– Jeg har holdt diagnosen min hemmelig i 15 år

– Jeg skal ærlig innrømme at det er skummelt, det er kjempeskummelt at dette nå skal ut. Det føles som at jeg at skal ofre sjela mi for en god sak. Men samtidig er jeg veldig sliten av å skulle holde dette skjult. Jeg er på en måte klar for å teste det ut.

I 15 år har Livirén Bratterud båret på en hemmelighet. En hemmelighet som handler om hennes største kamper.

Nå deler hun imidlertid hemmeligheten med omverdenen, i forbindelse med lanseringen av dokumentarfilmen «Tung Jakke». Filmen er Liviréns bachelor-film fra TV-skolen ved Høgskolen i Lillehammer, og har blitt tatt opp som én av to studentfilmer ved dokumentarfilmfestivalen Eurodok.

Festivalen arrangeres av Cinemateket i Oslo for 15.året på rad og har som mål å fremme det beste av ny, europeisk dokumentarfilm, der ytringsfrihet står i fokus.

Se trailer av filmen her.

Inspirert av hovedkarakteren

Ingen utenom noen få i den innerste kretsen av familie og venner har visst hva regissøren har båret på. Motet til å stå frem fikk hun gjennom Jonas.

Jonas er hovedpersonen i filmen til Livirén. Første gangen de møttes, for åtte år siden, var de begge innlagt på sykehus med bipolar lidelse. Det ble starten på et godt vennskap – og et profesjonelt samarbeid som den nye filmen viser fruktene av.

Filmen gir et tett innblikk i Jonas sitt liv, et liv som blant annet innebærer kamp mot sosial angst.

I en scene i filmen skjelver Jonas så mye på hendene at han ikke får i seg middagsmaten sin.

– Jonas er smart, flott og morsom. Velartikulert. Og så har han da også denne bipolare diagnosen sin, som kan være litt tung å bære av og til, forteller den 33 år gamle regissøren.

Tung jakke

Sammen har Livirén og Jonas vært gjennom en reise, både i bokstavelig og overført betydning.

– Vi reiste sammen til Egypt, til Sinai-ørkenen, en fotograf, Jonas og jeg. Det å plutselig reise var noe ubehagelig for Jonas, han måtte virkelig gå ut av komfortsonen sin. Det vi hadde hørt, og som gjorde at vi reiste akkurat dit, var at det blant beduiner eksisterer det ikke depresjon, forteller Livirén.

Hun forteller at de ville finne ut av hvorfor. Beduinene forklarte at de snakket ut om problemene sine rundt bålet på kvelden.

– Hvis du skal bære alle tingene dine alene, blir det tungt. Det blir som en tung jakke, sa beduinen til Jonas.

Hun forteller at metaforen i filmen dermed var født, og at det ble en viktig tanke det å kunne ta av seg den tunge jakken. Kanskje ved å dele det vonde med andre?

Livirén ble utfordret og inspirert til å tørre å være åpen selv også i forbindelse med premieren på sin film om samme tema.

– Vi føler oss nok litt i familie, vi som har bipolar lidelse. Jeg har en versjon som heter bipolar 1 og Jonas har bipolar 2. Men alle som har lidelsen er forskjellige og opplever det på forskjellig måte, forteller hun.

16 år og i psykose

Filmskaperen ble selv syk første gang i en alder av 16 år. Hun fikk mange vonde tanker, ble veldig redd, og havnet i en psykose.

– Jeg skjønte ikke selv hva det var som skjedde. Men broren min kontaktet lege, forteller Livirén.

Det skulle gå to år fra første sykdomsutbrudd før hun fikk diagnosen bipolar lidelse type 1.

– Jeg forsto ikke selv at jeg var syk. Jeg var veldig ung, fryktelig trist og ble livredd over å være innestengt på psykiatrisk, så det å få en diagnose slengt på seg var bare vondt. Det måtte et par innleggelser til før jeg erkjente sykdommen.

