"Den første gangen hun dro sørover, var det i sine foreldres fotspor. Helt fra barndommen av hadde hun hørt sin far, arkeologen Ingvald Undset, og hans kunstinteresserte hustru Charlotte Gyth Undset, fortelle om antikkens Italia; om utgravingene i Viterbo, Orvieto og Cerveteri, og om de store italienske billedkunstnerne. I 1881 hadde de vært i Roma på kombinert bryllupsreise og forskerferd, men måtte avbryte sitt opphold da Ingvald Undset ble syk. Slik gikk det til at deres første barn, Sigrid, så dagens lys i Kalundborg, og ikke i Roma.
Bilde gjengitt med tillatelse fra Sigrid Undset-selskapet.
I 1909 hadde Sigrid Undset gitt ut en brevroman, tre dikt og en enakter, og på dette grunnlaget fikk hun reisestipend, leverte inn sin oppsigelse på det kontoret hvor hun hadde vært ansatt i 10 år og satte kursen sørover. Men hun var nedtrykt, og syntes det hun opplevde på reisen ikke svarte til forventningene.
Det første oppholdet i Roma, i 1909-1910, ble både en forelskelsens og en befrielsens tid. Sigrid Undset opplevde inspirerende venner, beundring fra andre kunstnere, løsrivelse hjemmefra og den store kjærligheten - i maleren Anders Castus Svarstads skikkelse. Oppholdet ga henne mot til å gå sin egen vei. Da hun kom hjem ga hun ut sin eneste diktsamling «Ungdom» - som satte punktum for hennes egen ungdomstid. Og året etter, i 1911, ga hun ut «Jenny», romanen som hun hadde begynt å arbeide på i Roma, og som ble hennes store gjennombrudd i Norden.
I 1912-1913 reiste Sigrid Undset som nygift via England til Roma, og også denne gangen til Via Frattina 138. På mange måter ble denne reisen en styrking av hennes bånd til forfatterne fra den engelske romantiske litteraturen; til Keats, Shelley og Rosetti, som alle tre hadde sin skjebne knyttet til Italia. Men den brutale hverdagen lot henne ikke fortape seg i kunstnerdrømmer. Hennes sønn, lille Anders som ble født i januar 1913, var nær ved å dø, og i all hast måtte hun reise hjem til Norge med ham.
I 1915 ga Sigrid Undset ut «Fortællinger om kong Arthur og ridderne av det runde bord»; det var fortellinger som hun hadde underholdt sine kunstnervenner i Roma da hun enda var fri til å rangle med dem i Romas kafeer og trattorier.
I mange år etter den andre Italiareisen ble Sigrid Undsets liv dominert av ansvaret for hus og hjem, men med en voldsom oppblomstring av energi og skaperkraft etter at hun i 1919 bosatte seg på Lillehammer.
Sigrid Undsets siste Romareise, i 1925, var en pilgrimsreise. Året før hadde hun konvertert til den katolske kirken, og nå fikk hun oppleve påsken i et italiensk kloster. Med på reisen fulgte hennes mor og sønnen Anders som var vokst til en frisk og oppvakt 12-åring. På denne tiden hadde Sigrid Undsets forfatterskap dreid i retning av katolske tema, noe som var tydelig allerede i trilogien om Kristin Lavransdatter (1920-22). Bøkene om Olav Audunssøn (1925-27) handler om en mann som kjemper mot trangen til å følge sin innerste overbevisning, og som først finner «veien til Rom» på dødsleiet."
