første visningssted i landet.

Kommunen har gjort hjemmearenaen til byens håndballag om til Norges største kinosal, og invitert 1576 personer til filmfest.

På hver side av den røde løperen står gardister oppstilt. Erik Poppe er tilstede sammen med sine skuespillere. Det er både fest og høytid. Cato har kommet med familien og er like spent som barnebarnet Hans på å se det ferdige resultatet.

Han er stolt og glad for at det som skjedde i aprildagene 1940 blir fortalt på en ny måte for nye generasjoner.

– Filmen er et viktig dokument for at nye generasjoner skal forstå hvordan det var. Sånn var omstendighetene, sånn var det at man måtte ta de valgene man gjorde. Som en forklaring på hvorfor det skjedde. Jeg tror alle forstår at det kostet mer å si et nei, enn ei ja, sier Cato Møystad.