Ute blant trærne nedenfor Balbergkampen, som ser ned på Lillehammer fra 670 meters høyde, ligger ei halvmeters skogflate – identisk resten av markbunnen, men skjermet mot øvrigheten av en slags inntørka mini-vollgrav.
Etter å ha stilt den ut, la rett og slett Sebastian Rusten skogbunnen tilbake der han fant den.
– Jeg vet ikke hvem som er grunneier her, sier han og ler.
Nå er flata uansett hjemvendt, og naturen gjenerobrer sakte men sikkert det lånte stykket med skog.
DRØMMELAND: I huset på Lillehammer har Sebastian mer enn dobbelt så mye plass som han hadde i Oslo. Tegnerommet er der han tilbringer mest tid.
Foto: Erik Johan Egenes
Ut fra naturen
Ideen til prosjektet 1:1 kom i 2012, mens Sebastian ennå studerte på Kunsthøgskolen i hjembyen Oslo. Han ville kombinere tegning, fotografi og installasjon for å vise ulike sider av virkeligheten og stille spørsmål ved hva virkelighet egentlig er.
– I prosjektet prøver jeg å gjenskape det jeg ser så presist som mulig, men uansett hvor mye tid jeg legger i det, er jo tegningen bare en todimensjonal representasjon, akkurat som fotografiet.
Sebastian har vært tegner siden barnsben, og å begynne med installasjoner var ei helt ny mark å pløye.
– Det var spennende for meg å gjøre noe annet enn å jobbe med tegning. Man blir jo litt gæren i huet av å tegne slik jeg gjør, humrer han.
DETALJRIKT: Tegningene i 1:1-prosjektet er naturtro gjengivelser av steder i naturen. Her fra Sebastians selverklærte «evighetsprosjekt», som han jevnlig drar fram og finpusser.
Foto: Erik Johan EgenesMål uten mening
Hvert motiv er navngitt etter koordinatene til der skogbunnflatene en gang befant seg ute i det fri. Noen steder ser man bare et hull i marka, mens skogen andre steder har tatt skogbunnen tilbake.
Hva skjer hvis folk oppsøker koordinatene?
– Det varierer. Det er ikke noe veldig spennende å finne der når man kommer fram, men de får kanskje en fin tur til et sted de ikke har vært før, og å gå dit på egenhånd skaper forhåpentligvis et rom og gir tid til å fundere litt på ideen bak prosjektet.
Selv om inngrepene er minimale, håper Sebastian at de vil få turgåere til å se på skogen på en litt annen måte.
– Et sted man ville gått forbi, blir en destinasjon.
DET RUSLER OG TUSLER: Sebastian går mye tur i naturen rundt Lillehammer. Her fra skogen nedenfor Balbergkampen, ikke langt fra den tilbakevendte skogbunnflata.
Foto: Erik Johan EgenesVil under huden
Sebastian ser nå mot sitt neste prosjekt, som han ikke vil røpe enda. Men Oppland fylkeskommune har tildelt ham et arbeidsstipend på 50.000 for å gjennomføre det. NRK får vite at han skal gå enda dypere i materien.
– Jeg har lyst til å utforske skogbunnen enda mer enn i 1:1-prosjektet. Skogbunnen er så mye mer enn bare en todimensjonell overflate, den har en underside også, sier Sebastian.
Han løfter opp skogflata. En mark åler seg i den brune bakken. Flaten tas allerede tilbake av økosystemet.
