Så bar det via DG Kahn opp til Loralai. Dette er starten på Pathan-området. Pathanerne er et klanssamfunn som har eksistert i lang tid, de har stort sett vært et problem for de fleste herskerne. Les jungelboken og du finner parallellen - for eksempel Baloo er sikh. De er ganske anarkistiske av seg og noen jævler til å røyke hasj.
Det har tidligere vært litt urolig i dette området med kidnappinger og diverse. Jeg følte meg trygg. Pathanerne ser ganske farlige ut, men er ekstremt gjestfrie. Å si nei til en kopp te er uhørt.
Så kom jeg til Quetta. Der traff jeg en kar som drev et mekanisk verksted. Han restaurerte gamle britiske sykler. Claudette er i toppform, men det gjorde seg godt med et oljeskift. Det er jo en veteransykkel, så fort går det ikke, men hun er så absolutt til å stole på. Det å mekke og skru litt er en del av gamet jeg liker godt, så får jeg bare håpe hun er vennligsinnet hele veien hjem.
Alt var nå klart til å dra ut i ørkenen. Første strekk mot Dalbandin var 30 mil. Stort sett ørken og veldig varmt. Det er liksom litt vanskelig å måle temperatur når man ikke har noen skygge, men hvis vi tar midt imellom regner jeg det for rundt 50 grader. Da er det bare å gi gass og nyte naturen.
Kjøring i slik temperatur kan egentlig bare sammenlignes med å sitte foran en hårføner 8 timer om dagen, det er bare det at det blir varmere hvis du stopper. Men ørkenen var fin.
Dagen etter gikk turen videre mot grensa. Jeg kjørte omtrent 15 mil i sandstorm. Vel, det var vel ikke akkurat sandstorm, men kuling med 2 meter drivlag av sand. Da var det bare å legge sykkelen i vinkel mot sidevinden og lukke igjen øynene når det ble for ille. Det var tross alt bare en sving annenhver time.