Skogbunn på lån

LILLEHAMMER (NRK): Kunsten skal være så virkelig som mulig når Sebastian Rusten lager den. Til slutt dro han ut i skogen og hentet kunsten selv.

Sebastian Rusten med skogbunn

SOM EI LUKE: I forbindelse med jubileumsutstillingen Oppland Åpen i august, satte Sebastian tilbake en av skogbunnene han brukte i utstillingen 1:1.

Foto: Erik Johan Egenes

Ute blant trærne nedenfor Balbergkampen, som ser ned på Lillehammer fra 670 meters høyde, ligger ei halvmeters skogflate – identisk resten av markbunnen, men skjermet mot øvrigheten av en slags inntørka mini-vollgrav.

Etter å ha stilt den ut, la rett og slett Sebastian Rusten skogbunnen tilbake der han fant den.

– Jeg vet ikke hvem som er grunneier her, sier han og ler.

Nå er flata uansett hjemvendt, og naturen gjenerobrer sakte men sikkert det lånte stykket med skog.

Sebastian Rusten med tegnebord

DRØMMELAND: I huset på Lillehammer har Sebastian mer enn dobbelt så mye plass som han hadde i Oslo. Tegnerommet er der han tilbringer mest tid.

Foto: Erik Johan Egenes


Ut fra naturen

Ideen til prosjektet 1:1 kom i 2012, mens Sebastian ennå studerte på Kunsthøgskolen i hjembyen Oslo. Han ville kombinere tegning, fotografi og installasjon for å vise ulike sider av virkeligheten og stille spørsmål ved hva virkelighet egentlig er.

– I prosjektet prøver jeg å gjenskape det jeg ser så presist som mulig, men uansett hvor mye tid jeg legger i det, er jo tegningen bare en todimensjonal representasjon, akkurat som fotografiet.

Sebastian har vært tegner siden barnsben, og å begynne med installasjoner var ei helt ny mark å pløye.

– Det var spennende for meg å gjøre noe annet enn å jobbe med tegning. Man blir jo litt gæren i huet av å tegne slik jeg gjør, humrer han.

Sebastian Rusten med detaljtegning

DETALJRIKT: Tegningene i 1:1-prosjektet er naturtro gjengivelser av steder i naturen. Her fra Sebastians selverklærte «evighetsprosjekt», som han jevnlig drar fram og finpusser.

Foto: Erik Johan Egenes

Mål uten mening

Hvert motiv er navngitt etter koordinatene til der skogbunnflatene en gang befant seg ute i det fri. Noen steder ser man bare et hull i marka, mens skogen andre steder har tatt skogbunnen tilbake.

Hva skjer hvis folk oppsøker koordinatene?

– Det varierer. Det er ikke noe veldig spennende å finne der når man kommer fram, men de får kanskje en fin tur til et sted de ikke har vært før, og å gå dit på egenhånd skaper forhåpentligvis et rom og gir tid til å fundere litt på ideen bak prosjektet.

Selv om inngrepene er minimale, håper Sebastian at de vil få turgåere til å se på skogen på en litt annen måte.

– Et sted man ville gått forbi, blir en destinasjon.

Sebastian Resten blant trærne

DET RUSLER OG TUSLER: Sebastian går mye tur i naturen rundt Lillehammer. Her fra skogen nedenfor Balbergkampen, ikke langt fra den tilbakevendte skogbunnflata.

Foto: Erik Johan Egenes

Vil under huden

Sebastian ser nå mot sitt neste prosjekt, som han ikke vil røpe enda. Men Oppland fylkeskommune har tildelt ham et arbeidsstipend på 50.000 for å gjennomføre det. NRK får vite at han skal gå enda dypere i materien.

– Jeg har lyst til å utforske skogbunnen enda mer enn i 1:1-prosjektet. Skogbunnen er så mye mer enn bare en todimensjonell overflate, den har en underside også, sier Sebastian.

Han løfter opp skogflata. En mark åler seg i den brune bakken. Flaten tas allerede tilbake av økosystemet.