Selv om det å blottstille seg og «kaste jakka» virker skummelt, tenker hun at det kan være bra å la fasaden sprekke.

– Det har jo ikke hjulpet meg å ha gått rundt og skjult dette i 15 år. Det skaper tilleggsbelastninger og angst å skulle holde fasaden, så i dag er jeg altså klar for å slippe det ut. Og det er vel ikke en så stor krise som kan oppstå, sier hun ettertenksomt.

Se et lengre intervju med Livirén Bratterud her:

Finnes ikke entydig svar

Dag Vegard Skjelstad er spesialist i klinisk voksenpsykologi, forsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Bipolare lidelser er et av hans spesialfelt. Skjelstad sier at den enkelte selv må avgjøre hvor åpen man ønsker å være om sin bipolare lidelse. Han påpeker at det ikke finnes ikke noe entydig svar på hva som er riktig å gjøre:

– Det er både potensielle fordeler og ulemper ved å være åpen. Folk er stort sett forståelsesfulle og hjelpsomme hvis de gis sjansen, men det finnes jo alltid unntak. Og man må akseptere å leve med at andre alltid vil tenke på og vurdere den du er og det du gjør – og kan gjøre – i lys av lidelsen.

Han sier at det er viktig for personer med bipolare lidelser å forberede og «time» åpenheten godt for å øke sannsynligheten for en positiv opplevelse.

– Mange opplever å bli møtt med forståelse og hjelpsomhet, også fra arbeidsgivere. Men det er viktig å se an hva man forteller til hvem og hvor mye man skal fortelle. Hvor åpen man skal være handler om kontekst, og det er viktig å snakke godt igjennom alle aspekter ved dette med en fortrolig først, når man er i en stabil fase.

Se forskerens forklaring om diagnosen og hvordan man kan mestre den i egen faktaboks!

Utfordrende for hovedpersonen selv

Hva tenker så filmens hovedperson, Jonas Brenda Lysø, om å fortelle omverdenen om sin diagnose via filmlerretet?

– Det har jo helt klart vært utfordrende, både det å bli fulgt med kamera, og vite at mange andre skal se denne filmen. Men kanskje trengte jeg denne utfordringen. Og jeg er glad nå for at jeg takket ja.

Jonas innrømmer nemlig at han var usikker i forkant, på om han skulle våge å si ja til prosjektet.

Og selv om han synes det er veldig rart å se filmen i ettertid, å se seg selv i så sårbare situasjoner, er han veldig fornøyd med det ferdige resultatet.

– Jeg syns filmen har blitt veldig fin. Og hvis den kan hjelpe noen, gi litt trøst til andre som sliter med det samme, så er det en fin ting.

En hyllest til dem med psykiske lidelser

Sånn sett kunne ikke han og regissør og venninne Livirén vært mer enig. Hun håper at filmen, ved å nå et større publikum, kan hjelpe andre som sliter med psykiske lidelser.

– Filmen jeg har laget er en hyllest til alle med psykiske lidelser. Det å få et klapp på skuldra, slik andre med mer fysiske sykdommer gjerne opplever, betyr enormt mye, derfor vil jeg gi dem det med min film, sier Livirén.

For Livirén har det vært en enorm tillitserklæring, at folkene hun har intervjuet i filmen har turt å vise sitt innerste jeg – foran et kamera. Hvordan de egentlig har det, også når livet er på sitt tøffeste. Og det er nettopp det som har inspirert henne til å stå frem og fortelle også sin historie.

– Jeg ble så rørt av folkene som åpent fortalte om lidelsene sine. De har gitt så mye, selv om det har kostet dem masse, og hvis jeg er åpen føler jeg også at jeg gir noe tilbake, forteller Livirén.

Og – det er viktig å få frem at en bipolar også kan by på store ressurser.

– Utfordringene man opplever kan gjøre oss mer sanselige, mer empatiske og mer lydhøre for mennesker og inntrykk. Jeg har brukt dette for alt det er verdt når jeg har laget denne filmen!

.